Photo of Helge Drange, Credit to Kim E. Andreassen, På Høyden

Helge Drange / Foto: Kim E. Andreassen, På Høyden.

– Vi moderne mennesker blir mer og mer suverene. Vi tror vi bare kan holde mobilen opp i luften om vi trenger hjelp. Men med en slik innstilling øker også sårbarheten vår. Det er utenkelig for oss at strømmen går her vi sitter nå, for eksempel. Hvis strømnettet falt ned eller internettet stoppet, hva skulle vi gjøre da? sier Helge Drange.

Han er professor ved geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen, og forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen. Han jobber blant annet med naturlig forekommende variasjoner og menneskeskapte endringer i klima, havnivåendring, og klimaspørsmål i Nord-Atlanterhavet og Arktis.

Vi sitter på kafé Blom på Nygårdshøyden, og strømmen går ikke. Men talestrømmen holder frem. Bjerknessenteret har som uttalt forpliktelse å formidle kunnskap og resultat, og Drange er slett ikke blant de forskerne som oppfatter at deres fremste oppgave er å vokte sine funn som statshemmeligheter.

– Jeg arbeider blant annet med utvikling av den norske jordsystemmodellen, en modell som beskriver endringer i atmosfæren, i havet og på land. Det kan minne om en værvarslingsmodell, selv om værvarslingen er begrenset til å se en eller to uker frem i tid. Vi ønsker å kunne si noe om fortidens, dagens og fremtidens klima, hva som vil skje for eksempel i Arktis, med Golfstrømmen, eller endringer i nedbør og tørke på lavere breddegrader, noen hundre år frem i tid. Hva skjer hvis vi ikke slipper ut klimagasser og sotpartikler? Hva skjer dersom vi fortsetter som i dag?

Mennesket er jyplinger på jorden

Drange er blitt forelagt to litterære tekster: «Kor mykje kostar ein indianar?» av Helge Torvund, og en tekst uten tittel av Wera Sæther. Den første åpner slik:

«Amerikanske forskarar

har nå rekna ut verdien

av det arbeidet biene gjer:

15 milliardar dollar. »

Resten av diktet går også ut på å omregne menneskelige og naturmessige forhold i pengesummer.

– Sagt slik skulle en tro at biene arbeidet for oss?

– Dette handler om at vi tar oss selv ut av totaliteten. Vi setter oss over økosystemet, og tenker at økosystemet skal tjene oss. Mennesket er en ny art, genetisk sett har det moderne mennesket vært på jorden i vel 200 000 år. Vi er jyplinger. Vi har fått til mye, men det har vi jo gjort fordi vi har kunnet leve med og høste av naturen. Så har vi overhøstet. At vi lar biene i stikken, er i slekt med dette. Stadig færre av oss forstår kreftene i naturen. Med de klimagassutslippene vi nå har styrer vi mot en oppvarming som jorden ikke har sett i løpet av de siste 3 millioner år. Mennesket, medregnet sine forgjengere, har vært på jorden i vel 2 millioner år og har som art overhodet ikke erfart den klimaendringen som vi nå er i ferd med å få. Dette tror vi vi skal fikse. Det er ekstremt naivt.

– Det låter jo ikke bare ekstremt naivt, men ekstremt. Tre millioner år tilbake i tid, hva innebærer dette?

– Et havnivå flere titalls meter høyere enn i dag. Betydelig tørrere hvor det i dag er tørt, større nedbørsmengder hvor det ellers regner mye. Dette er et klima som ingen ønsker å oppleve.

Weather_Stations_Writing_Climate_Change_ALL

Tegning ved Oisín McGann fra antologien «Weather Stations: Writing Climate Change», med tilltatelse fra Free Word. All rights reserved.

Geologisk unntakstilstand

– Diktet til Torvund sier noe om det kortsiktige perspektivet, og det at vi setter en prislapp på tjenester og mennesker. Men kan vi regne på effekter av klimaendring som jorden ikke har sett på flere millioner år? Et annet tankekors er at det er en geologisk unntakstilstand – med relativt midt og stabilt klima – som muliggjorde utvikling av jordbruk og husdyrhold for rundt 8000 år siden. Det er denne unntakstilstanden som er årsaken til at vi sitter her nå. Faktum er at vi forstyrrer en likevekt som vår eksistens er bygget på og som vi er avhengige av.

– Forfatteres privilegium er å kunne være dystopiske og lett deprimerte, men dette er ingen dystopi?

– Nei, det er jo ikke det. Jeg føler meg som en slags varsler når jeg bringer frem våre forskningsresultater. Det er jeg ikke komfortabel med. Det hersker en dobbeltkommunikasjon blant politikerne. De sier seg enige i 2-graders-målet, altså at temperaturen på jorden ikke skal stige med mer enn 2 grader mot slutten av dette århundret sammenlignet med førindustriell tid. Men ingen nasjoner har lagt frem noe som helst av tiltak som er tilstrekkelig for å nå denne ambisjonen. Det gjør meg nokså syk.

– Det blir mest en festtale?

