idahegazihoyer

Foto: Paal Audestad

 

Du er en lomme i skogen. Oppsiktsvekkende lite vekker tvil ved dette. Du er en utarmet, ørfin hinne som en kvist kan stikke hull på – et nesten hudløst mellomrom. Du er sulten, har lyst på noe godt. Om morgenen, over en neve bær i hånda, kan du knapt merke det, men ganske snart vil du hige etter tyngre næring. Appetitten din er uten fakter. Uten at du vet det prøver du å spise adekvat, men appetitten din er fri og gjennom dagen renner spyttet uhemmet. Starter med et bær, ender i et svart og stålhardt protein. Snart er du heller ikke nedbrytbar. 

Skogen er en lomme i deg. Noen ganger våkner du med dugg på øyelokka. Av og til synes du puta lukter kvae. Må åpne alle vinduer for ikke å forglemme deg, slippe dagen inn. Alltid dette valget mellom støy og stillstand, dette landet mellom skog og by. Du kan ikke hjelpe for at du bor ved en motorvei, at støyen ikke lar seg overhøre. Kan ikke hjelpe for at du drømmer om en kjærlighet som kan være like vill som den er snill, enda du vet at den kjærligheten ikke finnes. Du er hypp på å få unger. Altså, til tross for støyen og den labre utsikten. Du har dugg på øyelokka og du er hypp på å formere deg. Antagelig er du i stand til å elske den du våkner ved siden av. 

I lommen skogen har i deg, renner en bekk som du kan demme opp til et basseng. Det er varmt, du lengter stadig etter å dykke ned i noe kjøligere, la deg slipes av hvor mye du kan tåle, hvor lenge du kan tåle det – alt som renner, alt som glipper – mens du ligger på rygg i bassenget ditt – i renest mulig vann, selvfølgelig – mens du titter opp på himmelen, som for øvrig er dekket av det samme skylaget som i går. Du har lyst på kyllingvinger, kjenner du. Tenker at du kunne fanget en fugl. Idéen, fange en fugl. Smelle en stein i huet på en tiur eller en trost, ta grep om halsen på den, legge den til marken, dra ut vingene og tråkke på dem med en naken fot før du skjærer over strupen og lar den blø ut. Over et bål, her inne i det grønne, kunne det blitt en trivelig middag. Hadde du hatt satellittelefon, ville det ikke vært grenser for hvem du kunne invitert. Men om det er sant at du ligger på rygg i bassenget, har du jo ikke fanget noen fugl. Og om det er sant at du er i skogen, finnes det ingen ferdiggrilla kyllingvinger her. 

Du er det mest ambivalente vesenet i solsystemets historie. Du har alltid vært dominert av skruppelløse mennesker. Innen du dør, vil du sannsynligvis ha rukket å bli hevngjerrig, kanskje uten at du engang merker det selv. Innen du dør, vil takknemligheten ha tatt overhånd. Alt du har fått puttet i deg, revet opp og svelget, vil ha karvet inn en takk i bortimot hvert eneste organ. For du er en lunge i skogen og skogen er en lunge i deg. Alt det grønne. Alt det svarte, stålharde. Om nettene, når du ikke kan merke at du puster, så puster du allikevel. Og hver morgen våkner du, og hver dag, etter det som begynte med en liten skje med syltetøy, stiller sulten seg. Snart går du inn i butikken. Snart kan du ikke hamle opp med hva butikken gjør med deg. Du kjøper kyllingvinger i en tettpakket pose med nøye stilisert design. Du vet hva de sier om den slags kjøttindustri, men hva skal du gjøre – du har ikke fanget noen fugl, og du har lyst på noe godt til middag. Aller helst skulle du ha gått langs en strand, slått deg ned i en lagune, trodd på at havet var like rent som det så ut til. Men sånn er ikke livet. Du har en jobb. Sjefen sier du er nyttefull. Du tjener penger på ærlig vis. Hva skulle jobben være godt for, om ikke pengene ble brukt? Hva skulle tiden ellers brukes til, om det ikke var for jobben? Nei, du har ikke bedt om dette.

  

II 

Finnes det groper dype nok, store nok mottak? Finnes det fungerende lukkemekanismer for sånne som deg? Du er et hull i havet. Vanligvis tenker du at du er en dråpe, men du er ikke det – du er et hull. Det eneste du egentlig kan kjenne – det eneste du faktisk klarer å fornemme på en oppriktig ujålete måte – er følelsen av sult. Ikke sult, sånn på ordentlig, men det vedvarende i sulten, det som gjør at du higer – det som gjør at du aldri helt vil klare å slippe taket i det du eier – det som gjør at ideen om at du eier noe som helst, har kunnet befeste seg – det som gjør at hullet aldri fylles. 

Naturligvis er du banal. Du forsøker å erkjenne hvor banal du er på en sofistikert måte. Du liker å tro at du tror på det gode. Du liker selvsagt også å kritisere regimet, særlig når du er full, da pleier du ofte å slenge om deg med undergangsspådommer, men stort sett lever du opp til å være en positiv type, den beste i hvem som helst av oss. Du har en partner. En ung eller gammel, sympatisk eller usympatisk kvinne eller mann. Hva skulle ellers være vitsen med å ha en partner, om ikke det var for at man trodde på det gode? Mest sannsynlig har du hatt flere partnere. Etter å ha ligget inntil hverandre en stund, blir det nesten alltid klamt, og dere må rulle over til hver deres ende av senga for å kunne sove. Det lar seg vanskelig innse hvor fundamentalt ensom du er. Utallige folk, ikke bare din partner, står i veien for at du skal kunne leve opp til ensomheten din.

 

III 

Du bor i et hus. Det ligger i husets betegnelse at dørene lukkes. Støyen går du ikke fri for – selv på natta drives det kolonner gjennom byen på den svære veien du bor ovenfor – selv på natta finnes det ingen fred – men du bor i et hus, kan lukke deg inne, i det minste. Du trekker for gardinene og setter på en form for sval musikk. Det er så varmt. Du er så sulten. Mens du varmer maten i mikroen, kjenner du nesten ingenting. Kyllingvingene smaker som de skal. Enda uforholdsmessig mange av vingebeina er brukket, glipper kjøttet lett fra beina. Du har alltid likt å spise sånt småtteri med hendene, lar deg ikke affektere av hvor fettete du blir. Du er hjemme, kan gjøre som du vil. 

I huset hjemmet har i deg, finnes en egenrådig trygghet. Nå, når du er mett, kjenner du det. Det ligger virkelig i husets betegnelse at dørene lukkes. Selv for de ventende, lengtende. Innen din partner kommer hjem, vil du ikke ha rukket å bli dårlig. Du er en søyle i hjemmet, skal ikke bli syk. Du bor i et hus, i skogen som kranser rundt huset, i skogen huset har i deg. Jeg har tenkt på dette med barn, vil du si.

/

Takket være støtte fra Den norske Forfatterforening kan vi i månedene framover presentere en mini-serie med norske noveller og kort-prosa. Denne uken takker vi for nyskrevet tekst av Ida Jasmine Høyer, som i år er aktuell med den kritikerroste novellesamlingen Historier om trøst (Tiden).