jana004

Lydkunstner Jana Winderen (bildet) gjør opptak av isbreer og fisk som «snakker». Forfatternes klimaaksjon møtte henne med spørsmål om havets språk og forurensningen som truer det.

…Vårt høyeste fjell laget vi av søppel

bilene avga eksos, flyene, vi reiste langt for å snakke

om den stigende temperaturen, noen sa : i støvet fra denne planeten 

andre sa : hvis vi ikke lærer dette språket, vil ingen forstå jordas siste ord

Marit Bolsø Brodersen – Uten tittel

Du er lydkunstner og gjør ofte opptak under havoverflaten – av fisk, hval, krepsdyr og bunndyr. Opptakene er ofte fra «skjulte steder», som på 90 meters dyp, inne i en isbre. Hvorfor akkurat disse lydene?

Vi vet for lite om det som er rett under overflaten. Hele arter blir utryddet før vi har hatt sjansen til å høre dem. Havet dekker 70 prosent av jordkloden, og alle skapningene vi ikke ser, som for eksempel bunndyrene, er viktige for balansen i økosystemet. Det er opplagt, men man trenger kanskje å minnes på det likevel.

Jeg visste ikke at fisk og kreps lagde lyd?

Det er mange som blir overrasket over det, fisk og krepsdyr bruker mer lyd enn vi tror til å orientere seg og kommunisere. Det blir ganske mørkt nedover i vannet, og lyden bærer langt. Vi vet ikke hva torsken eller paddefisken uttrykker i detalj, men vi vet at den lager lyd, og ulik lyd i ulike situasjoner av ulike årsaker. Jeg tenker meg landskapet under vann som bygget opp av de forskjellige lagene med varierende saltinnhold, strømninger, temperatur og trykkforskjeller, et usynlig landskap, men hørbart. Lyd beveger seg ulikt i de forskjellige lagene.

I siste strofe av Marit Bolsø Brodersens dikt, Uten tittel, snakker hun om jordas siste ord. Kanskje er lydene under havoverflaten noen av disse ordene, som står i fare for å bli borte før vi har hørt dem. Prøver du å forstå dette språket?

Jeg tror det er vanskelig for oss å forstå «språket» til disse skapningene, å sette oss inn i lydene til for eksempel undervannsinsekter, som har utviklet seg gjennom millioner av år, og andre arter som har overlevd de store masseutryddingene. Det er enklere for oss å sette oss inn i og tro at vi kan forstå for eksempel delfiner.

/ HAVSPRÅKET

Hvorfor blir vi enklere fascinert av delfiner?  

Fordi de oppfører seg mer som mennesker, synes vi. En gruppe eldre delfiner kan for eksempel samles for å diskutere med noen yngre hanner som har plaget hunnene. Det er greiere for oss å relatere til. Eller vi leser lettere inn i deres aksjoner noe vi tror vi forstår. Samtidig vet jeg om en historie der en forsker spilte et lydspor med delfinlyd for en delfin og ungen hennes – og delfinen tok med seg ungen og føk av gårde idet hun hørte det. Forskeren bestemte seg for å aldri gjøre det igjen, hun visste jo ikke hva hun sa ved å spille av lyden.

Så det er vanskelig for å for oss å forstå havspråket?

Ja, men vi kan prøve. For meg er det viktigste at folk lytter. Flere og flere kjøper seg hydrofoner (undervannsmikrofoner, journ. anm.) og gjør opptak, og det er jeg veldig glad for. Gjennom konsentrert lytting til små ting, tror jeg vi ser sammenhenger og detaljer bedre, og med det begynne å trå mer varsomt.

Pannello_decorativo_in_vetro_con_pesci_(orata,_sgombro_e_delfino),_200-250_ca._01

By I, Sailko, Wikimedia Common. Fra Rimini.

Hvordan hører du mennesker i opptakene dine?

Hovedproblemet med lydopptak under vann er den menneskeskapte lyden. Hvis jeg skal klare å skille ut lyden av en kråkebolle skraper med munnen sin, eller en snegle som spiser, må det være helt stille rundt. Det er den enorme motorduringen som forstyrrer mest. For meg er den beste tiden å gjøre opptak når de andre sover… Da jeg var i Kirkenes sist, kunne jeg høre lyden fra gruven som fortsatt var i drift da, transportert gjennom vannet – det er utrolig hvor langt lyden bærer. Lyd beveger seg nesten fem ganger så fort i vann som i luft. Lyd som er langt unna oppleves mye nærmere og sterkere under vann.

