Astrid BB4

Av Astrid Nordang

 

I Borneos jungel

snor elva seg opp mot utspringet i fjellene. Sakte eter båten meterne gjennom alt det grønne. Her og der en uthult bergvegg, grønnkledde sukkertopper som rager i været. Fra landsbyen blir vi kjørt opp i puljer, og alt vi hører er lyden av påhengsmotoren og vann som trenges til side på et sjeldent klart elvevann. Det har lagt seg på et normalnivå igjen etter storflommen for noen uker tilbake – den største siden 2008. Det ser vi på den grå strimen den har etterlatt høyt oppe på trærne.

astrid1

Forsiktig stiger vi i land på den sleipe bredden, der Kristina, søsteren min, tar imot fem brett med egg. Fetter Lars har fått beskjed om å ikke knusle med eggene, nå som vi med stort og halvsmått blir tretten til bords i en drøy uke. På det etter hvert veldrevne homestayet serverer Liza pannekaker eller omelett til frokost, og da holder det ikke med det de fem hønene deres produserer. To av dem er villhøner, men alle kakler de like høyt hver morgen, etter å ha vekket oss til en dump lyd av hønekropp som treffer bakken fra to meters høyde. Hønsehuset må såpass over bakken for å beskyttes mot fare, akkurat som huset står på påler. Liza kjenner denne jungelen fra hun var liten, og har, som den bidayuhen hun er, også plantet en tett rad med røde busker rundt tomta. De holder skogsåndene unna.

 

Kurakura homestay

har Lars & Liza bygget opp på et jungelstykke hun fikk i bryllupsgave av familien her i Sarawak. Hvert stykke plank og møbel er fraktet med de samme, smale elvebåtene. Av ni søsken var det nemlig Liza som i perioder bodde her oppe sammen med besteforeldrene, da de drev en gummiplantasje. Det gir henne hevd på stedet. Men da hun møtte Lars i hovedstaden

Kuching,

som betyr

kattebyen,

og som har kattestatuer i alle rundkjøringer, var det ikke hun som var pådriveren til å bosette seg her. Utlært i kokkekunst og med flere år i Canada og Norge bak seg, var hun mer lysten på å åpne en restaurant inne i byen. Mens Lars Larsen fra Wilsesgate i Oslo så muligheten til det som skulle bli deres livsverk. Han tegnet huset selv, og de la seg opp penger ved å jobbe med henholdsvis catering og på sykkelverksted i Norge.

Spente på businessen satte de i gang med byggingen. De satt ikke med boliglån, og de hadde hjelp av familien både her og i Norge. De trengte lite, og nå trenger de knapt å bekymre seg lenger. Selv om eurokrisen har hatt ringvirkninger helt ut hit, får Facebook og Tripadvisor – som for femte år på rad har tildelt dem diplom – fart på jungeltelegrafen. Det er derfor en dreven Lars som tar oss, søsteren Julie og moren Elisabet, med inn i jungelen, kapper villnis og loser oss gjennom en hule. Iført hodelykter vasser vi gjennom mørket og skremmer opp flaggermus. Den skingrende lyden vi hører er svaler, de har adoptert teknikken med å orientere seg med ekko. Når vi dukker ut under bergsprekken i andre enden, er det tett jungel, med lianer og kjøttetende planter. Lars speider etter

makake-aper, villsvin og musehjort,

men sistnevnte, som når deg til knærne, er fryktelig sky. Vi får heller fryde oss over de fargesterke fuglene, studere

froskeskum og øgler

på trestammene. Se opp for giftige slanger og edderkopper. Men det er ikke dyra som tar knekken på deg i jungelen, sier Lars, det er plantene.

Mulig det. Men da har vi hoppet over en vesentlig gruppe her. Nemlig insektene.

 

En samba av lyder

lokker meg ut i den første natten, der gekkoropene har overtatt for fuglene. Overalt er det en smatring, klikking og uling. Og under det hele en konstant droplelyd, som tunge regndråper – hva kommer det av? Det har jo ikke regnet. Med solcellepanel er det ingen vifte som durer og går, du får alle lyder opp i sengen.

