Av Sunniva Gylver / FOTO: Lars Oddbjørn Flydal

«Så vidunderlige dere enn er, kjære nordmenn, dere må innse fakta: Norge må slutte å bore etter mer olje.»

Kommentaren falt under klimakonferansen i Durham. Den ble visstnok avvist av noen norske kirkelige delegater, som mente det var et lite konstruktivt innspill. Jeg skjønner det. Som en statsstøttet folkekirke, fullstendig avhengig av en oljebasert statlig økonomi, står Den norske kirke midt i dette med begge beina. Med vår avhengighet av oljen, kan man få abstinenser bare ved tanken. Et Norge uten oljeproduksjon (begrepet tilslører at olje egentlig ikke er noe vi mennesker produserer, men et lager vi tømmer) er rett og slett vanskelig å se for seg. Kirken sliter vel nok med sitt eget dommedags-omdømme, om ikke vi skal ta over miljøbevegelsens svoveltale i tillegg, preke helvete på begge sider av døden, og rope ut hvilken katastrofe av bibelske dimensjoner som er under oppseiling her og nå?

Som prest er jobben min å forkynne evangeliet – det gode budskap om Guds kjærlighet og nåde. Det gjør jeg med glede, i ord og handling, så godt jeg kan. Deler ordene om en Gud som har skapt alt og alle som lever, og er til stede overalt i sitt skaperverk. Om en Gud som er kjærlighet, og som har skapt alle mennesker i sitt bilde med samme ukrenkelige verdi. Om en Gud som ga seg selv, overvant ondskap og død, og her og nå er kjærlighet i nærkamp med det ondes makt i verden. Om en Gud som hver dag møter oss med nåde og nye muligheter, og som en dag skal skape allting nytt.

Det er bare det, at dette gode budskap farges av situasjonen det kommuniseres i. Hvem er det godt budskap for? På hvilken måte? I dagens norske situasjon er evangeliet fortsatt et godt budskap om den guddommelige kjærligheten som er sterkere enn alt; om likeverd, rettferd, nåde og himmelhåp. Men det er også særdeles utfordrende. For hvis dette skal gjelde alle, så må det dyptgripende endringer til: I oss, og i våre holdninger, strukturer, systemer, økonomier, prioriteringer. Og ikke minst i vår avhengighet av oljen. 

 

VÅGER POLITIKERNE OG KIRKEN Å UTFORDRE OSS?

Jeg er blant dem som ikke er så glad i endringer, men vi har ikke noe valg. Ikke hvis vi skal kunne se våre barn og barnebarn i øynene og si at vi gjorde det vi kunne for å unngå klimakatastrofen. Ikke hvis vi med troverdighet skal bekjenne en Gud som byr oss gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss, og elske vår neste som oss selv. Hvis alle skulle levd som oss, måtte vi hatt tre eller fire jordkloder. Det har vi ikke. Vår livsstil og vårt forbruk i Vesten (og blant de rike andre steder i verden) bidrar til økt forurensning, økt urettferdighet, utryddelse av biologisk mangfold og regnskog, mer ekstremvær i form av tørke og flom, flere ressurskonflikter og flere mennesker på flukt. Og de som er mest sårbare og utsatte fra før, og har minst skyld i krisen, rammes hardest. Det er blodig urettferdig.

«Det skal sterk rygg til å bære gode dager. »  Sånn lød stiloppgaven jeg fikk for mange år siden. Jeg trodde det sto feil. Det er vel for å bære onde dager at vi trenger sterk rygg? Men nei, oppgaven var riktig gjengitt. Jeg skjønner det bedre nå.

For det skal faktisk sterk rygg til å bære gode dager. Det skal også sterk rygg til å bære de onde. Men de gode dagene, medgangen, valgfriheten, overfloden krever sterk rygg – ryggrad! – for at de ikke skal korrumpere oss; for at de av oss som får det materielt sett stadig bedre, skal bry oss om dem som ikke gjør det; for at vi skal ha mot og vilje til å gi avkall på en stadig oljesmurt økonomisk vekst og økt forbruk; i rettferdighetens og livets navn.

«Den siste olje» har tradisjonelt innebåret at presten salvet og ba for en døende pasient. Nå er jorda vår alvorlig febersyk, og den siste oljen må bli hvor den er, i havbunn og i landjord, hvis livet skal reddes. Men skal vi klare et sånt «grønt skifte», skal vi makte oljeavvenning i stor stil, så må vi gjøre det i fellesskap, ikke bare som miljøengasjerte enkeltindivider.

Politikere legger ansvaret på oss velgere, som ofte synes å prioritere det som gagner oss selv, her og nå. Velgerne legger ansvaret på politikerne – det er de som må lage en politikk som tvinger fram et langsiktig og dyptgripende grønt skifte. Jeg vil heller si at vi avhenger av hverandre. Politikerne trenger press og utfordring nedenfra, som viser at vi gir votum til en grønn politikk. Vi velgere trenger at de våger et grønt lederskap, at de våger å utfordre oss. Og vi trenger en kirke som på et mangfold av måter løfter fram både alvoret og håpet i denne situasjonen. I ord og handling. Vi trenger en real grønn omvendelse!

