Stueland-Espen foto Thomas Moss

Av Espen Stueland / Foto: Thomas Moss

Petrologen er en inspirert dikter.

Klimaendringene gjennomsyrer de aller fleste områder i dag. Global oppvarming setter dagsorden på alle samfunnsområder: partipolitiske programmer, inngåtte klimaforlik, internasjonale avtaleverk, jus, undervisning, journalistikk, kultur, økonomi, arbeidsorganisasjonenes politikk for omstilling innen arbeidslivet, utarbeiding av etiske retningslinjer for pensjonsfondet, og selvsagt F N s klimamøter. Siden slutten av 1980-tallet har F N s klimapanel sammenfattet all klimaforskning i rapporter. Rapportene har gradvis fått mer oppmerksomhet i offentligheten, særlig i de siste 10–15 årene, en periode som sammenfaller med at klimaendringene er blitt alvorligere. Kravene om at samfunnet må ta den globale oppvarmingens konsekvenser på alvor når fremtiden planlegges, blir formulert skarpere, med større tyngde og desperasjon.

Språket som representerer klimaendringene, former også oppfatninger om mennesket som årsak til endringene. Språk som former bevisstheter og identiteter, former også forståelsen av risikoen vi løper ved å varme opp kloden. Derfor må språket om klimaendringene være i kontakt med både de store og de mindre perspektivene, med umiddelbare følelser, langvarig engasjement og mottakelighet. Til dette trengs det nedskaleringer, noe som gjør verden konkret, uten å fortrenge realitetenes egentlige størrelsesorden.

MOBLISERINGENS KLØFT

Klimaforskere beskriver en utvikling av flommer og ødeleggelser, forvoldet av vannet. Polene smelter, breene smelter, havet oppvarmes, utvider seg og stiger. Utmålinger av fremtidens klimaendringer krever syntetiske modeller som simulerer regional utvikling og syntetiserer det større bildet. (Alfsen m.fl. 2013, kap. 10) Disse danner grunnlaget for at samfunnsplanleggere skal kunne vite hva de skal forberede seg på. Et neste steg er å sørge for at forskningsresultatene når frem. Forskerne serverer regnestykker som ikke etterlater seg noen tvil om at det er bedre å forhindre at oppvarmingen øker enn å ta regningen i etterkant. Men det er en dyp kløft mellom klimafremskrivningene og et språk som har kraften til å mobilisere.

Vann på avveie, mer vann enn tidligere, mer enn i de forrige normalene, er en konsekvens av global oppvarming. Flommer, vann som fosser gjennom forskningens måleinstrumenter, gjennom politikkens retorikk, gjennom offentlige utredninger om «overvann i byer og tettsteder» (NOU 2015:16), videre til stortingsmeldinger, til klimarapporter, til oppdiktede flommer, filmenes og litteraturens flommer, er alle utslag av menneskeskapte klimaendringer.

Innfallsvinkelen min varierer fra det allmenne og umiddelbare til det som sannsynligvis krever litt mer forhåndskunnskap eller dyptgående interesse. Jeg skriver for lesere som er åpne for begge deler, og som også har opplevd at klimaendringene utløser motstridende følelser: fornektelse, undring, frykt, og solidariske dilemmaer knyttet til nord-sør-problematikk, velstand og fattigdom, liv og død. Språket om klimaendringene kan ikke heve seg over dette. Snarere bør det reflektere at både ytre og indre verdener er sammensatte.

INNSIKT I FORSKNINGEN

Bokens tekster er innlegg i den forstand at de er skrevet her og nå, i en pågående samtale, som respons på resonnementer, forskning, naturopplevelser. Dagens situasjon tillater ikke at vi venter og ser hvordan det gikk før vi beslutter å ta ordet. I retorikken kalles innlegg eller taler om nåtiden epideiktiske. Innlegg om fremtiden kalles deliberative. Ettersom tekstene her er innlegg, har jeg tillatt et visst engasjement, iblant spissformuleringer og temperatur.

Rapportene til FNs klimapanel forteller at konsekvensene av global oppvarming er alvorlige. Ni av ti EU-borgere mener at klimaendringer er et alvorlig problem, men tror også at effektiv bekjempelse av klimaendringene krever felles innsats. (EC /Climate Action 2015) Norge er et av landene i verden hvor befolkningen i minst grad oppfatter klimaendringene som en trussel. (Milman 2015) Fornektelsen som livsstil og den gjengse politiske retorikken gjenspeiler hverandre. Norges regjeringer har gjennom flere perioder fraskrevet seg sin del av ansvaret for å redusere utslippene av klimagasser. Systemet med kjøp og salg av karbonkvoter sikret at kutt i utslippene kunne gjøres av stedfortredere andre steder på kloden. Norge outsourcet omkostninger som berørte livsstilen. Hadde sluttsummen av dette redusert klimagassutslippene, ville kanskje ikke den korrumperte moralen overskygget de positive konsekvensene.