Med en aldri så liten grimase svarer Julie, kusine, at det er insekter. De faller på jungelbladene – makes you think, doesn’t it? Jo, forestillingen er svimlende. Og naturligvis får jeg høre at det er dårskap å gå barbeint ut i natten. Foruten slangene kan du bli bitt av

fire ants,

vi snakker militante maur som forflytter seg i skvadroner. Blir du bitt av et par-tre, kjenner du hjertet katapultere. Du har også

sommerfugllarven,

som på jungelturen skal dryppe en sydende væske ned på skulderen til Maria, min datter. På noen sekunder bobler huden, hun hyperventilerer, smerten er stikkende. Men ringblomstsalven vi har med i sekken hjemmefra gjør susen.

Det sies at insektene skal arve jorden. Alternativt: De som skal arve jorden blir nødt til å livnære seg av insekter. Og kanskje har den en framtid som godis, den larven Lars som krøller seg i hånden til Lars og lukter intenst av marsipan?

 

Orangutangen

er selvfølgelig klar over at den blir observert. Den velger imidlertid selv om den vil innfinne seg på matstasjonen på Wildlife-senteret to ganger om dagen, hvor det serveres bananer. Noen av de nær tretti orangutangene kommer slengende fra tre til tre hver eneste dag, andre bare av og til, rundt åtte av dem viser seg aldri. Hannen som viser seg først, gir oss rene forestillingen, der han karsliggjør seg og flekker av bananskall på tvers, klase på klase. Så kommer hunnen hans, med ungen hengende rundt livet. Som menneske blir du slått av bevisstheten deres, og i tilskuernes tause ærefrykt synes jeg å høre det samme spørsmålet:

Hva om det var omvendt?

Kommer du for nær, blir de aggressive. Vil du se hva et par diskoskasterarmer fra helvete kan utrette, kan du bla i permen i infoskranken og meske deg i bilder fra en lemlestet guide som gikk imellom en uvettig turist og den 150 kilo tunge alfahannen. Ennå finnes de. Alfahannen og orangutangene. De eneste ville finner du imidlertid bare på Borneo og Sumatra. Siden 1950-tallet har 86 prosent av dem forsvunnet. De står på rødlista sammen med pygmeelefantene og neshornene.

 

30 prosent av øyas regnskog

er blitt ødelagt siden 1973. Den forsvinner dobbelt så raskt som resten av verdens regnskoger her på verdens tredje største øy – største i Asia. Det meste tilhører Indonesia, et land som ikke har like god infrastruktur som Malaysia, og som har ført en hodeløs politikk med blant annet å flytte folk fra tett befolkede områder på Java til

Kalimantan,

sentralområdet på Borneo. Også i de malaysiske statene Sabah og Sarawak er deler av skogen hogd ned, mens det oljerike Brunei, som er kilt inn mellom disse, har hatt råd til å la den ligge. Tallene er voldsomme: Opptil 240 kubikkmeter tømmer er hentet ut per hektar på øya, sammenliknet med 23 kubikk i Amazonas. 80 prosent av lavlandet er ferdig som hogstkonsesjoner, inkludert mangroveskogene, foruten at monokulturen med palmer og gummitrær har fortrengt den opprinnelige skogen. I Malaysia er primærnæringen palmeolje, og plantasjene utgjør 10 prosent av øyas areal.

Regnskogfondets søsterorganisasjon Walhi Sentral Kalimantan, varsler om at avskogingen og de mange veiene som er anlagt, ikke bare truer det biologiske mangfoldet, men også urfolkets rettigheter. Mange har flyttet nærmere sivilisasjonen, der de dyrker mer tradisjonelle ting, som pepper, ris – fjellrisen dyrkes langs veien, uten våtmark – sago og kokosnøtter. Gummi driver man ennå med, og petroleumen er øyas viktigste av mineralressurs.