 

«DET FINNES EN RO»

24. konsesjonsrunde ble nettopp åpnet – til fordømmelse og frustrasjon fra en samlet miljøbevegelse. Nå er det avgjørende at grønne stemmer i alle partier mobiliserer foran neste års stortingsvalg. De siste årenes stortingsvalg har blitt preget av de samme sakene: Skole, helse og eldreomsorg har vært viktigst for storparten av både velgere og folkevalgte. Det er mye bra i det. Det som ikke er bra, er at sosial utjevning og miljø rangeres som viktige tema av bare noen ytterst få prosent. Er det fordi det er saker mange av oss ikke kjenner konsekvensene av på kroppen? Fordi de som berøres mest, er de mest sårbare og utsatte? Fordi egen frihet og komfort veier tyngre enn et tryggere og bedre samfunn for flere, lokalt og globalt? «Nordmenn velger bort fattigdom», skrev en avis i forrige valgkamp. 70 000 barn i Norge og ufattelig mange flere ute i verden kan ikke det. Bryr vi oss; nok til at det merkes på tro og teologi, på lommebok og daglig forbruk, på stemmeseddel og engasjement?

«Det finnes en ro, som kun beror på at man er tro mot det man tror på», sier dansken Piet Hein. Han var ikke religiøs, så her snakker vi om et utvidet trosbegrep, selv om det for meg er forankret i min kristne tro. Det finnes en ro, en indre fred, som handler om å finne ut hva vi tror på, hva som er umistelig for oss, hva vi bygger livene våre på, og så øve oss i være tro mot det. Også når det koster. Tredje vers på salmen Alltid freidig peker på noe av det samme: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller.»

Akkurat dette salmeverset kan få en bismak i en verden hvor noen velger å dø for det de tror på, gjennom å rive andre med seg i døden. Men nettopp fordi noen velger en sånn vei, og tror på den måten, trengs det tydelige andre stemmer og andre måter å tro på. Samtidig kan det religiøse vokabularet virke mobiliserende ikke bare på vondt, men på godt. En miljøengasjert imam utforsker det. Ibrahim Saidy har tatt initiativ til ett interreligiøst nettverk han kaller «Grønn Jihad», hvor målet er krig mot forbrukerekstremismen. Både jihad og ekstremisme er sterke og ladete ord, som folk flest assosierer med voldelig, hellig krig og terrror – ikke med religionsdialog og miljøvern. Men egentlig betyr jihad å gi sitt ytterste og disiplinere seg selv. Og selv om religiøs ekstremisme idag utviser en ekstrem brutalitet og råskap og må tas på største alvor, bygger forbrukerekstremismen på en ideologi og bidrar til en livsstil som truer liv over hele kloden vår. Å trekke dette vokabularet inn i miljøkampen handler både om å understreke alvoret og tydeliggjøre en religiøs forankring.

 

GRØNN JIHAD

Hvorfor er denne religiøse forankringen av miljøengasjementet så viktig? Fordi vår religion eller vårt livssyn gir grunnleggende motivasjon for hva slags mennesker vi prøver å være og hva slags samfunn og fellesskap vi søker å bidra til. De fleste mennesker i verden er religiøse, majoriteten av dem innenfor kristen eller muslimsk tradisjon. Mange steder er trossamfunnene den beste og kanskje eneste fungerende infrastrukturen. Sånn er det ikke i Norge. Men hvis de av oss som har en religiøs tro klarer å forankre miljøengasjementet i kjernen av vår teologi, gir det et kraftig mobiliseringspotensiale, både nasjonalt og internasjonalt. 

Den siste oljen bør ligge der den er. Ikke brukes til å salve en døende jordklode. Selv om det må få konsekvenser for livsstil og forbruk. Menneskets tilpasningsevne er stor, på godt og vondt – vi bør ikke venne oss til at verden nå er som den er, men vi kan klare å venne oss til et radikalt grønt skifte. Da må vi være solidariske med de som rammes hardest av prosessen, og innovative i å skape en grønnere økonomi og nye klimavennlige arbeidsplasser. Dessuten kan vi oppdage at det kan ligge mye livskvalitet gjemt i redusert forbruksjag og en mindre materialistisk livsstil.

Klimautfordringene er så akutte og alvorlige at vi må samarbeide på tvers av alle slags grenser for å møte dem. Vi har en lang vei å gå og overveldende utfordringer å hanskes med – en grønn Jihad – så la oss gjøre det vi kan og samtidig – i den grad vi tror på det – legge alt i Guds hender.

 

/

Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen denne høsten en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Først ute i serien er Sunniva Gylver, f.1967 i Danmark, vokst opp i Oslo. Sokneprest i Fagerborg menighet og Phd-stipendiat på Menighetsfakultetet. Gylver har gitt ut to bøker, «Åpen Himmel» (Cappelen, 2000) og «Søndager med Sunniva (CappelenDamm 2009) og vært bidragsyter i flere andre utgivelser. Hun har også vært fast spaltist i Aftenposten, Vårt Land og de fire regionsavisene, og andaktsholder i NRK. Siden 1996 har hun deltatt aktivt i den tverrkirkelige miljøbevegelsen Korsvei.