Av Elizabeth Kolbert / Photo: Barry Goldstein

HOMO SAPIENS

Futurologi har aldri vært en særlig respektert vitenskap, skrev forfatteren Jonathan Schell. Med dette i minne har jeg dratt til Institute for Conservation Research, en av San Diego Zoos utposter, som ligger 50 kilometer nord for byen. Kjøreturen til instituttet går forbi flere golfbaner, en vingård og en strutsegård. Når jeg ankommer virker det stille, som på et sykehus. Marlys Houck, en forsker som har spesialisert seg på vevskulturer, viser meg ned en lang korridor og inn i et vindusløst rom. Hun tar på seg noe som ligner på kraftige grytevotter, og tvinger lokket av en stor metalltank. En spøkelsesaktig damp stiger opp av åpningen.

I bunnen av tanken er det en dam med flytende nitrogen, som holder minus 196^ºC. Over dammen henger det bokser med små plastrør. Boksene er stablet oppå hverandre som små tårn, og rørene står oppreist, som pinner, hvert i sitt eget rom. Houck finner boksen hun leter etter, og teller over flere rekker med rør. Hun plukker frem to av rørene, og plasserer dem foran meg på et metallbord. «Her er de», sier hun. Inni rørene er det som stort sett er igjen av haleakalafink, en kraftig fugl med søtt fjes og kremfarget bryst, som bodde på Maui. Haleakalafinken ble en gang beskrevet til meg som «den vakreste ikke spesielt vakre fuglen i verden», og den ble sannsynligvis utryddet et år eller to etter at San Diego Zoo og U.S. Fish and Wildlife Service gjorde et siste forsøk på å redde den, høsten 2004. På dette tidspunktet visste man om kun tre individer, og idéen var å fange dem for å få dem til å formere seg i fangenskap. Men man klarte bare å fange én av dem. Man trodde dette var en hunn, men det viste seg at det var en hann, noe som fikk Fish and Wildlife Service til å tro at det bare fantes ett kjønn av haleakalafinken igjen. Da den fangede fuglen døde, dagen etter Thanksgiving, ble kroppen dens umiddelbart sendt til San Diego Zoo. Houck skyndte seg tilbake til instituttet for å ta hånd om den. Hun husker at hun tenkte: «Dette er den siste sjansen vi har. Dette er dodoen.» Houck klarte å formere noen av cellene fra fuglens øye, og resultatet av dette er forvart i plastrørene. Hun vil ikke at cellene skal ta skade, så etter et minutt skyver hun rørene tilbake i boksen og ned i tanken.

Rommet uten vinduer der haleakalafink-cellene holdes i live—på en måte—kalles Frozen Zoo. Navnet er merkevarebeskyttet, og hvis andre institusjoner prøver å bruke det, bryter de loven. Rommet har 6 andre tanker som den Houck åpnet, og inni dem, i iskalde hydrogenskyer, er det celler etter nesten 1 000 arter. (Dette er egentlig bare halvparten; den andre halvdelen er oppbevart i tanker på et annet sted, som med vilje holdes hemmelig. Hver cellekultur blir delt mellom de to stedene, i tilfelle strømmen går på det ene stedet.) Frozen Zoo oppbevarer verdens største samling av nedfrosne arter, men et økende antall andre institusjoner samler også nedfrosne menasjerier; Cincinnati Zoo, for eksempel, har noe de kaller CryoBioBank, og University of Nottingham i England har noe de kaller Frozen Ark.

Foreløpig har alle de nedfrosne artene i San Diego fortsatt representanter av kjøtt og blod. Men ettersom flere planter og dyr følger i haleakalafinkens fotspor, kommer dette til å forandre seg. Mens Houck er opptatt med å forsegle tanken igjen, tenker jeg på alle de hundrevis av flaggermuslikene som ble samlet inn fra gulvet i Aeolus-hulen og sendt av gårde til American Museum of Natural Historys samling. Jeg prøvde å regne ut hvor mange små plastrør i tanker med flytende nitrogen man ville trenge for å oppbevare cellekulturer etter alle froskene som er truet av chytrider og korallene som er truet av forsuring, elefantene og neshornene som er truet av tyvjakt, og det store antallet arter truet av global oppvarming og invaderende arter og fragmen-
tering av habitater, men jeg måtte gi meg; det var for mange tall til at jeg kunne ha dem i hodet.