 

Samlebetegnelsen

på urbefolkningen er dajaker. Sjødajaker, landdajaker, kadazanere fjelldajaker, kayanere, kenyahere og ngajuer. De driver for det meste med svedjejordbruk og domineres av den muslimske blandingsbefolkningen langs kysten. De utgjør 17 prosent av befolkningen, det vil si at 2,2, millioner nedstammer fra folk som var her før malayene og kineserne.

Ikke alle dajaker har trukket ut til sivilisasjonen. Rett nok røyker de ikke lenger hodeskaller og henger dem opp i taket på sine såkalte long houses – hus som utgjør en hel landsby – men iban-folket er ennå uglesett av blant annet bidayuhene. I årtier har de fordrevet de mer fredelige bidayuhene nærmere kysten, hvor de for en stor del lever av det de dyrker. Av Lizas herlige måltider består mye av ting hun finner på tomta. Er det verken fisk eller kjøtt å oppdrive i landsbyen (bortsett fra noen tørka monstre hun slår fast at vi ikke vil ha), er jack fruit en fullgod erstatning. Resten kjøper de på markedet i

Ten miles,

hvor du finner alt av frukt, grønnsaker og røtter som bøndene selger selv. I tillegg til fisk, fjærkre og ferskvannskrabber. Av frukt er det lite som slår den fiolette dragefrukten.

astrid2

Og det du ikke får tak i på markedet, finner du på kjøpesenteret Giant i

Seven miles,

tettstedet tre miles nærmere hovedstaden. Man later til å ha funnet en balansegang mellom naturalhusholdning, lokale markeder og den globale kommersen. Internett er her som alle andre steder, det ser vi tydelig på Frøya, huses seksåring, som har et rikt utvalg rosa pysj og ditto kjoler med motiver fra Disney-filmen Frozen. I vinter begynte hun på skolen, så Lars må frakte henne ned elva til landsbyen hver morgen. Der lærer hun nå malaysisk mens hun snakker bidayouh, norsk og engelsk hjemme. Frøya er et moderne jungelbarn som hjelper Liza med å mose urter i morter og slenger seg uti elva fra et tau – for tenåringene våre selve innbegrepet på paradis.

Elva binder det hele sammen. Elva er svalende, den er transportåren, i den bader man og vasker klær. Elva er mytisk, og som i Apokalypse nå blir folket fjernere fra sivilisasjonen jo lenger opp du kommer. Men uskylden har også en bakside. Jo høyere opp du kommer, desto mindre er bevisstheten om forurensning og forsøpling. Overalt henger forrevne plastposer i trærne langs elvebredden. Det har jo bestandig vært slik at elva gir og elva tar. Hva de vet om plast, vet vi ikke. Og hva vi vet om plast, vet ikke de. En ettermiddag settes dermed av til å plukke plast langs bredden, vi fyller flere poser på noen timer.

Det verserer også rykter om én stamme som nekter å innordne seg samfunnet. Den streifer rundt i Sarawaks skoger og bygger midlertidige plattformer med tak (jfr. det nattlige insektregnet), sanker frukt og driver jakt. Som en link tilbake til menneskets urtilstand er de der inne et sted. Et folk som insisterer på sitt og unndrar seg globaliseringsviruset. Problemet er imidlertid enda mer graverende enn bevisstløsheten om plast oppover elva. I sin uskyld er de ikke klar over at de jakter de på

utrydningstruede arter

– og mens paradoksene står i kø, er det som man må spørre seg om ikke

uvitenheten

er det aller farligste viruset av dem alle. Det holder ikke lenger med uvurderlig kunnskap, som at saften fra yamsrotstilken vil stagge giften fra slangebittet til du kommer deg på sykehus. Tap av uskyld synes å være den eneste beskyttelsen. Det er dette som er the real horror: At det ikke holder å gi urfolk rettigheter. At det intakte må stikkes hull på. Måtte denne stammen likevel få sanke og jakte i ennå noen år, uten å tagges med informasjon om jordas forsvinnende mangfold.

