Dystre fremtidsbilder, men ikke helt uten håp

Av Line Baugstø

«Det som ein gong var heimen vår, er nå ingenting. Berre ein stor haug av vatn og jord,» skriver 15 år gamle Ole Henrik Risøy Solheim fra Dirdal. Året er 2074 og Sara skriver brev til sin bestefar, «eit slikt gamaldags brev». Og det Sara forteller om, er en verden der klimaødeleggelsene er kommet helt ut av kontroll. Sara retter pekefingeren mot sin bestefar – generasjonen som kunne tatt tak, men ikke gjorde noe. «De var egoistiske bestefar! Eg trur de berre tenkte på dokkar sjølve når de tok opp all olja.»

            Høsten 2014 arrangerte Forfatternes klimaaksjon § 112, Foreningen !les og Norsk Forfattersentrum en skrivekonkurranse for alle landets 9. og 10. klassinger. Konkurransen var en del av tXt-aksjonen til Foreningen !les, og temaet for konkurransen var klima. Det kom inn i underkant av 170 bidrag, og ti vinnere ble plukket ut. At fire av vinnerne kom fra Risenga ungdomsskole i Asker og to fra Tyrifjorden, viser nok først og fremst at enkelte lærere og skoler jobber målrettet når elevene får en slik utfordring. De øvrige vinnerne fordelte seg jevnt utover landet. Både Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag var representert.

            Ni av de ti vinnertekstene er skjønnlitterære fortellinger, og et fellestrekk er at ungdommene skildrer en fremtid som ser svært dyster ut. Enten året er 2047, 2074 eller 2214, er jordkloden preget av dårlig luft, flom og katastrofer. 14 år gamle Amalie Aaby fra Risenga ungdomsskole skriver frem en dystopi fra 2080: «Menneskene lever under bakken i små, fuktige, trange, mørke ganger som før var huler hvor oljearbeiderne boret etter olje og naturgass.» De spiser syntetiske brødskiver og lever «som maur». Hvordan livet arter seg på overflaten, vet ikke disse menneskene noe om, og det får vi heller ikke vite i løpet av fortellingen. Amalies historie er uten håp.

            Det gjelder også teksten til 14 år gamle Marie Måge fra samme skole. Der oppsummerer hun tilstanden i Norge om 200 år på følgende måte: «Klimaendringene har vært ekstreme. Norge har blitt et av de mest fattige landene i verden. Oljen er brukt opp, og oljefondet er det nesten ingenting igjen av.» Folk er desperate. Oslo er preget av søppel, flommer, jordras og fattigdom. Hovedpersonen Amy er med i en hemmelig organisasjon som skal redde verden, men den lille gruppen blir oppdaget, og novellen slutter med ordene: «Det er bare å gi opp!»

            Nå kan man spørre seg om disse tekstene virkelig er uttrykk for at ungdommen ser så dystert på fremtiden, eller om skrivestilen er sterkt påvirket av filmer og bøker som «Hunger games» og «Gone». Uansett er det ikke mangel på skrekkvisjoner hos ungdommen, og et tema som «klima» innbyr heller ikke til snille og ufarlige fortellinger.

            14 år gamle Haldis Ulsund fra Rørvik skole har et interessant perspektiv på sin fremtidsvisjon. Alt vi gjør, får konsekvenser, og i fortellingen til Haldis er konsekvensene øyeblikkelige. «Skal jeg dusje, kan jeg ikke dusje lenger enn fem minutter. Er jeg ett sekund over, har ikke familien min varmt vann på ei uke. … Det som er verst, er hvis jeg glemmer å slukke lysene når jeg sykler til skolen, da øker risikoen for at huset skal begynne å brenne. Hvis jeg har glemt av lysene tre ganger, brenner huset vårt ned – den feilen gjør man bare en gang.» Det er miljøet selv som tar sin hevn i denne beretningen, og Haldis stiller oss overfor et valg i avslutningen: «Vil du leve i en slik verden? Gjør noe med det NÅ – Det er ditt valg.»

            Helt håpløst er det heller ikke hos alle skribentene, viser det seg. 14 år gamle Terese Tomren fra Møre ungdomsskole våkner opp i 2047 og møter sitt 47 år gamle jeg. Hun oppdager en verden som er forsøplet og altfor varm, men hun får en sjanse til å reise tilbake til nåtiden og gjøre noe med saken. Et brev til klimaministeren gjør susen.

            Også hos 15 år gamle Ylva Bergene fra Tyrifjord barne- og ungdomsskole er det informasjon som redder verden. En rapport om klimaet fra 2036 blir funnet i 2176. Den kaster lys over det som skjedde før «Den Store Opprydningen» i 2057, og bidrar til en ny giv. Den siste rapporten, fra 2386, viser at menneskene har klart å snu utviklingen. «Vi har kuttet utslippene våre og nå kommer det meste av energien vår fra fornybare energikilder. Lufta har sakte, men sikkert blitt renere etter at vi plantet så mange trær vi kunne få tak i. … Vi ber om at alle fremtidige generasjoner også tar vare på denne jorda.»

            Pernille Solberg Ramsrud på 14 år fra Risenga ungdomsskole bidrar med et optimistisk blikk på fremtiden. I 2072 tar den norske oljen brått slutt, og det er som om verden stopper opp. Men krisen blir snart avløst av en stille og fredelig verden uten biler, fly og mopeder. Alt man hører er småpratingen til menneskene. «Aldri hadde nabolaget vært så fargerikt og luften så frisk. Kanskje en verden uten olje og forurensning var bra?» spør hun til slutt.

            Premien til de ti vinnerne var et skrivekurs med Vigdis Hjorth. Det ble arrangert på Litteraturhuset i Oslo helgen 10. og 11. januar 2015. Flere av de unge skribentene fortalte at de hadde ambisjoner om å bli forfattere, eller skrive mer, og derfor var premien midt i blinken.

            Alle tekstene er publisert på www.faktafyk.no

/

Line Baugstø er styreleder i Forfatternes klimaaksjon § 112. Les også hennes medlemsbrev i spalten Medlemmer.