Klimarapportene gir et språk for det som skjer, og innsikt i hva, hvordan, hvorfor, i hvilket omfang og med hvilke konsekvenser. De angir også gradene av sikkerhet eller usikkerhet om hva man kan vite når store systemer i naturen er i endring. I P C C har utarbeidet en vitenskapelig språkstandard som rapportens forfattere må følge. Malen angir hvordan forskerne kvantifiserer og graderer sikkerhet, usikkerhet og sannsynlighet knyttet til bevismengden fra teori, observasjoner eller modeller. Kriteriene har vært konsistente fra rapport til rapport og fra arbeidsgruppe til arbeidsgruppe. (IPCC 2010, Guidance Note) Ingen kan forvente at alle skal sette seg inn i klimaforskningens språk. Aggresjon mot forskningen er like utbredt som den manglende viljen til å sette seg inn i hva den sier. Uten en viss innsikt i forskningen blir det vanskeligere å avsløre at myndighetene neglisjerer klimaforskningen, når politikere samtidig bedyrer at de tar situasjonen på det største alvor. Hvor er språket som nekter å godta løgnene og fortrengningene?

Kan skjønnlitteratur være en plattform for kritisk bevissthet? Hvilken sammenheng er det mellom leserens egne holdninger til klimaendringene og måten lesningen av klimalitteratur formuleres på? Mange er av den oppfatning at litteratur skal være en frisone som ikke belemres med politikk. Men at sakorientert eller politisk litteratur skulle være bedrevitende eller har glemt at spørsmål er viktigere enn svar, er en for enkel dom. Man skal ikke være så redd for politisert litteratur.

TA VIRKELIGHETEN PÅ ALVOR I LITTERATUREN

Jeg tar til orde for at diskusjonen må føres på andre måter enn de litteraturkritikken tradisjonelt benytter. Jeg ønsker å sette mer på spill. En måte å gjøre det på, kan være å bringe inn klimaforskning som faktor i resonnementene rundt litteraturen. Som leser vil jeg ta på alvor virkeligheten jeg er en del av, samfunnsmessig og eksistensielt.

Litteraturen er ikke hevet over klimaendringene. Den befinner seg midt i livet, ved melkekartongen på kjøkkenbordet eller tannbørsten på badet. Jeg har bestrebet meg på å unngå ærbødigheten som ligger i å betrakte litteratur som en helt egen sfære, som «et helt eget språk». Å ta litteraturen på alvor kan være å likestille den med resonnementer om for eksempel klimajuss, eller å relatere de språklige bildene til naturvitenskapens natur og biologi, lese poesien slik at den ikke «bare er ord». Den kan leses som bønn om rettferdighet og solidaritet i klimaendringenes tid. Noe i diktningen kan få lesere til å bry seg, bli nysgjerrige, kjenne glød og iver og lyst til å dele den.

Teksten som gir denne boken sitt navn, handler om flommen på Vestlandet høsten 2014. «700-årsflom» er ikke en bibelallusjon, men en teknisk betegnelse etter Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) kriterier. Flommen var helt etter boka, slik klimaforskere har skrevet den. (Alfsen m.fl. 2013, kap. 6 og del III) Flommen følger samme mønster som andre steder i verden, og som andre flommer var den et forløp med en begynnelse, en midt og en slutt, som et klassisk narrativ. I Norge var det flere flommer av tilsvarende størrelse i 2015.

Videoklipp av flommene, publisert blant annet på YouTube, er en voksende sjanger. Mobilkameraene har fanget inn vannets herjinger, krefter som pipler og velter frem og ødelegger hjem og infrastruktur. Flommer i vestlige land er uhyre veldokumentert. Journalistene leier helikoptere, og nettavisene lokker leserne med livebilder. Men etterpå? Etter at vannet har trukket seg tilbake, etter at skrotet og slammet er fjernet, og lokalsamfunnene står overfor valg av betydning for fremtiden? Etterpå følger tomhet, sorg, ettertanke. Vil det skje igjen? Er årsakene fjernet?

«EN PETROLOG HAR EN DYPTFØLT OVERBEVISNING»

Vel 2⁄3 av de kjente oljereservene må forbli i bakken for å unngå at den globale oppvarmingen overskrider vippepunktet (blir uhåndterbar og irreversibel). Frem til klimamøtet i Paris hevdet finansminister Siv Jensen at alle oljereservene Norge disponerer, skal pumpes opp: «Verden trenger hver dråpe av den oljen Norge råder over!» (Vermes 2015) En professor i petroleumsøkonomi ved Universitetet i Stavanger, Petter Osmundsen, har hevdet det samme: Norges oljeutvinning skal fortsette med uforminsket styrke i mange tiår. Klimaforskernes og økonomiprofessorens virkelighet er ikke-kompatible. Oljeøkonomen er ikke erklært klimafornekter. Han gjør noe som er mer retorisk slagferdig: Han lar være å anerkjenne endringene som kreves. For ham er de ikke realistiske. Økonomen oppfatter sitt eget standpunkt som realpolitikk. Klimatiltak er for ham symbolpolitikk. Økonomens angivelige realisme er en måte å utsette og mangedoble problemet på. En slik «realisme», som hardnakket ignorerer naturens faktiske tålegrenser, er uttrykk for det jeg i denne boken kaller petrologi.