– Ja. De selger et budskap, som folk gjerne vil tro på. Men når det kommer til stykket, holder det ikke vann. Vi har én jord. Vi har ingen planet B å høste erfaringer fra, som vi kan overføre tilbake igjen til oss.

Vi trenger lederskap

– Du festet deg særlig ved Wera Sæters tekst. Hvorfor?

– Jeg kjente meg igjen. Når jeg blir oppgitt over klimasituasjonen, dukker en rekke tanker opp, slik som det gjør i denne teksten. Undertonen er håpløshet. Den er ellers ikke så rett frem som Torvunds i stil, og har mange paradokser.

Han viser til tekststedet der Wera Sæter snakker om «det lave landet», altså oversvømmelser når havnivået stiger.

– Bengalen, Nildeltaet, det er et spørsmål om tid før de forsvinner. En ting er at havet stiger, det vil også komme saltvann inn over dyrket mark, og det lar seg ikke kombinere. Alle klimaflyktningene vi vil få, hvor skal de bo? Hva skal de leve av? Vi har mange flyktninger fra bl.a. Syria i dag, men etter storstilt, langvarig tørke, vannmangel og feilet matvareproduksjon snakker vi om millioner, kanskje flere hundre millioner klimaflyktninger. Tar vi med eksport av olje og gass bidrar Norge med rundt to prosent av de globale klimagassutslippene. Betyr dette at vi skal ta i mot to millioner klimaflyktninger? Hvordan skal man fordele ansvar og regne ut dette?

Drange sier det er vanskelig å ta innover seg alvoret i klimaendringene før det påvirker oss direkte, personlig.

– I en slik situasjon trenger vi lederskap. Det kan være industriledere, forfattere, det kan være byen selv, som eksempelvis legger til rette for menneskene som bor der og ikke bilene. Det handler om å tenke nytt. Eller det handler om å tenke.

– Oslos nye rødgrønne byråd ble latterliggjort for å lansere forslaget om bilfri by innen fire år. Var det overmodig av dem?

– Nei. Det er gjennomførbart. Og det er ikke slik at det ikke er både prøvd og gjennomført andre steder. Men for oss, her og nå, virker det utenkelig.

– Du savner at vektige politikere gjør miljøspørsmålet til sin sak, men det virker vanskelig å unngå latterliggjøring. Er miljøspørsmålet usexy?

– Kanskje, det er uansett mange motkrefter. Hvis LO blir utfordret i en sak som kan påvirke dagens arbeidsplasser, rykker de ut med en gang i forsvar. Uten å spørre: Men er det dissearbeidsplassene vi trenger i dag? Det er utrolig at LO har en slik refleks. Ap er også veldig låst. Jonas Gahr Støre prøvde seg da han ble leder, i talen sin på Utøya, han sa det var ikke sikkert vi i fremtiden kunne hente ut så mye olje og gass. Det måtte han mer eller mindre ta tilbake. Man får rett og slett ikke støtte om man har slike synspunkter.

 

Kjente brikker, nytt puslespill

– Gir disse litterære tekstene deg nye perspektiver?

– Ikke nye, kanskje, siden jeg jobber med disse spørsmålene hver dag. Det er mer slik at kjente brikker går sammen og danner et nytt bilde. Det er som når jeg holder foredrag for skoleelever, da kommer det spørsmål som jeg aldri får fra mine kolleger.

– Wera Sæther skriver: «Hva kunne våkne velgere gjøre. Bli lidenskapelige. Styrte regjeringer. Lenke seg sammen på alle rigger. Omfavne trær.» Hva mener du våkne velgere kan gjøre?

– Velgerne har stor makt, vi kan stemme frem dem vi tror vil gjøre en forskjell. Hvis du og jeg diskuterer dette med dem vi kjenner, har det en effekt – det har stor betydning for oss hva naboen, vennene eller familien sier og gjør. Vi tar ellers mange valg: Hva slags utdannelse, jobb, bil, hus, klær, matvarer skal vi ha? Med økt bevissthet om klimautviklingen kan vi gjøre flere fornuftige og mindre vilkårlige valg. Til sist er det viktig at stadig flere aktører melder sin deltagelse. Sanitetskvinnene er bekymret, og reiser seg. Kirken er på banen, noe de burde vært før, det dreier seg jo om skaperverket. Men flott. Og forfattere og andre kunstnere kan spissformulere, snu ting på hodet. Risle usagte sannheter over oss andre. Det virker.

/

Foto Tor Christian F. Bleikli

Bræin - foto Tor Christian F. Bleikli

Helge Drange er intervjuet av Ingvild Bræin. / I månedene som kommer skal vi med støtte fra Fritt Ord gjennomføre intervjuserien «Menneske, klima og litteratur».  Forskere, politikere og kunstnere vil bli intervjuet om tekstene på denne nettsiden og aktuelle klimaspørsmål. Denne uken lar vi to forskere reflektere over de samme tekstene, Wera Sæthers bidrag til skriftaksjonen «På vei til Paris» og Helge Torvunds dikt «Kor mykje kostar ein indianar».