«GODE ROMANAR HANDLAR OM FOLK» – FKA intervjuer Kjartan Fløgstad

Foto: Mari Torsdotter Hauge/NPK

Forfatternes klimaaksjon.no (FKA): Kjartan Fløgstad, både Thomas Pikettys storverk ”Capital” og bøker som Wilkinson og Picketts ”Ulikhetens pris” bringer grundige analyser om en tiltagende brutalisering av menneskers grunnvilkår, med stadig større formuer i hendene på stadig flere arvebegunstigede rikinger. ”The ignominy of the collective is measured by its religion of bestial dominance, by its cult of winners”, skriver Michelle Serres i Biogea. ”Jorda trenger ikke flere mennesker med suksess”, heter en artikkel på vår nettside.

Hvis du godtar premisset at klimakrisenes enorme endringskraft også endrer vår virkelighetsforståelse – bør forfattere i større grad legge naturvitenskaplige informasjoner til grunn for sitt arbeid i språket? Er den vitenskapskritiske diskursen svekket ettersom FNs klimapanel nå har betydelig definisjonsmakt over en så stor del av vår felles virkelighet?

Kjartan Fløgstad: Gode romanar handlar verken om atomkrig, nyliberalisme eller klimakrise, for å nemna nokre viktige emne. Gode romanar handlar om folk. I vellykka fiksjonstekstar forstår vi meir av korleis endringar i naturen, i samfunnet, i politikken pregar livet til menneske som opplever desse endringane. I fortid, nåtid og framtid.

FKA: Hva mener du med folk? Er det brukt som klassebegrep her? I flere av dine romaner er det ikke nettopp de realistiske menneskeskildringene som er påfallende. I klassikeren ”Fyr og flamme” er det selve glidningen i fortellergrepet som slår en i øynene, i tillegg til den avanserte prosaen, og i dine senere romaner viser hovedpersonenes relevans seg ofte som en nærhet til store ideologier, eller viktige historiske strømninger, som Stay Behind-teorien i ”Grense Jakobselv”?

KF: Ordet folk er brukt i tydinga menneske, det vil seia alle, kvinner og menn, fattig og rik, alle. Som du forstår, er det eit altfor konvensjonelt realismebegrep som ligg til grunn for setninga ”I flere av dine romaner er det ikke nettopp de realistiske menneskeskildringene som er påfallende.” I fiksjonsprosaen min har eg heile tida arbeidd med ein grotesk og av og til satirisk realisme, som med vitande og vilje bryt med den psykologiske realismen. Borgarskapet vil ikkje bli stilisert slik, dei vil ha djupe og unike og uutgrunnelege sjeler.

FKA: Etter at Thor Heyerdahl observerte forsøplingen av verdenshavene på 1950-tallet og Rachel Carson skrev Silent Spring i 1962 har mange forfattere kjent til de mange miljøskadelige snarveiene som profittsøkende industri og landbruk tyr til. Men de fleste av av oss har kanskje ikke trukket parallellen til miljøskadene i kulturlivet. På 1960- og 1970-tallet het det miljøvern og kulturvern. Femti år og mange IPCC-rapporter senere begynner vi å ane omfanget av et skadeverk som kanskje også feller en dom over forfattere, kunstnere og intellektuelles manglende våkenhet. På disse tiårene har litteratur i den vestlige verden blitt til masseproduksjon av lite originale bøker, en slags litterær inflasjon, mens digitalformatene venter i neste markedssegment. Samtidig er kritikk som institusjon under angrep når de gamle avishusene i Europa og USA sier opp litteraturkritikere og kutter utgifter før de begraver sitt samfunnsoppdrag og etterlater seg en utarmet offentlighetssfære. Både i naturen og kulturen skader monokulturer jordsmonnet. Blå-grå kulturpolitikk i Norge ser ut til å ville helle bensin på kulturbålet med kutt i pressestøtte og en dreining mot private gaveforsterkningsordninger.

Hva tenker du om forfatternes samfunnsansvar i en historisk epoke der både naturretten og velferdsstaten blir forsøkt underminert?