Bønnen er selvfølgelig reinspikka egoisme. Den er snarere en bønn om beskyttelse av forestillingsevnen. Jeg trenger å vite at de finnes. De ville. De er det nærmeste jeg kommer en kompensasjon. For tapt religion? Mulig det.

 

En åpen dør

ved landsbytorget gir oss et gløtt inn i det som åpenbart er et møte. Et forsamlingsrom fylt opp av kvinner kledd i blått – hva skjer? Lizas mor er en av dem. Vi får høre at dette er et ukentlig møte for alle med mikrolån og eget foretak. Hver uke avlegger man rapport om hvordan det går med driften, man hjelper hverandre. Av alle ting her på Borneo er det kanskje dette som rører meg mest: At en analfabet av en nibarnsmor og bestemor som fletter kurver av plaststrimler og syr bunad på bestilling, kan drive sitt enkeltmannsforetak på denne måten. Det er mikroøkonomi i praksis, for kvinner i alle aldre. For de unge er det avgjørende å få råd til eget hus når de er gift, for her som ellers er det lite gunstig å bo hjemme hos foreldrene som par. Derfor jobber alle kvinnene. Prinsippet om å hjelpe hverandre når også lenger; barnløse par kan be dem med mange barn om å lage et ekstra, eller adoptere barn som av en eller annen grunn er uønsket. Så lenge de oppdras på bidayouh-vis.

 

På vei til Ten Miles

passerer vi et forskningssenter for biodiversitet. Jeg spør Lars om han har noe med dem å gjøre. Svaret er ja. Planen er å gjenplante primærskog på en del av tomta. År for år fjerner han derfor gummitrær og bambusrør. Og nå skjer det noe spennende: En av Lars’ kontakter oppe i fjellene har funnet tre skudd fra en hardfør tresort man trodde var nærmest utryddet grunnet rovhogst. Ett av disse skuddene til

scorodocarpus borneensis (becc),

med det lokale navnet

bawang hutan,

vil Lars plante bak huset, ett skal doneres til biodiversitetssenteret og det tredje beholder finneren. I skrivende stund har jeg fått vite at det er funnet enda et skudd.

Trær har naturligvis en mytologisk betydning i regnskogen. Du har nakentreet som beskytter seg mot parasitter ved ikke å ha bark, treet som med sitt grovfiligrante rotsystem har alt av røtter over bakken, kalumalamtreet med svart stamme som inneholder så mye olje at du kan fyre det opp i regnvær, og hjortehorntreet, med frukter som virkelig slukker tørsten. En vandring i regnskogen er ikke bare bevisstgjørende, det som å vandre i en bevissthet, en banal og kompleks organisme som flekser muskler hvorenn du går. Vi vandrer ikke mellom stammer, men gjennom materie; et flettverk av rotting, bambus, lianer og bøyde greiner som nekter oss å gå oppreist lenge av gangen.

astrid3

Og langt der inne støter vi på

eo-treet

som står modell for det treet, du vet, i Avatar-filmen. Hollywoodfilmer har imidlertid en lei tendens til å skippe research, for du finner ikke ett enkeltstående eo-tre. De er alltid to. De kalles mann og kone, og de står noen titalls meter fra hverandre. Dør det ene, heter det at all vegetasjon imellom dem vil dø ut, før maketreet også gradvis vil avgå ved døden.

Ved foten av eo-treet får Maria øye på en tørr bivoksplate.

Er det bier her?

Ja, høyt oppe i eo-treet. Det faller på én mann i hver stamme å hente ned honningen. Fordi treet er glatt de første tjue-tretti meterne, slår han spiler inn i stammen og jager opp biene. Så venter han til natten faller på og klatrer opp igjen for å sanke honningen. En risikabel affære. Og for å hogge ned dette treet, eller noen av de andre større og hardføre trærne, de som brukes til husbygging, trapper og elvebåter, karvet ut i ett stykke, får du fem års fengsel. Og tjue tusen kroner i bot.