En petrolog har en dyptfølt overbevisning. Betegnelsen petrologi er en verdensanskuelse. Når olje fremstilles som et udelt gode og oljealderen som en never ending story, er det uttrykk for petrologi. Aktive petrologer har skapt en karbonlobby. De fleste er ansatt i oljeselskaper, i kommunikasjonsbyårer, eller har politiske verv. Det finnes en iboende livsfornektelse i petrologien. En villighet til å suspendere klimarealitetene. I Le Visible et l’invisible (1964) kritiserer filosofen Maurice Merleau-Ponty radikal skeptisisme, også kalt solipsisme. En solipsist mangler tillit til sine medmennesker. Som motvekt kreves i dag tillit – til rapportene fra forskningsstasjoner i Antarktis og forskningsskip i Arktis, fra vitneutsagn av inuitter i Canada som opplever at grunnen oppløser seg, fra beboere på lavtliggende øyer i Stillehavet som blir ofre for havnivåstigning, fra dem som utsettes for tørke, flom, vannmangel.

Petrologen er en inspirert dikter. Han samlet oss rundt bålet for å fortelle at Norge 2.0 begynte da første tønne med olje ble solgt. Havretten, sokkelen og oljen er hva Norge er laget av. Det var godt å sitte rundt bålet og lytte til fortellingen, men ryggen ble kald, og den svarte røyken rev i nesa. Petrologen fortalte at han hadde flasker med olje fra de norske borefeltene på peishylla, og foldet sine barnehender mens han beundret fargeforskjellene. Som voksen må den selverklærte «oljeungen» minne seg selv om at olje «er ingen tilfeldig gave fra Gud,» som Sira Myhre skriver i Herskap og tjenere (2010). Petrologer formidler myter som skal overbevise oss om at vi ikke klarer oss uten oljen i fremtiden.

EMOSJONELT ENGASJEMENT

Oljeselskaper og petrologer ønsker at alle kjente oljereserver blir utnyttet. De begrunner det med at det må til for å møte verdens energibehov. Reservene vil gi klimagassutslipp i en størrelsesorden rundt 2795 gigatonn CO2, mange ganger mer enn atmosfæren kan absorbere, gitt et mål om at den globale oppvarmingen med sannsynlighet ikke skal overstige to grader. Spørsmålet er ikke bare hvor mye mer klimagass atmosfæren, skogene og havet kan absorbere, men om vi vil bevare gode livsvilkår. Det såkalte karbonbudsjettet kvantifiserer mengden klimagass som kan slippes ut i atmosfæren uten at gjennomsnittstemperaturen overstiger 2 °C. Forskningen angir også usikkerhetsfaktorer som er med på å avgjøre rammene for karbonbudsjettet. Klimaforsker Malte Meinshausen (m.fl.) ved Potsdaminstituttet forklarer hva som gjør eksakt beregning komplisert. Modellene, scenariene er probabilistiske. For eksempel kan ingen estimere nøyaktig hvor stor avskogningen vil bli eller hvor mye metan som slipper ut i atmosfæren. Det man derimot vet sikkert, er at dette er faktorer som vil påvirke karbonkretsløpet. (Meinshausen m.fl. 2009) Rundt 2⁄3 av det totale karbonbudsjettet er brukt opp. (Carbon Tracker Initative, 2011) På hjemmesiden til The Guardian viser en nedtelling hvor mange år, dager, timer, minutter og sekunder det er til budsjettet er tømt. Det har gått inflasjon i nedtellingsdramaturgiens virtuelle telleverk.

Den petrologiske tenkemåten forfekter en tro på at ingen annen historie er mulig, på at det som skjer, skje. Det innebærer en tro på at ødeleggelsene må godtas. Samtidig har karbonlobbyen jobbet hardt for å undergrave både Stortingets ønske om at Pensjonsfondet skal kutte ut kull og utviklingen av alternative energikilder. Petrologiens opererasjonsmodus er destruktiv. Dette er noe vi kan gjøre noe med, endre, påvirke. Klimaskepsis er ikke lenger problemet. Den er basert på myter som er avslørt og tilhører gårsdagen.

De mange som er overbevist om at klimaforskere har rett, må la denne forståelsen følges av emosjonelt engasjement, av sinne, av solidaritetsfølelse, flammende rettferdighetssans, av handling. Den avventende majoriteten skal vinnes.

/

Vi takker Espen Stueland og Forlaget Oktober for å få bringe utdrag fra forordet til 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk (Oktober, 2016) / Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

Stueland omslag

Omslag: Exil Design