Dikt

 

Av Maria Dorothea Schrattenholz

 

lyset trekker seg unna

for å beskytte oss

fra det vi ser

det vi kaller vårt

er det noen andre som har bygget

her er ingen forskjell

mellom det bærende og det bårne

det tyngste stedet i kroppen

er håndleddene

firmitas

jernet i blodet

stanger mot jernet i jorden

hagl smelter i øyekrokene

seigt regn dekker veiene

asfalten holdes sammen av tjære

kjøttet holdes sammen av

det vi lærer

vinden står i spenn

mot veggen

ryggen mot sanden

sorgen har ingen verdi

før den kan eies av alle

utilitas

trøsten er at ingen har klart å lage

en perfekt kule

det er bare et konstruert savn

stålet holder glasset på plass

blanke speil mot mørket

benkene er ikke bare benker

men gjerder

forankret dypt

gatene brede 

så flammene ikke kan spre seg

ingeniøren kjenner demningen briste bak pannen

vi skulle holdt isflakene oppe

holdt breene sammen

limt sprekkene med spyttet

venustas

hugge ut

marmoransikter av skyene

og legge dem i fanget

vi har en forestilling om et vesen helt uten feil

derfor må det finnes

 

//

 

Maria Dorothea Schrattenholz er født i Bergen i 1980. Hun debuterte på Oktober med boka Atlaspunkt i 2015, og ble møtt av gode kritikker. For mer informasjon se Oktobers forfatterside.  / Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.