Av Sigurd Skirbekk, professor emeritus ved UiO.

Er ikke demokratiet en frihetlig politisk styreform som alle folkeslag bør streve mot å nå? Det kan til dels synes å være riktig, men bare til dels.

I 1989, med murens fall, gikk kommunismen i øst i gradvis i oppløsning og det liberale vest kunne stå fram som seierherre i den kalde krigen, liksom det tidligere i århundret hadde framstått som seierherre i en varm krig mot et annet totalitært styresett, nazismen. Det var i denne situasjon at den amerikanske presidenten uttalte at de seirende verdier var det frie marked, demokratiet og menneskerettene.

Det var få som i seierens rus ønsket å tenke eller tale om relativiteten ved de verdiene som president Bush hadde omtalt som de seirende. Senere har imidlertid tvilen kommet sigende. Var egentlig det frie marked veien til sosialt samhold? I Amerika har avstanden mellom rike og fattige bare økt. Noen snakker om at forskjellen mellom de rike og de fattige er blitt som 1 til 500. Andre har pekt på at Menneskerettserklæringen fra 1948, som kunne være nyttige nok den gang da det var diktaturer som først og fremst truet folks frihet. I dag har vi fått andre utfordringer, det er nok å nevne klima og overforbruk av ressurser. De antroposentriske Menneskerettighetene har i denne situasjon langt på vei kommet til å fungere som legitimering av dysfunksjonelle tilpasningsformer, av menneskenes mistilpasning til naturgitte livsbetingelser, til økologien.

Men hva med demokratiet? Er ikke det en frihetlig politisk styreform som alle folkeslag bør streve mot å nå? Det kan til dels synes  å være riktig, men bare til dels. Erfaringene fra Tyskland i mellomkrigstida, da den superdemokratiske tyske forfatningen fra 1919 la grobunnen for at tyskerne kunne velge nazismen, tyder på at demokratiet ikke alltid ledsages av frihet. De som beseiret den tyske armé under Andre verdenskrig var for øvrig ikke først og fremst de liberale demokratier i vest, men et sterkt nasjonalistisk system i øst, Stalins røde arme. Russerne har senere omtalt denne krigen som ”Den store fedrelandskrigen”.

ENDIMENSJONALT VERDENSBILDE

Hva så med våre dager, med USAs rolle i kriger som amerikanerne har kunnet se som frihetens kamp mot ufrihet? Med et så endimensjonalt verdensbilde i hodene sine har amerikanerne sett det som sin historiske rolle å kjempe på fire kontinenter mot regimer som, med rette, har vært oppfattet som udemokratiske.

Amerikanerne, og nå mener jeg amerikanske politikere og publisister, har langt på vei misoppfattet de valg som arabere ofte har stått overfor; ikke et valg mellom diktatur eller demokrati, men et valg mellom autoritært styresett, kaos eller et religiøst diktatur. Det er knapt noen som lenger vil bruke slagordet ”den arabiske våren” om tumultene i Nord-Afrika.

Den fordreide virkelighetsoppfatningen som amerikanerne her la for dagen, og som norske politikere nokså ukritisk har sluttet seg til, har hatt kulturelle forutsetninger. I 1998 skrev amerikaneren Loren Baritz om disse forutsetningene i boka Backfire: A History of How American Culture Led Us into Vietnam and Made Us Fight the Way We Did. Noen burde skrive tilsvarende bøker om amerikanernes engasjement i Irak, Afghanistan, Libya og Syria.

I 2007 skrev jeg en kronikk for Aftenposten som jeg kalte “Demokratiets forutsetninger”, og som redaksjonen endret til “Er demokratiet alltid best?” Her skrev jeg om de norske erfaringene med forutsetninger for et demokrati: Det tok tusen år fra landet ble samlet og til vi fikk et demokratisk styresett. – Den krigerske Harald Hårfagre ble ikke etterfulgt av Haakon den 7, men av en konge som i ettertid er blitt kjent som Eirik Blodøks.

