Foto: Birger Amundsen / Samlaget

Sigri Sandberg Meløy (35), SP20-2011

Av Sigri Sandberg

 

jeg vil alltid
opp på fjellet, hvile ved havet, tusle i skogen,
men så

snubler jeg i ura, vasser i bølger, faller i en maurtue og egne tanker,

og det jeg tenker på er

Ansvarsområdene, Budsjettene, Grafene, Humørsvingningene, Konferansene, Målingene, Nyhetene, Prognosene, Rapportene, Regjeringene, Reguleringene, Røykepausene, Rådene, Skjemaene, Tallene, Tausheten, Tyfonene, Ulykkene, Utgiftene, Uttalelsene, Utvalgene, Varmegradene,

isbjørnene som ikke sulter i hjel i hagen min, demonstrasjonstogene som ikke går i gata mi, tv-en som er svart når det går en god og prisbelønt dokumentar der,

det er så mye. som er og vil inn under huden min. jeg smører meg med det som er å smøre seg med så ikke alt trenger inn, og heller ikke maurene, au, ikke inn i øret, navlen,

det gjør vondt,
mens verden floker seg enda mer til, aser seg opp, krenkes, kriger, oversvømmes, tørker inn,

verden er blitt for komplisert, og vi har bygget den sånn selv, med

Alle Som Må Bli Enige For At Noe Skal Skje.
vi klarer ikke kvitte oss med verken krig, spysjuke eller fordommer. klarer ikke engang forberede oss på dette som truer selve eksistensen, for det kommer så langsomt, så langsomt, så langsomt

og er så diffust, så mye, så altomfattende, så
hvor er mor? hvor ble det av far? læreren?

som ikke alltid argumenterte side opp og ned, men hadde den fulle oversikten over alt som var viktig – og bestemte. slo hånden hardt i bordet. og etterpå var det ingen protest. da var det sånn med den saken.
sjølsagt kan vi resirkulere og stoppe sokker og demonstrere og skrive til vi ikke har hud igjen på fingrene, men det er ikke nok, er ikke nok, så derfor,
ET FORSLAG
hva med å gi moder jord makten tilbake?

en hensynsløs diktatorinne,
som driter i det kommersielle, nasjonale, religiøse,

 

men ér naturen og mennesket,
kanskje det i denne saken bare er hennes stemme vi trenger, en eneste en.

 

så jeg børster av maurene, reiser meg, kobler meg til jorda, tilbyr henne tungen min,

går opp igjen dit, på det fjellet der jeg kan se hele verden nesten,

se kloden krumme,
jeg rensker stemmen, kremter, åpner munnen, og nå kan det få komme, nå kommer det, for hør her, alvorlig talt, folkens:

 

 

 

//