KF: Gjennom oppvekst med atomspøkelset og angsten for kjernefysisk krig har min generasjon erfaring med endetidstenking og apokalyptiske førestillingar. På den tida var seinsymbolistisk lyrikk den representative litteraturen. Den var djupt prega av angsten for altutslettande atomkrig, eller dårleg samvit over ikkje å vera prega av denne angsten. I dag virkar denne sentrallyriske modernismen formularaktig, og har stått seg dårleg som litteratur. Fordi den ser på menneskelivet ut frå eitt overgripande, og høgst reelt trugsmål?

Cement Eclipses av Isaac Cordal

FKA: Øko-poesien på våre nettsider viser i alle fall stort mangfold i uttrykksmåter og temata, men så er da også klimakrisen mer gjennomgripende enn noen annen trussel menneskesamfunn har møtt. Både i dette og forrige svar trekker du frem atomtrusselen. Naomi Klein skriver i sin nye bok, This Changes Everything, at mens atomtrusselen er betinget av handling – noe må utløse bomben – vil ikke-handling utløse klimakrisen. Det er altså snakk om kategoriforskjeller. Mener du likevel at atomtrusselen og klimatrusselen er to alen av samme type endetidsprofeti?

KF: Om ikkje av ei handling, så er klimakrisa utløyst av kollektive handlingar, det vil seia forbruksmønsteret i det store heile, og bilismen først og fremst, som ”shared guilt”, irrasjonelt og morderisk transportsystem. Hadde lufttrafikken tatt livet av like mange menneske som privatbilismen, ville alle fly blitt sett på bakken umiddelbart. Igjen, eg kan ikkje skriva truverdig om eit overveldande monokausalt trugsmål, men om kva folk kan gjera i forhold til den innfløkte summen av moralske val dagleglivet byd på.

FKA: Etter mitt skjønn finnes det en ubehagelig virkelighetsfornektelse i rike velferdsstater som Norge, der den borgerlige kultureliten stadig vil dyrke motsetning mellom Kunst og politikk, som om motsetningene i samfunnet var opphevet. Den norske Ibsenpris-juryen feiret nylig det fiktive skillet mellom forfatterperson, politikk og forfatterskap. I god norsk Hamsun-tradisjon splittes forfatterens handlinger fra forfatterens ytringer. Jeg anser dette kunstige skillet mellom språkytring og handlingsnivå for å ha sin parallell i det jeg kaller kapitalismens konkurransemenneske, dvs. en spillertype som ignorerer alle sosiale spilleregler for å utnytte mennesker og naturmiljø, gjerne utstyrt med en dertil egnet miljøretorikk.

Har IPCCs påvisning av klimaendringenes omfattende virkninger – sosialt, økonomisk, kjemisk og geologisk – endret din forståelse av hva som er politisk?

KF: For eigen del vil eg leggja til at eg er eit ekte barn av etterkrigstid og industriell utviklingsoptimisme. I industrialismens lykkelege augneblink framtilte fabrikkane ikkje berre blankt metall, men ei skinande blank og metallisk framtid (og metalliske metaforar, i litterær framstilling). Forureining og miljøskader var heilt underordna ønsket om å produsera seg ut av fattigdommen og inn i framtida. Eg er knapt aleine om å kjenna ei viss spenning mellom kjenslemessige bindingar til den industrielle moderniteten på den eine sida, og kunnskapen til FNs klimapanel på den andre.

FKA: Den spenningen er til en viss grad også erfaringen fra min generasjon; ja, og min klasse, der språket klinker av Jern&Metall: Kapitalismens merverdi-strategier leder oss lukt inn i en ny fattigdom. Naturressursene som ble utbyttet ”svarer” ved å jage mennesker på flukt, rasere hus og samfunn, eliminere plantearter og dyrearter i et naturhistorisk sett ukjent omfang. Menneskets naturkrise ser også ut til å medføre mentale splittelser der indre og ytre landskap ikke stemmer overens mer, med et sterkt økende forbruk av psykofarmaka og smertedempende midler. Når jeg leser Handke-oppropet fra en rekke norske kolleger om et kunstnerisk ”frirom” – ditt navn er ikke blant underskriftene – tenker jeg at denne mentale splittelsen mellom forfatterpersonen og en eksklusiv frihet er ganske representativ for en ekstrem individualisme i vår tid. Hvordan ser du på dette?