Må det ende på dette viset? Må det siste håpet for verdens mest fantastiske arter—eller for de minst fantastiske for den saks skyld—virkelig være tanker med flytende nitrogen? Nå som vi vet hvordan vi setter andre arter i fare, kan vi ikke gjøre det vi må for å redde dem? Er ikke hele poenget med å prøve å se inn i fremtiden det å kunne endre kurs når vi ser at det er fare i sikte?

Visst kan mennesker være destruktive og tenke kortsiktig, men de kan også være forutseende og altruistiske. Gang på gang har folk vist at de bryr seg om det Rachel Carson kalte «problemet ved å dele verden med andre arter», og at de er villige til å ofre seg for disse artenes skyld. Alfred Newton beskrev nedslaktningen som fant sted langs den britiske kysten, noe som førte til lovgivningen The Act for the Preservation of Sea Birds. John Muir skrev om ødeleggelsene av fjellene i California, og dette førte til vernet av Yosemite National Park. Boken Silent Spring viste frem farene ved bruk av syntetiske insektmidler, og innen et tiår hadde de fleste bruksområdene til DDT blitt forbudt. (Det faktum at det fortsatt finnes hvithodehavørn i USA—og at antallet øker—er en av de gledelige konsekvensene av denne utviklingen.)

I 1974, to år etter at DDT ble forbudt, vedtok den amerikanske kongressen The Endangered Species Act. Etter dette er det nesten ingen grenser for hvor langt folk vil gå for å beskytte dyr etter denne lovgivningen; det er faktisk nesten ikke til å tro. For å gi et av mange mulige eksempler; innen midten av 1980-tallet hadde den lokale populasjonen av kondorer i California krympet til bare 22 individer. For å redde kondoren—som er den største landfuglen i USA—avlet viltbiologer opp kondorkyllinger ved hjelp av hånddukker. De etterlignet strømkabler for å lære fuglene å unngå å dø av elektrisk sjokk; for å lære dem å la være å spise søppel, koblet de søppel til strøm, slik at fuglene fikk milde støt. De vaksinerte hver eneste kondor—i dag finnes det nesten 400 individer—mot vestnilviruset. Dette er verdt å bemerke, i og med at det fortsatt ikke er utviklet en vaksine for mennesker mot denne sykdommen. De tester fuglene rutinemessig for blyforgiftning—kondorer som finner åtsel som blant annet hjort får ofte i seg blyhagl—og de har behandlet mange av dem med kelat-terapi (en intravenøs behandling mot tungmetallforgiftninger). Flere kondorer har vært inne på kelat-terapi mer enn en gang. Hvert år flyr et team piloter mikrofly for å lære en ny generasjon kondorer å migrere sør om vinteren—fra Wisconsin i nord til Florida i sør. Turen på nesten 20 000 kilometer kan ta opp til tre måneder, og innebærer mange titalls stopp på privat grunn som eierne har frigitt til fuglene. Millioner av amerikanere som ikke deltar direkte i slike programmer støtter dem likevel indirekte ved å være medlemmer i organisasjoner som World Wildlife Fund (WWF), National Wildlife Federation, Defenders of Wildlife, Wildlife Conservation Society, African Wildlife Foundation, Nature Conservancy og Conservation International.

Ville det ikke være bedre, både praktisk og etisk sett, å fokusere på hva som kan gjøres og hva som faktisk gjøres for å redde arter, fremfor å komme med dystre spådommer om en fremtid der biosfæren er redusert til små plastrør? Direktøren for en naturverngruppe i Alaska sa det på denne måten: «Folk må opprettholde håpet. Jeg må opprettholde håpet. Det er det som får oss til å fortsette.»

