Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

Hva er natur? / Sigurd Hverven

/ Foto: Tom Egil Hverven

Endringene skjer i så stor skala og i et slikt tempo at vår tid skiller seg kraftig fra tidligere epoker.

Idéhistoriker Trond Berg Eriksen skriver: «Det som alltid er seg selv likt, er natur. Det som også kunne vært annerledes, er kultur».[1] Naturen er stabil, kulturen er foranderlig. Naturen er gitt, kulturen skapes av mennesker. Slik har mennesker oppfattet naturen i lang tid, men dette er i økende grad feiloppfatninger. I løpet av de siste årene har begrepet antropocen steget opp fra bassenget av ukjente vitenskapelige ideer og festet seg som betegnelse på vår tids epoke. Den menneskelige påvirkningen på jorda er blitt så stor at vår tid skiller seg markant fra holocen – epoken som begynte ved slutten av siste istid, for 11 700 år siden. Antropocen kan oversettes med menneskets tidsalder. Ordet antyder at våre fotavtrykk på jorda er blitt så markante at de kan sammenlignes med en naturkraft, på linje med meteoritter og store vulkanutbrudd.[2] […]

Naturen har alltid forandret seg, det har Darwin lært oss, men mennesker forårsaker i dag endringer som er mye hurtigere enn naturens langsomme rytme. Den naturlige utviklingen mot at nye arter skapes raskere enn gamle dør ut, er derfor blitt snudd om. Menneskene reverserer livets normale utvikling mot større artsmangfold.[3]

Enda mennesker for lenge siden begynte å utrydde store pattedyr, ja selv om mennesker alltid har forandret og bearbeidet naturmiljøet, skjer endringene i dag i så stor skala og i et slikt tempo at vår tid skiller seg kraftig fra tidligere epoker. Sammenlignet med de omkring 10 000 årene mennesker har levd i sivilisasjoner, da klimaet på jorda og vilkårene for liv har vært relativt stabile, lever vi i dag i en revolusjonær tid.

 

ULIKE FORMER FOR FORSTÅELSE AV NATUR /

Valget av boktittelen Naturfilosofi gjør det nærliggende å stille spørsmålet: Hva er natur? Den gamle forestillingen om at naturen er den stabile bakgrunnen for våre liv, et fundament som aldri forandrer seg, kan ikke forsvares lenger. Så hva mener vi når vi sier «natur» i dag?

En vanlig definisjon er å si at natur er det som ikke er skapt av mennesker, i motsetning til kultur, som er menneskeskapt. Men også denne forståelsen av natur er blitt problematisk. I en verden hvor selve klimaet er endret av mennesker, finnes ikke lenger vill, uberørt natur på jorda. I boken The End of Nature fra 1989 forstår Bill McKibben naturbegrepet omtrent på denne måten.[4] I henhold til hans tankegang, er begynnelsen på de menneskeskapte klimaendringene slutten på naturen fordi det ikke lenger finnes noe på jordas overflate som er uberørt av mennesker. Alt er litt menneskeskapt. Alt er litt kultur. Denne tanken støttes av forestillingen om at vi lever i menneskets tidsalder – antropocen.

En styrke ved McKibbens tenkemåte er at den griper radikaliteten i endringene som finner sted i vår tid. Hans forståelse av naturbegrepet blir likevel for ensidig. Det virker urimelig å si at det ikke lenger finnes noen natur overhodet, for fremdeles eksisterer det vitterlig mye på jorda som ikke er rent menneskeskapt, som fjell og hav. Det er riktig at de er påvirket av mennesker, men de er ikke dermed blitt ren kultur. Det mest problematiske med McKibbens posisjon er at den baserer seg på en absolutt motsetning mellom menneske og natur, som om mennesket ikke også var natur. For hvis naturen opphører å være natur i det øyeblikket mennesker påvirker den, må mennesket være en slags antinatur, naturens absolutte antitese. Jeg tror vi et tjent med å tenke forholdet mellom menneske og natur som mindre motsetningsfullt enn det.

