Foto: Thomas Vermes

Av Erik Reinert

For litt over to år siden annonserte daværende næringsminister sin strategi for mineralnæringen med tittelen «tidenes skattejakt», og det er vel nettopp i mineralstrategien vi finner den største kontinuiteten mellom dagens regjering og den forrige.

Nylig viste Miljødirektoratets ja til sjødeponi av 250 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden – mot Havforskningsinstituttets og Fiskeridirektoratets faglige råd – en meget viktig bivirkning av denne skattejakten.

Verdiskapning gjennom skattejakt fremstår som en uventet strategi for en moderne nasjon. Begrepet gir en assosiasjon til å tilrøve seg verdier man ikke har skapt selv. Nasjonal skattejakt får en til å tenke på Spanias skattejakt på gull og sølv i Mexico, Peru og Bolivia på 1500- og 1600-tallet, en aktivitet som hadde den forbausende bivirkning å ta livet av Spanias tidligere vellykkede industri, fra stål i Toledo til silke i Barcelona.

DEN TVERRPOLITISKE LOGIKKEN

Den tverrpolitiske logikken synes å være at når «oljeeventyret» langsomt tar slutt antar vi nordmenn at Vårherre har gjort klart et nytt «råvareeventyr» for landet. Det er her verdt å merke seg sammenhengen mellom begrepene «skattejakt» og «eventyr»: begge hører hjemme i en verden som ligger meget nærmere overtro enn moderne forretningsdrift og nasjonal verdiskapning.

Inntektene oljen har gitt oss skal som vi vet ikke investeres i verdiskapning i Norge, petroleumsformuen skal isteden brukes til å by opp prisene på allerede eksisterende aksjer og obligasjoner på verdens stadig mer pyramidespillpregete kapitalmarkeder. Samtidig er pyramidespillet i boligmarkedet – kanskje vi burde kalle det «boligeventyret» – blitt en viktig attåtnæring for svært mange nordmenn. Den alternative strategien å investere kapitalavkastningen fra olje i ny kunnskapsindustri i fastlands-Norge ble det aldri noe av, angivelig fordi nasjonal kunnskapsproduksjon ville skapt inflasjon.

Det er på en merkelig måte en sammenheng her. Fordi vi er så redde for at investeringer i Norge skal skape inflasjon, ble alternativet eventyr og skattejakter som skaper enorme forurensninger. Alternativet til å satse på ny ren energi, som REC, ble å satse på noe av det mest forurensende man kan tenke seg.

SORIA MORIA SLOTT

Det mest forbausende med skattejaktstrategien er imidlertid hvor helt elendig faglig fundert den er. «Framtid i nord» er sluttrapporten som oppsummerer den forrige og nåværende regjerings kunnskapsinnhenting for verdiskaping i nordområdene, også kalt nordområdesatsingen. Et forsidebilde klart inspirert av Theodor Kittelsens Soria Moria Slott slår an tonen når det gjelder gruvenæringen. To norske konsulentselskaper fikk i 2012 i oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet å utarbeide det som ble Sektoranalyse for mineralnæringen. Vi er vant til urealistiske forutsetninger fra samfunnsøkonomer, men i denne sektoranalysen slår de alle rekorder. Er det noe selv nybegynnere må vite om mineraler, er det a) at prisnivået er svært ustabilt, og b) at prisene nylig lå på rekordhøye nivåer. Mot all erfaring og sunn fornuft tar sektoranalysens tabell for verdiskaping utgangspunkt i skyhøye metallpriser fra 2011, som man forventer skal holde seg like høye frem til år 2050!

Prisen på kobber, som er viktig for en annen truet fjord – Repparfjorden – lå i 2011 hele 4-5 ganger høyere enn normalprisen. Denne typen usikkerhet tar rapporten overhodet ingen høyde for. Sydvaranger Gruve går allerede med store tap, regjeringen bevilger nå 500 milliarder kroner for å subsidiere ulønnsomme kullgruver på Svalbard, og «gruveeventyret» i Repparfjorden søker om statlige subsidier for å kunne gjennomføre sine enorme forurensningsplaner. Saken er at de fleste norske gruveforekomster kun synes å være drivverdige når prisene på verdensmarkedet når sine sjeldne toppnivåer. Konsulentrapporten som kunne blitt en grundig faglig analyse som tok luften ut av politikernes skattejakt- og eventyrverdenen forsterket isteden bare grunnlaget for ren ønsketenkning.

Det er også oppsiktsvekkende at politikerne var så feige at de overlot til Miljødirektoratet å foreta avveiningen mellom arbeidsplasser og forurensning. Man instruerer da ikke Helsedirektoratet om å avveie skadene ved tobakk mot arbeidsplassene som går tapt i tobakksindustrien. Disse var forresten langt flere enn de 170 arbeidsplassene SINTEF anslår vil bli skapt lokalt av utslippene i Førdefjorden.

///

Dette er første bidrag i en serie med artikler, essays og dikt som Forfatternes klimaaksjon gjennomfører med støtte fra Fritt Ord. Vi har i invitasjonen bedt forfattere og journalister om å ta utgangspunkt i FNs klimarapporter, direkte eller indirekte. Skriftaksjonen skal pågå frem til september og avrundes med et stort arrangement 22. oktober på Litteraturhuset i Oslo. Mer informasjon følger etterhvert. Red.