Prestrud. foto CICERO Sener for klimaforskning

Pål Prestrud / Foto: CICERO Senter for klimaforskning

Innholdet i FNs klimarapporter fremstilles for lite nyansert, mener biolog og klimaforsker Pål Prestrud.

Intervjuet er gjort med utgangspunkt i Wera Sæthers tekst “Planeten bærer store byer på ryggen” og Helge Torvunds “Kor mykje kostar ein indianar?”.

FNs klimarapporter, med sine tall, grafer og sannsynlighetsberegninger kan virke diffuse, intetsigende og utilgjengelige for folk flest, som Wera Sæther nevner i sitt bidrag til skriftaksjonen «På vei til Paris».

Klimaforsker Pål Prestrud mener en av de største manglene ved formidlingen av klimakunnskapen er utelatelsen av usikkerheten rundt innholdet i FN-rapportene.

– Man har en tendens til å si at det ikke er noen tvil om at klimaendringene er menneskeskapte, men det er ikke dette som står. Den siste IPCC-rapporten sier at det er ekstremt sannsynlig at over 50 prosent av klimaendringene er menneskeskapte – og da er det mye rom for at ikke alt er skapt av menneskenes aktivitet. Man er fortsatt ikke helt sikre, og det må komme fram. Men journalister, politikere og andre vil ikke ha med seg denne usikkerheten, sier Prestrud.

Han tror at folk vil skjønne at trusselen er alvorlig selv om usikkerheten kommer frem.

– En ekstrem sannsynlighet for at over halvparten av klimaendringene er menneskeskapte er fortsatt nok grunnlag til å handle, sier han.

Formidling er forskernes ansvar

Prestrud er klar på at det er viktig å formidle kunnskapene som kommer fram i forskernes rapporter til folk flest, og han er ikke i tvil om hvem som bør ha ansvaret.

– Det er selvfølgelig først og fremst forskerne, og jeg mener de ikke bare har et ansvar, de har også en plikt til å formidle. Det kan gjerne gjøres av de forskerne som har talent for det – det finnes mange av dem – eller ved at man innser sine begrensninger og gjør det gjennom andre; det være seg journalister, forfattere, samfunnsdebattanter, eller lærere, sier han.

Klimaforskeren understreker imidlertid at det ikke nødvendigvis er folks kunnskaper om klimaendringene som er mest mangelfulle, men deres vilje til å handle på bakgrunn av dem.

– Det er ikke formidlingen av klimakunnskap det skorter på, det er viljen til å ta kunnskapen innover seg og handle. Det er åpenbart ikke et lineært forhold mellom klimakunnskap og handlingsvilje, sier Prestrud.

– For å handle med tanke på klimaet skal økonomiske interesser overvinnes, både på nasjonalt og personlig nivå. Mange tjener på å se verdier i fossile ressurser, og det kan være vanskelig å gi slipp på. I tillegg har mange en motvilje mot endring, og det skaper usikkerhet rundt å skulle handle, utdyper han.

            I hvilken grad forskerne skal delta i den politiske debatten for å få folk til å handle er vanskelig å gi noe klart svar på, mener Prestrud.

– Forskernes rolle vil først og fremst være å finne mer kunnskap, og formidle den. Det andre er en politisk kamp som noen andre må føre. Det er et stort spørsmål hvor mye forskerne skal involvere seg i denne. Min mening er at når man deltar i den politiske debatten som forsker bør man alltid ha et klart faglig ståsted. Da kan man også nærme seg politiske spørsmål, forteller Prestrud.

– Vesten må gå i bresjen for fornybar energi

Mange utviklingsland har et ønske om å forbruke “som oss” – de ønsker å utnytte de fossile ressursene til å bygge sin egen økonomi slik vi har gjort i årtier. Prestrud mener det kun finnes én løsning på problematikken.

– Vi må vise i praksis at det går an å opprettholde og utvikle velferdssamfunn som også er lavutslippssamfunn. Det er ingen grunn til å gjøre de samme feilene som Vesten har gjort. Det er ikke nødvendig å øke utslippene betydelig for å nå et rikt samfunn uten fattigdom – det vil til og med bli billigere å bygge et samfunn på fornybar energi, fordi fornybar energiutvinning har langt lavere kostnader til drift og vedlikehold enn den fossile. Landene i Vesten, Norge inkludert, må gå i bresjen og vise at det går an – så vil andre kunne følge etter, sier forskeren.

Han mener det har skjedd endringer på dette feltet siden klimatoppmøtet i København i 2009.

– Det har vært en klar holdningsendring de siste årene. Man har sett at løsningene på krisen finnes i utvinningen av fornybar energi, og at de på sikt vil være lønnsomme, sier Prestrud.

– Urfolk er immaterielle verdier

Det snakkes mye om hva som vil skje i fremtiden dersom klimaendringene ikke stoppes, men klimakrisen og jakten på fossilt brennstoff har alt fått mange ofre. Blant dem er indianerne i Alberta i Canada, som blant annet har opplevd å få grunnvannet forurenset av Statoil – men Prestrud mener det er umulig å kostnadsberegne skadene som påføres urfolkene.

– Urfolk vil jeg karakterisere som immaterielle verdier. Det er åpenbart at urbefolkningene har kommet i skvis mellom en tradisjonell måte å leve på og moderne økonomisk utvikling. Nå tror jeg ikke vi skal idealisere urbefolkningens måte å leve på, men de må få anledning til å velge sine levemåter fritt så lenge det ikke går utover andre, sier Prestrud.

Pål Prestrud har siden 2013 vært direktør i Statens Naturoppsyn, som er organisert som en del av Miljødirektoratet. Fra 2002 til 2012 var han direktør for stiftelsen CICERO Senter for klimaforskning. Han har tidligere også vært avdelingsleder i Norsk forskningsråd og forskningsdirektør i Norsk Polarinstitutt, og har en doktorgrad i biologi fra Universitetet i Oslo.

jørandli

Pål Prestrud er intervjuet Belinda Østvik Jørandli, journaliststudent ved HiOA. / I månedene som kommer skal vi med støtte fra Fritt Ord gjennomføre intervjuserien «Menneske, klima og litteratur».  Forskere, politikere og kunstnere vil bli intervjuet om tekstene på denne nettsiden og aktuelle klimaspørsmål. Denne uken lar vi to forskere reflektere over de samme tekstene, Wera Sæthers bidrag til skriftaksjonen «På vei til Paris» og Helge Torvunds dikt «Kor mykje kostar ein indianar».

//