Foto: Aurora Nordnes
Slåttå og Madsen
En økopsykologisk utforskning av de endelige vilkår i eksistensiell psykoterapi:
Psykologifaget har altfor lenge oversett menneskets grunnleggende relasjon til naturen, skriver Lina Søreide Slåttå og Ole Jacob Madsen.

Av Lina Søreide Slåttå og Ole Jacob Madsen

Verdens ledende klimaforskere konkluderte nylig med at jordens livssystemer er alvorlig truet på grunn av menneskets levesett og forbruksmønster (Barnosky et al., 2013). Om kursen ikke endres snarlig, er det overveiende sannsynlig at økosystemer som luften, jorden og havet blir varig svekket fra omkring år 2050. De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største samfunnsutfordring, men et engasjement som er på høyde med denne radikale utfordringen, lar enten vente på seg eller blir ikke mobilisert hurtig nok i befolkningen (Anderegg & Gregory, 2014Norgaard, 2011). Derfor vender mange seg nå til psykologiens ekspertise på menneskelig «irrasjonelle» tanke- og atferdsmønster for å generere holdnings- og atferdsendringer i befolkningen, eksempelvis gjennom vennlige dytt eller nudging (Costa & Kahn, 2013Madsen, 2014). I denne artikkelen viser vi at en innflytelsesrik retning innenfor psykoterapi i de siste tiårene selv kan anklages for å ha bidratt til å etablere og opprettholde den problematiske forestillingen om menneskets uavhengighet av naturen. Vi argumenterer for at en viktig del av psykologers oppvåkning i klimasaken bør være å rydde i eget hus og revidere i fagets teorigrunnlag.

Tar man for seg toneangivende retninger innenfor psykologien i de siste tiårene, kommer man ikke utenom den humanistiske bevegelsen. Denne retningen kom som «en tredje kraft» og representerte et oppgjør med den rådende determinismen i psykoanalysen og behaviorismen til fordel for den befriende tanken om at mennesket mangler en fastsatt natur og dermed har et enormt iboende potensial (Teigen, 2004). Den humanistiske psykologiens fremste pionerer, amerikanerne Rollo May, Carl Rogers, Abraham Maslow, opererte fra 1950-tallet til 1970-tallet og er fortsatt en sterk påvirkningskilde for mange norske psykologers kliniske virke (Rønnestad, 2014). Blant den neste generasjonen av humanistiske terapeuter er det særlig den amerikanske psykiateren Irvin D. Yalom (f. 1931) som har satt fotavtrykk etter seg, både i populærkulturen gjennom skjønnlitterære tilnærminger til terapi som Da Nietzsche gråt fra 1992 og Schopenhauerkuren fra 2005 og innenfor psykologi og psykiatri med monumentale lærebøker som The theory and practice of group psychotherapy (1970) og Eksistensiell psykoterapi(1980), som siden er oversatt til over 20 språk (Skårderud, 2006). Vi skal gi en lesning av kjernen i Yaloms menneskesyn, og deretter diskutere om denne med fordel kan komplementeres med økopsykologiens betoning av menneskets avhengighet av naturen.

En økopsykologisk revisjon av psykologiens menneskesyn kunne antagelig like gjerne omhandlet andre retninger enn den humanistiske psykologien. Når vi likevel har valgt å ta for oss den humanistiske psykologiens grunnforestillinger, som vi her hovedsakelig vil problematisere via Yaloms eksistensielle psykoterapi, er det fordi den fremstår som særlig interessant vis-à-vis et økopsykologisk perspektiv som utfordrer vekstøkonomien (Fuglestad, 2010). Den humanistiske psykologiens relevans bunner i at dens menneskebilde, «det tomme selvet», ikke bare hevdes å være et produkt av etterkrigstidens forbrukersamfunn, men endatil kritiseres for å berede grunnen for den (Cushman, 1995). Men valget er også motivert av den potensielle nytten som ligger i den humanistiske psykologien i forsøket på å forstå hvorfor klimasaken ikke kommer øverst på den politiske agendaen, og i mange tilfeller taper for kortsiktige hensyn, til tross for et vell av forskning fra verdens ledende klimaforskere (FNs klimapanel, 2014) om at vi må handle raskt.