Ved siden av Institute for Conservation Research ligger en lignende, sandfarget bygning, som fungerer som veterinærsykehus. De fleste dyrene på sykehuset, som også drives av San Diego Zoo, er bare på gjennomreise, men bygget huser også en fast beboer—en hawaiikråke som heter Kinohi. Kinohi er en av omtrent 100 kråker, eller «ʻalalā», som finnes i dag, og de lever alle i fangenskap. Da jeg var i San Diego, besøkte jeg Kinohi sammen med Barbara Durrant, som var dyrehagens leder for reproduktiv fysiologi, og som jeg fikk vite var den eneste personen som virkelig forsto ham. På vei bort for å hilse på fuglen stoppet Durrant på et slags lager for å ta med litt av yndlingssnacksene hans. Disse besto av melormer, en hårløs, nyfødt museunge de kalte en «pinky», og bakbeina på en voksen mus som hadde blitt delt i to, slik at det var et par bein i den ene enden og en klase med innvoller i den andre enden.

Ingen vet med sikkerhet hvorfor hawaiikråkene ble utryddet, men som med haleakalafink er det nok mange årsaker: en blanding av habitatstap, predasjon av invaderende arter som manguster, og sykdommer andre invaderende arter, som mygg, har tatt med seg. Uansett—den siste hawaiikråken som levde vilt døde i 2002. Kinohi ble født i et klekkeri på Maui for mer enn 20 år siden. Han er på alle måter en ekstremt rar fugl. Fordi han ble avlet opp isolert, identifiserer han seg ikke med andre hawaiikråker. Han ser heller ikke på seg selv som menneskelig. «Han er i en verden for seg selv», sa Durrant. En gang forelsket han seg i en stork.

Kinohi ble sent til San Diego i 2009 fordi han nektet å formere seg med noen av de andre kråkene som levde i fangenskap, og det var nødvendig å finne på noe nytt for å få ham til å bidra til artens svært begrensede genmateriale. Dermed ble det Durrants oppgave å finne ut hvordan man skulle vinne hjertet til Kinohi—eller vinne kjønnsorganet hans, for å være mer presis. Kinohi aksepterte nokså raskt oppmerksomheten hun ga ham—kråker har ikke peniser, så Durrant strøk ham på området rundt kloakkåpningen—men da jeg var på besøk klarte han ikke å levere det hun kalte en «ejakulasjon av høy kvalitet». En ny oppdrettssesong var i gjære, og Durrant forberedte seg på å prøve igjen, tre ganger i uken i opp til fem måneder. Dersom Kinohi noensinne leverte det han skulle, ville hun haste av gårde til Maui med spermen hans for å befrukte en av hunnene på avlsstasjonen.

Vi kom frem til Kinohis bur, som viste seg å være mer som en suite, med et forrom som var stort nok til at flere mennesker kunne oppholde seg der og et bakrom fylt med tau og annen kråkeunderholdning. Kinohi hoppet bort for å hilse på oss. Han var ravnsvart fra topp til klo. Jeg syntes han så ut som en helt vanlig amerikansk kråke, men Durrant påpekte at nebbet hans var mye tykkere, og at beina også var tykkere. Kinohi holdt hodet fremoverbøyd, som om han prøvde å unngå øyenkontakt. Da han så Durrant, lurte jeg på om han fikk fugleversjonen av skitne tanker? Hun ga ham snacksene hun hadde tatt med seg, og han kom med et rustent kra som hørtes skummelt forståelig ut, og Durrant oversatte det til «jeg vet». «Jeg vet», gjentok Kinohi. «Jeg vet.»

Kinohis tragikomiske sexliv er ytterligere bevis—om mer skulle være nødvendig—på hvor alvorlig mennesker tar utryddelse. Smerten rundt tapet av en eneste art er så sterk at vi er villige til å gi neshorn ultralyd og å onanere kråker. Ildsjeler som Terri Roth og Barbara Durrant og institusjoner som Cincinatti og San Diego Zoo gir grunn til optimisme. Og dersom dette hadde vært en annen type bok, ville jeg utnyttet den slags muligheter til å avslutte på en optimistisk tone.