ØKOLOGISKE UTFORDRINGER

I dag er det ikke først og fremst despotiske ledere som er utfordringen, skjønt de finnes, de også. I dag framstår menneskenes forhold til naturen som et vel så stort problem. Den 15. mai 2012 hadde den østerriske avisen Die Presse en førsteside-artikkel med overskrift: ”Eine Erde ist dem Menschen zu wenig”. Referansen var Mathis Wäckernagel, lederen for Global Footprint Network.

Wäckernagel hadde, etter analyser av nærmere seks tusen typer av data fra FN og annet hold, kommet til at naturens bærekraft for lengst var overskredet og at det var på 1980-tallet at overskridelsen for alvor lot seg måle. Disse beregningene er offentliggjort i Living Planet 2012. I denne rapporten blir et hevdet at dagens mennesker ville trenge to jordkloder for å komme i økologisk balanse, det vil si at menneskene samlet sett kunne forbruke ressurser tilsvarende det som naturen kunne reprodusere.

Det er stor forskjell på overforbruket i forskjellige deler av verden. Målt etter naturforbruk pr. individ kommer noen oljestater i Midtøsten på topp, fulgt av industristater, med de mindre velstående på bunn. Men slike mål sier ikke alt. Det samlede forbruk i et land er bestemt av forbruk pr. konsument ganger antall konsumenter. Overforbruk – på engelsk overshoot – er et mål for samlet forbruk sett i forhold til naturressursene i landet eller regionen. Her kommer beregninger av folketallet i forskjellige deler av verden inn i bildet.

I et slikt perspektiv er det, i alle fall på sikt, ikke Europa som blir den største trusselen. Med økt levestandard og lengre levetid har antallet barn pr. kvinne gått ned i de fleste land, om enn ikke den samlede konsumpsjon. I gjennomsnitt har fødselstallene pr. kvinne i Europa sunket fra 2,6 i 1950 og til 1,4 i 2005. Tilsvarende tall for Afrika sør for Sahara var 6,7 i 1950 og 5,5 i 2005.

Grunnene til en slik eksplosjonsaktig befolkningsøkning i Afrika kan være mange. En ting er at seks til syv barn pr. kvinne kunne være funksjonelt den gang barnedødeligheten var høy på grunn av sykdom og sult. En velmenende europeisk innsats for medisinsk og økonomisk bistand, uten fødselsbegrensing, har endret en tidligere balanse mellom fødsler og død.

I prosent av verdensbefolkningen er den afrikanske befolkning beregnet å ha utgjort 8,1 prosent i 1900 og 19,8 prosent i 2050. Prosentandelen afrikanere av verdensbefolkningen er videre beregnet å bli 23,7 i 2050. Europa har på den annen side falt fra 24,7 prosent i 1900 til 7,0 prosent i 2050, og beregnes å nå et lavmål på 5,3 prosent ved neste hundreårsskifte.

Noen tall kan illustrere omfanget av overbefolkning i Afrika: Befolkningen i Egypt, som på Napoleons tid ble beregnet å ha vært rundt to millioner, var i 1911 steget til 11 millioner; i dag finnes det 84 millioner egyptere, samtidig som landet om tretti år beregnes å komme opp i 150 millioner. Somalia, et annet av de landene som sender flest flyktninger og innvandrere til Europa, hadde i 1900 en million innbyggere. I år 2000 hadde Somalia i underkant av ni millioner og er, ifølge FNs demografiske kontor, beregnet å passere 40 millioner i 2050. Etiopia, som i 1900 ble beregnet å huse fem millioner, er beregnet å komme opp i 186 millioner i midten av dette århundre. Folketallet I Afrika som helhet har vokst fra 221 millioner i 1950 til nærmere en milliard i 2009. Kontinentet forventes å komme opp i et folketall på fire milliarder i 2100.

Det er her fristende å vise til en hundre siders pamflett som Reiel Folven har vært redaktør for, og som er tilgjengelig på nettet. Pamfletten har overskriften: “S for selvbedrag – hvordan naivitet og optimisme feiltolker den globale framtid”. Her presenteres ikke mindre enn hundre omtaler av demografien som den store trusselen mot menneskehetens framtid. En humanisme uten motforestillinger kan ende i inhumane tilstander.

/

Sigurd Skirbekk er sosiolog og forfatter, bl.a. av boka “Motforestillinger. Femti påstander møter motargumenter” fra 2012.