Av Knut Ødegård / Foto: Milan Richter
Tung av tankar etter dette seminaret
med sine dystre statistikkar for livets utsiktar
på planeten Tellus og heile solsystemet i ubalanse
kom eg køyrande i den svartglinsande jeepen min
opp mot mi li
fiksert i hugen på sure utslepp, oppskrapa
havsbotnar og ørkenar
som breider seg og sjø som
skrumpar inn og kverv lik den i Aral, urskog som døyr ut
og Arktis´ brear smeltande bort i klimakatastrofer.
Slik kom eg køyrande opp mot lia i min jeep.
Då såg eg brått to
maskotar ruslande langs vegen: To ørsmå
mongoloidar, dei heldt
om kvarandre med lubne
hender, ho i sitt side
skjørt, han i sine vide
bukser. Eg stansa for ikkje å køyra
over dei, rulla ned vindauga og bad dei morskt
halda seg godt ute i vegkanten. Dei lo med sine klokkerøyster
og smilte ei sol inn i meg, Herre, med desse overjordiske
augo
og eg høyrde det klang ut frå mine lipper stilt: Velsigna,
ja velsigna desse minste!
Kva er det eg seier for tøv? sa eg til meg sjølv då
munnen min heldt fram med å klinga i lysskimrande ord til desse
idiotane i vegkanten.
Ho sa: Det er jo våren no, sjå graset! Og der
kjem kvitveisen akkurat som stjernene som skin om natta i graset og der! der
kjem kløverblomar raude
og tunge av honning opp av jorda, og sjå sjåfør! der
løfter balderbråen seg og den blå forgløymmegei og der veks
villroser i krattet heilt inn til vegkanten vår, med rosa duft!
Han, den andre idioten, sa: Her er jo sol, sjåfør, som skin i graset! Det er for kyrne,
dei gjev oss mjølk av graset, du sjåfør, det er lyset som lyfter fram alt graset, lyset
som skin inne i strå og stengler.
Dei sa det slik, med sine vakre, runde munnar,
og eg visste då at så lenge desse to
går hand i hand og ruslar rundt på vegane her oppe i lia,
då går Tellus i sin trygge bane kring sola med sitt lys, elliptisk
som dei mongoloide augo deira, som munnane deira, som deira
hovud, trygt elliptisk ikring sola. Og då, tenkte eg idiotisk,
då kjem isbjørnane til å overleva i dei arktiske isbrear.
Velsigna, ja velsigna
desse minste, dei som held alt livet oppe! heldt idiotmunnen min
fram med å klinga, som glas, som lys i glas og luft.
-Det er fotosyntesen, sa eg.
-Er dét ein blom? song dei to med Downs syndrom i kor.
-Ja, klang det frå munnen min.
/
Knut Ødegård ble født i Molde i 1945. Han debuterte som lyriker i 1967 med samlingen Drøymaren, vandraren og kjelda. Siden debuten har han gitt ut en rekke diktsamlinger og også virket som gjendikter, særlig fra islandsk. I tillegg har han gitt ut barne- og ungdomsbøker, dramatikk og tre fagbøker om Island. Hans foreløpig sist utgivelse er Edda IV. Heltedikt, del 2. Knut Ødegårds dikt er nå utgitt på 29 språk.