Selv om mange av de forutgående kapitlene har fokusert på utryddelsen (eller nestenutryddelsen) av individuelle organismer—gullfrosken fra Panama, geirfuglen, neshornet fra Sumatra—har det egentlige temaet mitt vært å spore det mønsteret de alle er del av. Det jeg har prøvd å gjøre er å spore en utrydningshendelse—kall den holocenutryddelsen eller antropocenutryddelsen eller, om du liker ordlyden, den sjette utryddelsen—og å plassere denne hendelsen i den bredere konteksten som er livets historie på jorden. Denne historien er verken uniformitariansk eller katastrofistisk, men kanskje heller en blanding av de to. Det historien avdekker, med sine opp- og nedturer, er at livet er ekstremt motstandsdyktig—skjønt ikke til evig tid. Det har vært lange strekk nærmest uten hendelser, og med svært sjeldne mellomrom «revolusjoner på jordens overflate».

I den grad vi kan identifisere årsakene til disse revolusjonene, er de ekstremt varierte: Isdekke i tilfellet med utryddelsen mot slutten av ordovicium; global oppvarming og endringer i havets kjemiske sammensetning mot slutten av perm; en konsekvens av en asteroides sammenstøt i de siste sekundene av kritt. Den nåværende utryddelsen har sin egen nye årsak: ikke en asteroide eller et massivt vulkanutbrudd, men «en pinglete art». Som Walter Alvarez forklarte det: «Vi ser nå at mennesker kan forårsake en masseutryddelse.»

Det disse ulike hendelsene har til felles, er endring—eller, for å være mer presis, endringsrate. Når verden endrer seg raskere enn arter klarer å tilpasse seg, er det mange som faller fra. Slik er det, enten årsaken er et himmellegeme som faller ned fra oven i et forrykende lyn eller folk som kjører til jobben i en Honda. Å mene at den nåværende utryddelsen kunne vært unngått dersom folk brydde seg mer og var villige til å ofre seg litt, er ikke direkte feil, men det er heller ikke helt det som er poenget. Det spiller ikke noen stor rolle hvorvidt folk bryr seg eller ikke. Det som betyr noe er at mennesker endrer verden.

Denne evnen går forut for moderniteten, selv om selvfølgelig moderniteten er dens høydepunkt. Faktisk er denne kapasiteten sannsynligvis vanskelig å skille fra det som i utgangspunktet gjorde oss til mennesker: rastløsheten, kreativiteten, evnen til å samarbeide for å løse problemer og å gjøre kompliserte ting. I det øyeblikk mennesket begynte å bruke tegn og symboler for å representere den naturlige verdenen rundt seg, begynte de å sprenge grensene for denne verdenen. «På mange vis er menneskets språk som en genetisk kode», skriver den britiske paleontologen Michael Benton. «Informasjon blir lagret og overført, med modifikasjoner, nedover i generasjonene. Kommunikasjon holder samfunn sammen og gjør det mulig å unngå evolusjonen.» Dersom folk ikke brydde seg eller var egoistiske eller voldelige, ville det ikke vært et Insitute for Conservation Research, og det ville heller ikke vært bruk for det. Dersom du vil tenke på hvorfor mennesker er så farlige for andre arter, kan du se for deg en snikjeger i Afrika med en AK-47 eller en tømmerhogger i Amazonas som holder på en øks, eller kanskje enda bedre: deg selv med en bok i fanget.

Midt på gulvet i American Museum of Natural Historys «Hall of Biodiversity» er det en utstilling. Utstillingen dreier seg rundt en plakat der det står at det har vært fem store utryddelseshendelser etter at komplekse dyr utviklet seg for 500 000 år siden. Ifølge denne plakaten var «globale klimaendringer og andre årsaker, sannsynligvis inkludert kollisjoner mellom jorden og andre himmellegemer,» årsaken til disse hendelsene. Videre står det: «Akkurat nå er vi midt i den sjette utryddelsen, og denne gangen er det kun menneskets endring av det økologiske landskapet som er årsaken.»

Ut fra denne plakaten i midten stråler det ark med kraftig pleksiglass, og under disse ser man de fossiliserte levningene etter en håndfull eksempler på de ulike utryddelsene. Pleksiglasset er slitt etter at tusenvis av besøkende har gått på det, hvorav de fleste sannsynligvis ikke har vært oppmerksomme på hva som var under føttene deres. Men dersom man setter seg på huk og ser nøye etter, kan man se at hvert av fossilene er merket med navnet på arten, i tillegg til utryddelseshendelsen som gjorde slutt på den. Fossilene er ordnet på kronologisk vis, slik at de eldste, graptolitter fra ordovicium, er nærmest midten, mens de yngste, Tyrannosaurus rex-tenner fra slutten av kritt, er lengst borte. Hvis du står på kanten til utstillingen, som i grunnen er det eneste stedet det er mulig å se den, står du akkurat der ofrene etter den sjette utryddelsen ville ha vært.

