Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

En demokratisk kraft / Odin Lysaker

Miljøkampen kan ikke overlates utelukkende til Stortinget eller andre folkevalgte organer.

Sist uke vant miljøorganisasjonene en demokratisk seier, selv om de tapte rettssaken mot staten om Grunnlovens miljøparagraf (§ 112). Bjørgulv Braanen tar feil når han i Klassekampens leder 6. januar påstår at miljøbevegelsen bør «avslutte» det «rettslige sporet», siden den «sikreste veien til seier» for en «ny miljøkurs» må baseres på «demokratisk folkevalgte organer».

Braanens påståtte nye miljøpolitikk er fundert i et utdatert syn på både politikk og miljø, samt en angst for rettsliggjøring. Stilt overfor dagens klimakrise bør alle politiske virkemidler, inkludert klimasøksmål, benyttes. 

Demokratiet forstås best som et kretsløp som omfatter hele samfunnet og ikke kun som valgkanalen i liberalismens representative modell. Da er politikk en evig runddans som gjerne starter med borgernes varsling om kritikkverdige forhold.

Kritikken fra borgerne sluses videre til sivilsamfunnet, som Greenpeace og Natur og Ungdom. Grasrotbevegelser og frivillige organisasjoner mobiliserer borgerne nedenfra så vel som å kritisere myndighetene eller andre maktinstanser. Dermed styrker klimasøksmålet folkets demokratiske stemme.

Videre kanaliseres sivilsamfunnsinitiativ som klimasøksmålet inn i offentligheten, der også media og sosiale medier er viktige demokratiske vaktbikkjer. Det innebærer at medborgernes synspunkter i klimasaken ytres i en felles meningsutveksling. Her så vi hvordan søksmålet og rettsprosessen fortløpende ble debattert, og denne demokratiske debatten om klimasaken høyner borgernes kunnskap. I tillegg forbedres deres moralske bevissthet om klimaproblemer, som i beste fall øker ansvarsfølelsen for fremtidige generasjoner.

Kort sagt: Uten en levelig klode i dag, ingen politikk i morgen.

Et sentralt demokratisk prinsipp er at alle berørte parter skal ha en stemme, og dermed delta på like fot. Da kan man si nei til politikkutforming som ikke ivaretar ens interesser. Utfordringen er at miljøparagrafen omfatter fremtidige generasjoner, som er stemmeløse. Da er miljøorganisasjonenes «føre var»-prinsipp viktig, nemlig forhindring fremfor reparering av skade. Kort sagt: Uten en levelig klode i dag, ingen politikk i morgen.

I neste omgang kanaliseres engasjementet fra demokratiets uformelle arenaer – slik som sivilsamfunn og (sosiale) medier – inn i formelle organer som parlament og byråkrati. Det er viktig å huske på at det er Stortinget som vedtar lover, og som gjennom nettopp folkestyret har legitimert Grunnlovens miljøparagraf. Dermed demokratiserer klimasøksmålet samfunnet ved at folket vurderer om staten følger miljøparagrafen. Oppsummert: Uten valgkanalen, ingen miljøparagraf.

I sin tur bringes klimasøksmålet, forstått som borgernes demokratiske sivilsamfunnsinitiativ, inn i rettssystemet, for å ta stilling til miljøparagrafens innhold og rekkevidde. Trass i at dommerne ikke er folkevalgte, opplyser både rettsprosessen og dommen det offentlige ordskiftet. 

 

Angst for rettsliggjøring?

Rettssalen kan fungere som en læringsarena hvor parter med motstridende interesser kommer sammen for å lytte til og lære av hverandres synspunkter, uten alltid å bli enige om utfallet når det gjelder dommen. I klimasøksmålet styrker også prøvingsretten borgernes rettssikkerhet, som er et vilkår for en demokratisk rettsstat.

Braanens øyensynlige angst for rettsliggjøring bygger på en forståelse av sistnevnte som innebærer at rettssystem, rettigheter og domstoler øker sin beslutningsmyndighet på saksfelt som tradisjonelt har tilhørt politikken, som dermed forrykker maktbalansen mellom rett og politikk som demokratiet avhenger av.

Ut fra en forståelse av demokratiet som kretsløp, hvor rett og politikk henger tettere sammen, kan derimot rettsliggjøringen, herunder prøvingsretten, tolkes som en potensiell demokratisk verdi. I så fall er Braanens frykt for en avdemokratisering overdreven. Hans påståtte nye klimaspor er således ikke nytt nok. Den er snarere gammelt nytt, siden den baseres på en utdatert tanke om vanntette skott mellom rett og politikk snarere enn en grønn konstitusjonalisme.

Avgjørende er dog at Grunnlovens miljøparagraf forstås ut fra «det viktigste først»-prinsippet – som her vil si Klodens overlevelse. Da kan ikke miljøkampen overlates utelukkende til Stortinget eller andre folkevalgte organer, siden det vil innebære et demokratisk underskudd ved å overse alle de andre viktige ledd i politikkens kretsløp. Her er Braanens «nye» miljøspor sånn sett en avsporing vedrørende dagens planetære klimakrise. 

 

En ny, akutt situasjon

FNs klimapanel har i flere tiår dokumentert alvorlige, gjennomgripende og irreversible konsekvenser av klimaendringer for både mennesker og økosystemer. Ergo: Naturen bør tilskrives en iboende moralsk verdi, og ikke kun underlegges menneskers nyttebruk.

I en slik ny, akutt situasjon er det avgjørende å tenke nytt rundt Klodens – og derigjennom demokratiets – overlevelse. Da bør ikke Braanen, Regjeringsadvokaten eller andres angst for rettsliggjøring skremme oss fra å anke dommen, slik at klimasøksmålets demokratiske kraft anerkjennes.

 

//

En tidligere versjon av artikkelen har stått på trykk i Klassekampen. Vi takker forfatter og avis for å få innlemme «En demokratisk kraft» i vår kollektive tekstsamling. 

Odin Lysaker er filosof og professor i etikk ved Universitetet i Agder.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