Her kan du høre Jana Winderens opptak av lydlandskapet som dyreplankton og planteplankton beveger seg gjennom i Atlanterhavet

Hva vet vi om hvordan skapningene i havet reagerer på lydforurensning?

Flere hvalarter hører i ultralydområdet, lydbølger med en frekvens som er høyere enn det mennesker kan oppfatte. Små tannhvaler ekkolokaliserer over 100 000 Hz fordi spekkhoggere ikke hører over 100 000 Hz. Når det gjelder infralyd, lydbølger som er lavere enn det vi kan høre, vet vi at blåhvalen, som bruker lange, dype toner til å kommunisere over ekstremt lange distanser, kan blir veldig forstyrret av skipstrafikk som krysser gjennom deres migrasjonsruter. Det gjelder for eksempel også hvithvalen, skipstrafikken kan føre til at de ikke møtes og at de blir skremt vekk fra beiteområdene sine. Det finnes også andre farlige forstyrrelser.

/ HØRSELSKADET FISK

Som hva da?

Militær sonar og seismikk skremmer både hval og fisk. Det kan se ut som som om trykkbølgen fra seismikk fører til hjerneblødning hos hvalen, gjennom at hvalen blir så redd at den går til overflaten for fort og får dykkersyke. Man vet at fisk blir borte fra områder med mye seismikk, men man har ikke påvist varig hørselskade.

Og – da jeg var i Skottland og skulle gjøre opptak under vann, hørte jeg en veldig høy skingrende lyd. Den skulle skremme selene vekk fra fiskeoppdretternes laksemerder. Oppdretterne var berettiget til å skyte selen om de hadde prøvd alt annet først. Dessverre vendte selene seg til skremmelyden og svømte forbi laksemerdene likevel. Lyden fungerte heller som en unnskyldning for å skyte, dessverre. Det var nok ikke dét som var meningen med å lage et apparat som skulle skremme selene.

Hvordan påvirker mennesker ellers skapningene i havet sine lydlandskap?

En forsker ved UiO, Göran Erik Nilsson, har sammen med flere sett på hvordan høye CO2-nivåer i havet påvirker revfiskers sanseapparat ved Great Barrier Reef i Australia. Sansene blir svekket, også hørselssansen. Fisker hører altså dårligere. Problemet med det, er at de ikke vil høre og reagere på fiendene sine, og med det blir de spist fortere enn før. Og at småfisk blir borte, har jo igjen store konsekvenser.

/ MENNESKEENDRET FISKEART

I teksten Atlantic Salmon Is All But Extinct as a Genetically Eroded Version of Farmed Salmon Has Taken Over, som ligger ute på Forfatternes klimaaksjon sine nettsider, kan vi lese at den opprinnelige laksen er så godt som utryddet – og at oppdrettslaksen har tatt over.

Ja – og problemet er at laksen ikke har med seg genetikken den trenger for å holde seg i live og å orientere seg. Oppdrettslaksens otolitt (ørestein, journ. anm), viser seg også å være ganske deformert. Noe under oppdrettingen gjør at den ikke utvikler seg riktig. Det kan gjøre det vanskelig for laksen å orientere seg om den kommer ut i vilt farvann. Så om den stikker av, vil den kunne påvirke villaksen, og muligens svekke den. Det er enda et eksempel på noe vi påvirker, men vet for lite om.

Teksten kaller laksen for historieforteller, hvis historie sier noe om hvordan mennesket har påvirket en hel fiskeart. Jeg visste ikke at omtrent all laksen vi spiser i dag er «genetisk erodert»?

