Av Agnar Lirhus

 

Sørhellingene grønnes og jordene damper i varmen. Alt strutter denne solfulle dagen, knoppene på trær og busker ligner de første antydningene til bryster, eller de klumpete knoklene på ungdommer: håndledd, albue, kne, ankel. Hvor mange år vil det ta før artsnavnene er glemt? Han skriver en privat flora. Slik er knoppskytingen i år: Funn #1: Klovelignende knopp, partået som geiter, med svarte pigger i bakkant, lik negler. Funn #2: Artisjokklignende knopp som opptrer i klaser, grønne blader med tykk, lilla tupp. Han skriver: Artsnavnene forteller ikke annet enn at inndelingen av naturen gjorde det mulig å beskrive og differensiere tannhjul, flenser, stempler, mikrochips. Hva om jeg likevel tok på hatten til de store naturoppdagerne og skrev min egen flora? Da måtte forandringen ligge som en mulighet i blyantstrekene, og floraen måtte være utstyrt med beskrivelser av klover, geiter, artisjokker. Et bibliotek i et bibliotek i et bibliotek. Et liv i en kropp i atmosfæren. Hva skal jeg med navnene?

 

*

 

Han studerer ikke fuglene, han ligger i gressenga og kjenner hårene tykne. Tunga smaker rå jord. Strandvindelen kryper over grusen på vei mot strandkålen, og derfra til buskas og trær, og perlemorblomsten titter fram, krum som sjallstykket på en trompet. Han tror at han så henne som han ser på blomstene, uten øye for stengel og blader, pælerot og trådrøtter, om hun lå utover marken eller sto der rak og stolt i ryggen. Han så åkergullet flyte på enger og jorder, men kalte det for raps. Han så jentene som jorda han tråkker på, verken mer eller mindre enn en selvfølge. Han snuser inn lukta av gressbladene, fiolene, et strå kiler ham på kinnet, en humle summer. Om hun var det siste eksemplaret av sin art, ville han likevel ha plukket henne.

 

*

 

Skavgraset står tett i tett i den fuktige lomma ned mot fjorden, dekket av trær og bergknauser. Skavgras (snellefamilien) stammer fra snelletrærne som en gang sto tretti meter til værs, men sank i jord og oppløsning (som en papirlapp kan falle ut av lomma og forsvinne ned i skogbunnen, mer og mer uleselig). Snelletrærne ble lagre av steinkull, som strekker seg inn i tida igjen i dag, for å ta del i historien på en helt ny måte. Et mylder av grønne kvister, delt av gule ledd, som leddormer. Snelleslekten er gammel teknologi, som kullgruvene som fremdeles durer og går, døgnet rundt, parkert en gang for alle av frøplantene, som formerer seg i tørke og kulde, som noe annet skal overleve den nye tida bedre enn oss. Under løvkronene er det klynger av bregner, også de en overlevning, skutt ut av jorda som konfetti, fra sammenknytt spiral til fullvokst strutseving på noen uker, med en hengende, liksom ryggløs positur.

 

*

 

Han tar av klærne og vasser uti. Sjøen flør, iskaldt vann strømmer mellom leggene, kulda napper i huden. Føttene synker i mudderet. Han klatrer over beltet av fjæresteiner, fulle av rur, og kaster seg uti. Luftbobler sipler ut av nesa og prikker over kinnene. Hjernen snurrer i hodeskallen, alt graviterer, han er et egg på drift i havstrømmene, en larve, yngel, en revne av luft skyter ned i sjøen, et hvitt lyn; en livløs flyveøgle synker mot mørket i smaragdgrønt brus. Bunnen er dekket av en brunrød suppe, som blader på skogbunnen om høsten, før vannet blir tjukt som slim: en koloni av maneter. En slags bille padler forbi, med gjennomsiktig skall og dansende følehorn. Ildtunger skyter ut fra strendene, bølger av brennende støv og røyk ruller ned fra åssidene. Understrømmen trekker ham utfor marbakken. Han virvler bakover og får et glimt av overflaten før lyset forsvinner: en oransje brann på himmelen. Her nede ser han blink fra ribbemaneter. Regnbuesprakende morild. En brunrød elektrisitet i beltene av alger. Grønnglimt. Hvitglimt. En kjempe svømmer forbi, like mørk som mørket i dypet, en hval eller en hai. De er lysglimt bak sporden.

 

/

Vi takker Agnar Lirhus og House//Of//Foundation for dagens tekst!