Hva vil skje med oss i forbindelse med en utryddelseshendelse vi selv har igangsatt? En mulighet—og den muligheten som utstillingen antyder—er at vi også til slutt vil nå vårt endelikt på grunn av denne «transformasjonen av det økologiske landskapet». Logikken bak denne tankegangen går som følger: Etter å ha satt oss selv fri fra tøylene som knytter oss til evolusjonen, er vi fortsatt avhengige av jordens bio-
logiske og geokjemiske systemer. Ved å forstyrre disse systemene—hugge ned tropisk regnskog, endre sammensetningen av atmosfæren, forsure verdenshavene—setter vi vår egen overlevelse i fare. Blant de mange lærdommene som formidles i de geologiske arkivene, er kanskje den mest edrueliggjørende at i livet, som i aksjemarkedet, er historisk prestasjon ingen garanti for resultater i fremtiden. Når en masseutryddelse finner sted, tar den ut de svake og svekker de sterke voldsomt. V-formede graptolitter fantes overalt, og i dag finnes de ingen steder. Ammonitter svømte rundt i flere hundre millioner år, og så ble de borte. Antropologen Richard Leakey advarer om at «Homo sapiens er kanskje ikke bare årsaken til den sjette utryddelsen, men risikerer også å bli et av dens ofre». Et skilt i Hall of Biodiversity siterer Stanford-økologen Paul Ehrlich: idet andre arter skyves mot utryddelse, sager menneskeheten over grenen den selv sitter på.

En annen mulighet—som optimistene gjerne målbærer—er at menneskenes intelligens vil overvinne enhver ulykke vår art setter i gang. Det finnes seriøse forskere som for eksempel hevder at dersom global oppvarming blir en for alvorlig trussel, kan vi håndtere dette ved å tilpasse atmosfæren. Noen forslag innebærer å drysse sulfater inn i atmosfæren for å reflektere sollyset tilbake til rommet; andre går ut på å skyte vannperler over Stillehavet for å lyse opp skylaget. Dersom ingen av disse forslagene hjelper og ting virkelig går dårlig, finnes det dem som mener at folk likevel kommer til å klare seg greit, vi må simpelthen bare flytte til andre planeter. En fersk bok foreslår å bygge byer «på Mars, Titan, Europa, månen, asteroider, og en hvilken som helst annen ubebodd klump med materie vi kan finne».

«Ingen grunn til bekymring», sier forfatteren. «Så lenge vi fortsetter med oppdagelser, vil menneskeheten overleve.»

Selvsagt er vår egen arts skjebne noe som bekymrer oss uforholdsmessig mye. Men, med fare for å høres anti-menneskelig ut—noen av mine beste venner er mennesker!—vil jeg si at dette til syvende og sist ikke er det vi bør bekymre oss mest for. Akkurat nå, i det utrolige øyeblikket som for oss er nåtiden, bestemmer vi, uten egentlig å vite hva vi gjør, hvilke evolusjonære veier som vil holde seg åpne og hvilke som vil forbli stengt i evig tid. Ingen andre vesener har klart dette, og det vil, dessverre, bli den arven etter oss som vil vare lengst. Den sjette utryddelsen vil fortsette å bestemme livets retning lenge etter at alt det mennesker har skrevet og malt og bygget er blitt jevnet med jorden, og kjemperotter har—eller ikke har—arvet jorden.

/

Vi bringer her kapittel XIII fra Elizabeth Kolberts Pulitzer-priste bok «Den sjette utryddelsen», oversatt av Karen Lykke Syse og Jon Anstein Olsen, og med forord av Dag O. Hessen. Boka, som av flere norske anmeldere er kåret til Årets beste, er utgitt på det nystartede www.mimeforlag.no.

____________________________