Bevisstgjøringen om bevaring av regnskogen blir stadig større. I tillegg til miljøvernorganisasjoner og forskere, bidrar turismen til press mot rovhogst. Forbrukerne også, med sitt fokus på palmeolje, fra 2011 er forbruket faktisk redusert med over to tredeler. Stadig flere blir klar over det artsmangfoldet på Borneo; i de senere åra er det funnet minst 52 nye arter av dyr og planter. Over 400 siden 1994, ifølge World Wide Fund for Nature, blant dem verdens minste virveldyr, to trefrosktyper, seksten ingefærarter, seks siamesiske kampfisker og en steinbit med selvklebende mage. Samtlige er de eneste i sitt slag i hele Asia. Nye treslag dukker også opp.

 

Når de gamle

gummitrærne hos Lars og Liza gradvis hogges ned, er det også for å gi plass til flere nytteplanter på det som i dag er en nærmest selvgående farm, med papaya, ananas, lime, pepper, kaffe og bønner og bananer. Her får begrepet slow food en ny mening. Ananas brukes også til middag, og det bugner av spiselig grønt til middag for vår lille bøling,. Du spiser ikke mer kostelige måltider på Raffles enn du gjør i Lizas jungelhage, som

sikoroh

– ingefærblomst tilberedt med villauberginer og kylling i bambusrør. Ord som

long beans

og

chinese beans

rikosjetterer over langbordet. Tenårinsguttene våre, som vanligvis rynker på nesa av salat, langer innpå av grønt, frukt og bananer. Bananer hører med, og sortene er mange. De peneste, som de britiske kolonifruene kalte hotellbananer, er ikke nødvendigvis de beste.

 

Verdens største blomst

blomstrer kun tre-fire dager. Hvert fjerde år. Så det kjennes nærmest uhørt å ankomme samme dag som den slår ut i full blomst. Her gjelder det å ha sine agenter ute i felten, og det har Lars. Han blir oppringt av en kontakt som kan meddele om en nyutsprungen kjempe på en hemmelig koordinat, og dermed begir vi oss i vei for å beskue Borneos røde nasjonalblomst. Med sine nær ti kilo og en meter i diameter er

rafflesia,

oppkalt etter den før nevnte Raffles, botanikeren som kartla store deler av Sør-Asia, nærmest naturstridig. Om noen dager vil den synke sammen og stinke av råttent kjøtt. Ikke fordi den er kjøttetende, men fordi den kraftige lukten tiltrekker seg så mange insekter. Denne mytiske moderplanten, motstykket til mylderet av insekter, er det første vi ser. En drøy uke senere er det tid for avskjed, og siste kvelden – påskeaften – disker Liza virkelig opp. På den ene siden av himmelen henger en sky som rommer lydløse lyn, som en defekt lampe blitser den uopphørlig i et par timer. Deretter inntreffer en varslet måneformørkelse. Sittende på trappa med en boks øl i hånden og fem høner på taket, er familien samlet en siste kveld på Kurakura. Julie skal tilbake til London, Maria til Madrid, resten av oss til Norge. I bagasjen har vi frø fra markedet og hjemmedyrka pepper, samt et håp om en gang å komme tilbake hit hvor pepperen gror. Til

1 grad nord

hvor ekstremvær snarere er normalen enn unntaket. Det lynet som meldte seg så varlig inne i jungelen, flerrer opp nattehimmelen ute ved kysten, hvor Kristina og jeg har satt av noen dager til strandliv. Hver natt braker det løs. Gnistene slår ut av stikkontakten. Nettene våker. En røst som tordner: Du skal ikke sove!

/

Lenker til relatert stoff om regnskogen på Borneo:

http://stateoftherainforest.regnskogfondet.no/artsutryddelse

http://www.regnskog.no/no/nyheter/nyhetsarkiv/asia/30-prosent-av-regnskogen-på-borneo-er-ødelagt