Bård dhpL92PrDJnkOC50xp17wAIYFAXW15Lg47bSoYW5Jq7A

Av Bård Lahn

I desember skjer det igjen. Politiske ledere fra hele verden setter hverandre i stevne – denne gangen i Paris – for å meisle ut en «global løsning» på vår tids største utfordring.

Dette er idealet i klimapolitikken: Først skal de vitenskapelige rapportene fra FNs klimapanel beskrive hva som må gjøres. Deretter er det opp til en gruppe av verdens mektigste menn og kvinner, samlet til toppmøte i noen få hektiske dager, å sette vitenskapens anbefalinger ut i livet. Eller, som regjeringen slår fast i sin politiske plattform: Klimaendringene er et problem som «løses best globalt».

Men det er en hake ved å sette sin lit til de internasjonale institusjonene. Det er et sjansespill å stole på at FNs klimapanel og FNs klimatoppmøter skal levere en «global løsning» på klimaproblemet. For klimapanelets rapporter kan ikke, og statsledernes toppmøter makter ikke, å gi oss svaret på det viktigste og det vanskeligste spørsmålet klimaendringene stiller oss overfor. Hvorfor er det slik?

Beskjeden fra FNs klimapanel i forkant av årets Paris-toppmøte er dramatisk. Skal vi unngå farlige klimaendringer, er det svært begrenset hvor mye klimagasser vi fortsatt kan tillate oss å slippe ut i atmosfæren.

KARBON OG FORDELING

I sin nyeste hovedrapport beskriver klimapanelet for første gang et «karbonbudsjett» – den samlede mengden klimagassutslipp menneskeheten kan tillate seg å slippe ut dersom vi vil være rimelig trygge på å holde temperaturstigningen under kontroll. Og det er et stramt budsjett å holde: Fortsetter vi som i dag, vil det være oppbrukt i løpet av tre tiår.

At det blir en enorm utfordring å holde verdens utslipp innenfor det gjenværende karbonbudsjettet, er åpenbart. Oppgaven vi står overfor er å finne en rettferdig måte å dele på de klimagassutslippene vi fortsatt kan tillate oss – og dermed også å fordele kostnadene ved å kutte de utslippene det ikke er rom for. Det brutale spørsmålet klimapanelets karbonbudsjett stiller er hvem som skal få slippe ut resten.

Men dette spørsmålet – klimasakens kanskje viktigste – vil aldri kunne besvares i klimapanelets rapporter. Ingen kan regne seg fram til et objektivt svar på hvordan karbonbudsjett og klimainnsats kan fordeles på en rettferdig måte. Det er et spørsmål om verdier og politiske valg. Kan vi da sette vår lit til politikernes toppmøter?

Når karbonbudsjettet FNs klimapanel setter opp er så knapt, er det fordi mesteparten allerede er brukt opp. Og vi vet hvem som brukte det. Ved utgangen av forrige århundre hadde den rikeste femdelen av jordas befolkning stått for om lag tre firedeler av alle klimagassutslipp fra brenning av olje, kull og gass. Det er de industrialiserte landenes utsvevende fossile livsstil som gjør at verden nå må slåss om fordelingen av det lille budsjettet som er igjen.

LØSNINGER OG SKINNLØSNINGER

Dette er også utgangspunktet når ministere og statsledere møtes til forhandlinger på FNs klimatoppmøter. Fattige land, som så langt har hatt svært lave utslipp, krever oppgjør for historisk urettferdighet og mener at mesteparten av det gjenværende budsjettet må forbeholdes dem. De rike landene, som har vent seg til et høyt utslippsnivå, ønsker på sin side tid til å gjennomføre en vanskelig omstilling.

Med så diametralt motsatte utgangspunkt, og et så knapt budsjett å fordele, er det én ting vi allerede nå kan slå fast om det kommende Paris-toppmøtet: Det vil ikke klare å levere noe endelig svar på det viktigste spørsmålet i klimaarbeidet – hvordan menneskehetens gjenværende karbonbudsjett bør fordeles. De som ser til Paris for en «global løsning» på klimaproblemet, er dømt til å bli skuffet.

Hvordan skal vi så klare å holde oss innenfor et karbonbudsjett som gir håp om en trygg framtid? Hvordan kan vi dele det rettferdig – hvor bør vi lete etter de svarene verken FNs klimapanel eller FNs klimatoppmøter kan gi oss?

Det viktigste spørsmålet klimaendringene stiller oss overfor, er også det vanskeligste. For vi kan ikke besvare det ved å «tenke globalt». I stedet svarer vi, enten vi vil eller ikke, hver gang vi «handler lokalt», som det heter i et snart 30 år gammelt slagord. Hver gang vi tar en avgjørelse som påvirker våre klimagassutslipp, tar vi også stilling til om vi vil spise opp litt mer av menneskehetens felles karbonbudsjett.

Det kommende toppmøtet i Paris må også bli det endelige oppgjøret med tanken om en «global løsning» på klimaproblemet. Vi kan ikke lenger akseptere politikere som skyver lokale klimatiltak foran seg med argumenter om andre lands innsats, eller regjeringer som hevder at klimaproblemet «løses best globalt».

Det viktigste og vanskeligste klimaspørsmålet besvarer vi bare ved å handle.

 

/

Skriftaksjonen «På vei til Paris» er en serie med artikler, essays og dikt som Forfatternes klimaaksjon gjennomfører med støtte fra Fritt Ord. Vi har i invitasjonen bedt forfattere og journalister om å reflektere over FNs klimarapporter, direkte eller indirekte. Aksjonen skal pågå frem til september og avrundes med et stort arrangement den 22. oktober på Litteraturhuset i Oslo. Red.