Juni

Av Astri Kleppe / Photo: Conrad Newton

 

 

I

 

I natt slår allting ut

Syriner, hegg

med tråder som av selje, vever seg

rundt fremmed stoff, tilbake

til begynnelsen

den første tilstanden, slik alt

var tenkt å være

 

Snart er larvene på vei mot heggen

for å svøpe den i sølvtråder, kokonger; snart

skal julis varme netter

bringe mørke

Men i natt står alt i blomst, en natt

av gråpapir, ekstase

Også fluene er våkne,

allting venter, ingen sover

 

Hvems er du, spurte jeg

syrinen

Jeg er fremmed her, var svaret, jeg er ingens

Men hvems er du, spurte jeg igjen,

og blomsterklaser drysset over meg, en foss

av kronblad,

vi er ankommet, vi er her, er det ikke nok?

 

II

 

Løse drømmer fra et hjørne

av det mørke Universet

driver inn mot odden, til krystaller, solsystem

av kloder, skyer

som i oppvåkningen blir granitt og lys,

kadavre, om og om igjen i blått

og jord,

 

en bumerang på vei mot Melkeveien, isstjerner

og ulvehyl, med hender krummet

rundt den lille varmen

fra vår egen hastighet. Vi er bloddyr, jærtegn

av forhåpninger og salt; og selv om

Alan Guth og Leibnitz

drømmer om vår utvalgthet, var det helt

andre tegn som Universet tenkte seg,

en annen art

Og dette andre stikker plutselig ut,

et veldig tre

med røtter i galakser fylt av hviskinger, galaktisk

sommer, løv som kjenner morgenbris

og lette regn, med eim

av frøyagress og kløver. Trekronen er svanger,

tung av syner, øye

mot det mørke underliggende, mot

 

stien gjennom gresset grå

av væte

Varlig den som trår i dugg og stopper

under treet, dveler. Sakte

vender natten foran skyggene, et rom

av usannsynlighet og mørke

der det vokste opp av Intet, steg

med blomsterkalk og lys,

 

en tidlig junimorgen uten navn

Et hav før himmelens blå

før gress og oksygen; men likevel et hav,

en eng

 

III

 

De ga oss et vidunderlig sted,

så skjønn

var hagen vår, med spede blomster

mot den mørke mollens mørke, trær

med grener utstrakte

mot himmeldukens skiftende, og alt

det blå

 

Vi laget sandslott, sandbyer

på stranden,

og med tiden bygget vi

det første huset, kjøkkenvinduet var vendt

mot bjørkeskogen

I de lange vinterkveldene lå hunden

foran ovnen

som du holdt igang med all den tørre

veden fra i sommer; og av stein og støv

og leire

bygget vi den første veien, av metall og sand

den første gatelykten, glidelås og TV

Hundene fikk bånd og vi fikk blogg

og skritteller, all verdens frihet

Så forunderlig

var hagen vår, så høye skyskraperne, og i

gatestøvet, larmen

leste vi all fremgangen,

i trekronene

fuglenes halverte mangfold

 

Du husker skogene? Så vidstrakte og ville,

de forrevne fjellene som ruvet over havet

Havet! Bølgene

rundt båtene, som slanke fingrer

gjennom gylne kornfelt, tiden

da de første åkrene

ble dyrket

Sånn var vår Jord, med hav og enger, timotei,

alt livet født i trekanten

hvor vannet møter is og damp

Alt dette fikk vi. Gresset, stedet, vannet,

himmelen; denne hagen

var fullstendig

 

IV

 

Elementene er fire, sa de, jord og luft, ild og vann

Luften er av øyne, alle blikk, jorden er

av rødt

og grønt, og vannet tusen tårer

Kun ilden, solen, har de ennå ikke

klart å felle. Ingen smog er bokført i dens atmosfære,

ingen tørkeperioder, ingen utarming

av jordsmonnet. Kun ilden

gjenstår,

brenner, er

Den fattes intet

 

Tre ting, sa de til meg,

er gode ting

Fire er OK, og fem er heller ikke dumt, men seks

er overdrevent, syv

er ødselt

Men syv er likevel et vakkert tall, sa jeg, syv

gode ting er fler

enn tre

Syv eller tre, sa de, det er det samme. Det vi

spør etter er hva som skjer

hvis en bokstav blir glemt eller en eneste

lagt til

Da sang det høyt i stjernene, og tidlig neste morgen

løp en flokk med sorte hjorter

over jordet

i det nye, grønne gresset

 

                                                   Astri Kleppe

/