Når det gjelder valget av Yalom, så kunne også forgjengere som eksempelvis Maslow vært gjenstand for analysen, men ettersom Yalom hører til den siste fasen av den humanistiske psykologien og blir omtalt som den mest innflytelsesrike representanten for eksistensiell psykoterapi i USA i dag (Furchert, 2011), falt valget på ham. Valget av å inkludere Yalom i den humanistiske psykologiens kanon, og dermed koble han til Cushmans «tomme selv», kan opplagt diskuteres, for den europeiske eksistensialistiske tradisjonen representert ved tenkere som Nietzsche, Kierkegaard og Sartre antagelig har vært en vel så stor inspirasjonskilde for Yalom (Minton, 2001) som hans amerikanske forgjengere. Yalom (2011) kommenterer selv at den eksistensialistiske bevegelsen i Europa alltid har vektlagt menneskelige grenser og den tragiske dimensjonen ved tilværelsen, i motsetning til den amerikanske som i større grad betoner selvrealisering og utvikling av ens potensial. Like fullt innrømmer Yalom (2011) at de to tradisjonene deler mange grunnsetninger, og det mangler heller ikke på henvisninger til psykologer som May, Maslow og Rogers i Eksistensiell psykoterapi. Han kan derfor hevdes å videreføre deres intellektuelle arv og underliggende menneskesyn (Yalom, 2011). Dessuten minner Cushman (1995) sin kritikk av den amerikanske humanistiske psykologiens menneskesyn, «det tomme selvet», en hel del om Adornos (2008) ideologikritikk av Yaloms europeiske inspirasjonskilder som Heidegger for å sette eksistens før essens og tåkelegge historisk betingede situasjoner gjennom en metafysisk forståelse av tilværelsen.

To perspektiver på menneskets eksistens

Yalom (2011) definerer eksistensiell psykoterapi som en dynamisk tilnærming som fokuserer på problemstillinger som er dypt forankret i menneskets livsvilkår. Det som skiller eksistensiell psykoterapi fra andre dynamiske terapiformer, er forståelsen av hvilke krefter og angstforestillinger som beveger seg som motstridende poler i mennesket. Det handler om en konflikt som springer ut av menneskets konfrontasjon med tilværelsens endelige vilkår. Gjennom dyp personlig refleksjon og i møte med egen og andres sykdom kan man eksempelvis konfronteres med egen dødelighet. Ifølge Yalom (2011) er menneskets eksistens uunngåelig preget av fire slike endelige vilkår: dødenfriheteksistensiell isolasjon og meningsløshet. Disse er endelige i den forstand at de ikke kan endres og dermed må regnes for å utgjøre rammene for ethvert menneskets liv.

Døden. 
Døden er det mest umiddelbart forståelige endelige vilkåret for menneskets eksistens. Ethvert menneske blir seg stundom bevisst det ubønnhørlige faktum at det en dag skal trekke sitt siste åndedrag. Døden er således angstens primærkilde. Dødsangsten handler om angsten for å opphøre å være til. Yalom (2011) beskriver denne grunnkonflikten som spenningen mellom bevisstheten om dødens uunngåelighet og ønsket om å fortsette å leve. Mennesket bygger fra barndommen av opp forsvarsmekanismer som bidrar til dødsfornektelse, og disse er med på å forme personligheten. Psykopatologi er følgen av ineffektive forsøk på å overvinne døden. Selv de mekanismene som klarer å holde den sterke angsten unna, hindrer utvikling og leder til en innsnevret livsutfoldelse.

Les videre hos Scandinavian Psychologist!