I
I natt slår allting ut
Syriner, hegg
med tråder som av selje, vever seg
rundt fremmed stoff, tilbake
til begynnelsen
den første tilstanden, slik alt
var tenkt å være
Snart er larvene på vei mot heggen
for å svøpe den i sølvtråder, kokonger; snart
skal julis varme netter
bringe mørke
Men i natt står alt i blomst, en natt
av gråpapir, ekstase
Også fluene er våkne,
allting venter, ingen sover
Hvems er du, spurte jeg
syrinen
Jeg er fremmed her, var svaret, jeg er ingens
Men hvems er du, spurte jeg igjen,
og blomsterklaser drysset over meg, en foss
av kronblad,
vi er ankommet, vi er her, er det ikke nok?
II
Løse drømmer fra et hjørne
av det mørke Universet
driver inn mot odden, til krystaller, solsystem
av kloder, skyer
som i oppvåkningen blir granitt og lys,
kadavre, om og om igjen i blått
og jord,
en bumerang på vei mot Melkeveien, isstjerner
og ulvehyl, med hender krummet
rundt den lille varmen
fra vår egen hastighet. Vi er bloddyr, jærtegn
av forhåpninger og salt; og selv om
Alan Guth og Leibnitz
drømmer om vår utvalgthet, var det helt
andre tegn som Universet tenkte seg,
en annen art
Og dette andre stikker plutselig ut,
et veldig tre
med røtter i galakser fylt av hviskinger, galaktisk
sommer, løv som kjenner morgenbris
og lette regn, med eim
av frøyagress og kløver. Trekronen er svanger,
tung av syner, øye
mot det mørke underliggende, mot
stien gjennom gresset grå
av væte
Varlig den som trår i dugg og stopper
under treet, dveler. Sakte
vender natten foran skyggene, et rom
av usannsynlighet og mørke
der det vokste opp av Intet, steg
med blomsterkalk og lys,
en tidlig junimorgen uten navn
Et hav før himmelens blå
før gress og oksygen; men likevel et hav,
en eng
III
De ga oss et vidunderlig sted,
så skjønn
var hagen vår, med spede blomster
mot den mørke mollens mørke, trær
med grener utstrakte
mot himmeldukens skiftende, og alt
det blå
Vi laget sandslott, sandbyer
på stranden,
og med tiden bygget vi
det første huset, kjøkkenvinduet var vendt
mot bjørkeskogen
I de lange vinterkveldene lå hunden
foran ovnen
som du holdt igang med all den tørre
veden fra i sommer; og av stein og støv
og leire
bygget vi den første veien, av metall og sand
den første gatelykten, glidelås og TV
Hundene fikk bånd og vi fikk blogg
og skritteller, all verdens frihet
Så forunderlig
var hagen vår, så høye skyskraperne, og i
gatestøvet, larmen
leste vi all fremgangen,
i trekronene
fuglenes halverte mangfold
Du husker skogene? Så vidstrakte og ville,
de forrevne fjellene som ruvet over havet
Havet! Bølgene
rundt båtene, som slanke fingrer
gjennom gylne kornfelt, tiden
da de første åkrene
ble dyrket
Sånn var vår Jord, med hav og enger, timotei,
alt livet født i trekanten
hvor vannet møter is og damp
Alt dette fikk vi. Gresset, stedet, vannet,
himmelen; denne hagen
var fullstendig
IV
Elementene er fire, sa de, jord og luft, ild og vann
Luften er av øyne, alle blikk, jorden er
av rødt
og grønt, og vannet tusen tårer
Kun ilden, solen, har de ennå ikke
klart å felle. Ingen smog er bokført i dens atmosfære,
ingen tørkeperioder, ingen utarming
av jordsmonnet. Kun ilden
gjenstår,
brenner, er
Den fattes intet
Tre ting, sa de til meg,
er gode ting
Fire er OK, og fem er heller ikke dumt, men seks
er overdrevent, syv
er ødselt
Men syv er likevel et vakkert tall, sa jeg, syv
gode ting er fler
enn tre
Syv eller tre, sa de, det er det samme. Det vi
spør etter er hva som skjer
hvis en bokstav blir glemt eller en eneste
lagt til
Da sang det høyt i stjernene, og tidlig neste morgen
løp en flokk med sorte hjorter
over jordet
i det nye, grønne gresset
Astri Kleppe
/