KF: Den norske nobelkomiteen har ikkje trekt tilbake fredsprisen til dronehovdingen Barack Obama. Litteraturpris til Handke er mindre viktig. For øvrig kan eg heller ikkje skriva under på setninga ”Vi mener en forfatters syn på politiske og historiske forhold ikke bør være av betydning når en litterær pris deles ut.”

FKA: Først i USA, senere i Europa – skriveskolene har blitt så mange og skrivehåndverket så preget av journalistikk at litteratur tenderer mot å bli en kontinuerlig be-skriveøvelse. Noe lignende ga Horace Engdahl nylig uttrykk for i et intervju med La Croix. “Skrivekunstakademi skaper skriveakademikunst”, skriver du i essayet ”Kvite flekkar, svart historie” fra 2003, der du også viser eksempler på hvordan kolonialismens etterkommere konstruerer begrepet om Den tredje verden, lager friksjonsløs litteratur og gjør sultkatastrofer til ahistoriske hendelser, om jeg får henvise til essayet i en slik sammenstilling av temaer. Du skriver: ”Utan tvil førte kolonialisering og industrialisering både til større sosial mobilitet og auka muligheter for transport av varer. Men nettopp utbygginga av jernbanen og overgangen til monokulturar i landbruket gjorde at temperaturendringar og tørkeperiodar resulterte i svoltkatastrofar av heilt nytt omfang.” Her og i mange andre sammenhenger viser du hvordan språket må være komplekst og virkelighetsorientert, basert på historiske og vitenskaplige fakta, for ikke å skli ut i forenklende journalistiske imaginasjoner. Standingen til begrepene “natur”, “menneske”, “makt” og urett kan minne om et landskap etter en flom, et skriftlandskap der også litteraturens egenart blir vasket eller visket bort i natur- og språkhendelser som intet skrivekunstakademi kan romme, uten å bli sprengt i stadig mindre biter av informasjon. Hva er ditt syn på bølgen av journalistisk privatlitteratur og dens – unnskyld uttrykket – singularitetskabinetter, sett i lys av en altomfattende samfunnskrise vi enn så lenge får kalle “klimakrise”?

KF: I løpet av det siste tiåret er reproduksjonsformene for litteratur radikalt forandra. Dette har bokbransjen klart fint på eiga hand, utan hjelp frå blåblå styresmakter. Bokklubb og aviser har mista definisjonsmakt. Forholdet mellom forfattar og lesar blir nå styrt av anonyme marknadsførarar som sit i kommersielle sensurkomitear og utøver såkalla kjedemakt over kva som skal seljast og lesast. Parallellen til resten av varehandelen er slåande. Ark, Libris, Tanum tilsvarar Rimi, Rema, COOP, og står for den same marknadstenkinga. (I parentes kan ein undra seg over kvifor ingen kulturjournalistar har laga reportasjar om dei nye og ukjende litterære kjedemakthavarane).

FKA: Har du noen tanker om hvorfor markedskreftene – om man ser bort fra åpenbare bestsellere som krim og den slags – prioriterer det singulære; for eksempel biografiene, fremfor for eksempel store kollektivfortellinger om vår tid?

KF: Så har Dag Nestegard, trur eg det var, skrive ein god artikkel om litterær kjedemakt, i bladet Prosa. Bra start! Sjølvsagt er forlag forretningstiltak, men slik drifta nå er, tøyer dei grensene for å kunna snakka om kulturelt ansvar og samfunnsoppdrag.

Metankrater. Foto: The Moscow Times

FKA: Hvordan ser du for deg at den seriøse litteraturen kan etablere nye offentligheter?

KF: I den norske bokheimen har forfattarar kunna førestilla seg at dei skriv for alle. I dag er dette i endring. Seriøs og kritisk litteratur finst framleis, og er tilgjengeleg, men forvist til ein annan og smalare sirkulasjon. I USA har ein lenge hatt skiljet mellom «novels» som er salsvare, og «literature», som ikkje er det. Men begge delar finst, diktinga som ei form for institusjonell resignasjon overfor dei bestemmande skikt i samfunnslivet, for å parafrasera Dag Østerberg. Å finna vegar ut av dette komfortable, men trange rommet i det norske huset kan vera eit mål for litterært strev i den norske bokheimen.

//