Nei, men det er en utvikling som aksellerer. Det er dessverre ikke mye nytt for meg i denne teksten, jeg har fulgt laksen siden jeg barn og skrev skolestil om laksens orienteringsevne og vandring tilbake til elvene. Lakseoppdrett er et stort satsningsområde for regjeringen vi har nå, det sies det gis mye penger til forskning, men jeg lurer på hvilken forskning…

Hva tenker du om begrepet Antropocen, menneskets tidsalder, altså ideen om at vi mennesker har påvirket jorda så mye at noen forskere vil kalle det en ny, geologisk tidsepoke?

Det er rart folk ikke løper rundt i panikk. Klimaendringene er menneskeskapte, så det følger vel da som en nødvendighet… Språket legger føringer for hvordan vi tenker, når det lager skiller mellom natur og kultur. Jeg prøver å ikke bruke ordet «natur», fordi det føles problematisk.

/ NÅR BENSTRUKTUREN VÅR LYTTER

Hvordan er det problematisk?

Fordi vi da stiller oss utenfor, som om naturen er noe annet enn oss. Jeg pleier å observere noen froskeegg oppe i Maridalen, og en gjeng tordivler, det har jeg gjort i flere år, jeg har gått opp til det samme stedet når jeg kommer hjem igjen til Norge. Nå er det rumpetroll der. Jeg venter på at tordivlene skal dukke opp. Det får meg til å tenke på hvor lite jeg egentlig kan om det som er nært rundt oss. Selv om jeg er en del av det.

Hvordan får du folk til å lytte, hva tenker du på når du skal «stille ut» lyden?

Jeg prøver å holde det så åpent som mulig, sånn at lytteren kan assosiere fritt, og at lytteopplevelsen i seg selv får en verdi. Det er jo veldig ukjente lyder for folk, ingen vet jo hva det er når de først hører det. Lyden av en torsk kan høres ut som en prumpelyd, parrelyden dens som en hund som knurrer, vi mennesker prøver jo hele tiden å relatere det vi opplever til ting vi kjenner fra før. Lyden av isflak som støter mot hverandre kan høres ut som knirkende dører. Men om du har hørt torskelyd én gang, vil du kunne kjenne det igjen senere. Du kan høre torsk selv.

Hvordan da?

Om man ikke har hydrofoner kan man høre dem med benstrukturen vår, på samme måte som fisken. Vi hører bedre med benstrukturen vår enn ørene under vann. Grønlendere har forresten lenge holdt en åre ned i vannet og opp mot hodet for å høre hval. Det jeg kan gjøre som kunstner, er å spre disse lydene, foreslå hypoteser og oppfordre til å stille spørsmål – det er ikke forskning jeg driver med, forskere bruker helt andre arbeidsmetoder enn jeg gjør. Men vi kan trekke sammen, i samme retning. Vi må se på situasjonen vi er i fra flere perspektiver, og samle sammen informasjon, tenkingen og forskningsresultatene, gjennom å se sammenhenger, lytte og samarbeide kan vi kanskje komme videre.

Hva vil du at lyden du tar opp skal vekke hos lytteren?

Jeg håper folk kan bli inspirert til å dra ut og lytte selv, uten å ødelegge. At de får lyst til å lese og vite mer, og gjennom det kanskje oppnå større respekt for dem vi deler planeten med.

/

Jana Winderen er kunstner utdannet ved Goldsmiths College i London, med bakgrunn fra matematikk, kjemi og fiskeøkologi fra Universitetet i Oslo. Winderen utforsker skjulte dyp med ny teknologi; arbeidet hennes gjør hørbar kompleksiteten i den usynlige underverdenen. Hun gjør feltopptaksturer, utstillinger og konserter over hele verden og  utgir arbeidene sine på Touch. Du kan finne mer informasjon på nettsidenhennes og lytte på Bandcamp:

elida høeg:

Elida.Høeg (1)

Foto: Kjersti Lie

Jana Winderen er intervjuet av Elida Høeg / I månedene som kommer gjennomfører vi med støtte fra Fritt Ord intervjuserien «Menneske, klima og litteratur».  Forskere, politikere og kunstnere vil bli intervjuet om tekstene på denne nettsiden og aktuelle klimaspørsmål. Jana Winderen fikk seg forelagt diktet som Marit Bolsø Brodersen har skrevet for nettsiden, samt artikkelen Atlantic Salmon Is All But Extinct as a Genetically Eroded Version of Farmed Salmon Has Taken Over.