På den andre siden finner man dem som mener at motsetningen mellom natur og kultur alltid har vært en fiksjon som vi like gjerne kan kvitte oss med. Den norske forfatteren Thure Erik Lund har formulert en slik holdning i flere av sine bøker. I etterordet til den norske oversettelsen av Henry D. Thoreaus Til naturen skriver han at skillet mellom natur og kultur er «en foreldet og meningsløs dikotomi».[5] I tråd med denne overbevisningen skriver Lund i sin egen bok, Om naturen: «Å kjøre bil er en helt ny måte for naturen å uttrykke seg på».[6]

I slike formuleringer er skillet mellom natur og menneske, eller det menneskeskapte og det framvokste, fullstendig visket ut. Tenkemåten er selvfølgelig nærliggende i antropocen, der kultur og natur flyter over i hverandre. Den stemmer også godt overens med fysikkens perspektiv på naturen, der alt egentlig er satt sammen av de samme stoffene og følger de samme naturlovene, også menneskekroppen. Men tenkemåten havner i motsatt grøft av McKibbens fordi den hindrer oss i å se noen vesentlige forskjeller. For eksempel er det bare mennesker som kan holdes moralsk ansvarlige for sine handlinger. Derfor er det ikke nøyaktig det samme om mennesker (kultur) eller en meteor (natur) som står for artsutryddelse. Den ene utryddelsen kan kritiseres, den andre ikke.

At det er en forskjell på natur og kultur, trenger ikke bety at de er adskilt.

At det er en forskjell på natur og kultur, trenger ikke bety at de er adskilt. Det kan finnes glidende overganger. Man kan tenke seg en kontinuerlig skala, der natur og kultur er de to polene, men hvor de fleste fenomener antakelig må plasseres et sted imellom. Det blir for enkelt å si at to begreper er meningsløse bare fordi man ikke kan si nøyaktig hvor skillet mellom dem går. Natt og dag er reelle fenomener og meningsfulle ord, selv om skumring også finnes.

Forfatteren Emma Merris har gitt en definisjon av natur som plasserer seg et sted mellom de to til henholdsvis McKibben og Lund. Hun sier noe sånt som at natur er der liv trives og blomstrer og hvor flere arter lever sammen. Jeg har sans for denne naturforståelsen, som ser på natur som samspill mellom levende vesener. Da blir «natur» ikke bare noe utenfor byen, langt inne i mørke skoger eller dypt nede i havet; også en hageflekk blir natur. Til og med kroppen din blir natur, for der lever en bøling mikroorganismer, og i samarbeid med deg utfører de bestemte oppgaver i et finurlig system.

Det eneste jeg har å utsette på Marris’ naturforståelse, er at den er en anelse for harmonisk. Derfor vil jeg legge til at den levende naturen også kan gi mennesker motstand. Naturen er egenrådig og kan minne oss om at vi ikke er allmektige, og at våre viljer og ønsker ikke er det eneste her i verden. Kanskje er harmoni primært i den levende naturen, men samspill og orden er ikke det eneste: Naturen kan også være rå, brutal og konfliktfylt.

Enkelte vil muligens hevde at en slik forståelse av natur er for ensidig opptatt av liv. Kanskje er denne naturforståelsen til og med provoserende for enkelte fysikere som mener at naturen grunnleggende sett består av materielle stoffer og energi som kan forklares av naturlover. Men fra min side er det nettopp meningen å sette livet i sentrum.

 

[1] Trond Berg Eriksen 2003, Hva er idéhistorie, Universitetsforlaget, s. 8.

[2] Henrik H. Svendsen, Thomas Hylland Eriksen, Dag O. Hessen, «Røff guide til antropocen» i Nytt Norsk Tidsskrift 1–2/2016, s. 71.

[3] Når det gjelder påstanden om at den normale (eller naturlige) utviklingen går mot større artsmangfold, se: Lawrence E. Johnson 1991, A Morally Deep World: An Essay on Moral Significance and Environmental Ethics, Cambridge University Press, s. 227–228; Holmes Rolston 1988, Environmental Ethics: Duties to and Values in the Natural World, Temple University Press, s. 184. Som Rolston påpeker, er utviklingen mot større mangfold en tendens som kan påvises historisk. Det er ikke en naturlov.

[4] Bill McKibben 1989, The End of Nature, Random House Trade.

[5] Thure Erik Lund, «I ukjente skoger» («Walking», 1862) i Henry D. Thoreau 2017, Til naturen, oversatt av Erik Bystad, Pax Forlag, s. 92.

[6] Thure Erik Lund 2000, Om naturen: Essay, Tiden norsk forlag, s. 147.

 

//

Dette er et utdrag fra innledningen til boken Naturfilosofi av Sigurd Hverven (Dreyer forlag, 2018). Her slår forfatteren et slag for å forstå naturen som et sted fullt av liv, ikke som en samling livløs materie. / Sigurd Hverven er stipendiat i filosofi ved NTNU og dessuten medlem av Klimaaksjonens redaksjon.

PODCAST, NRK: NATURFILOSOFI PÅ BILTUR / MED SIGURD HVERVEN OG KAREN LYKKE SYSE.

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