Stabell 11.04.2016 kl. 09.52

Av Espen D. Stabell

BÅDE PÅ DET PRAKTISKE OG DET TEORETISKE PLAN SYNES KRITIKKEN AV FØRE-VAR-PRINSIPPET Å GÅ PÅ TOMGANG.

Da George W. Bush i 2003 skulle forsvare invasjonen i Irak, benyttet han noe som kunne ligne et føre-var-prinsipp. Han argumenterte med at å handle ­– det vil si å gå til krig ­– var nødvendig i møte med usikkerheten rundt Saddam Husseins vilje og evne til å bruke atomvåpen: «If we wait for the threats to fully matarialize, we will have waited too long».

Den amerikanske juristen og politiske tenkeren Cass R. Sunstein hevder i sin bok The laws of fear. Beyond the precautionary principle (2005) at denne måten å tenke på er den samme som miljøaktivister benytter seg av i klimasaken. De som kjemper mot global oppvarming, argumenterer med at handling (utslippsreduksjon og andre reguleringer), heller enn ikke-handling (til fordel for «status quo»), er den riktige fremgangsmåten i tvilstilfeller – slik Bush-administrasjonen argumenterte for at terrortrusselens «unknown unknowns» (Donald Rumsfeld) krevde tiltak for å foregripe de ukjente truslenes eventuelle «materialisering».

Dersom føre-var-prinsippet kan brukes til å argumentere for militær intervensjon på så tynt grunnlag som det ble gjort i Irak-krigen, synes Sunstein og andre kritikere å ha rett når de mener prinsippet bør kastes på dynga.

Men står det virkelig så dårlig til med prinsippet? Jeg mener det finnes gode grunner til å si at det ikke gjør det. For å se hvorfor, la oss først se nærmere på hva prinsippet egentlig sier, og hva kritikken går ut på mer spesifikt.

SVAKE OG STERKE PRINSIPPER

Føre-var-prinsippet (eng. the precautionary principle) finnes i mange ulike varianter. Den mest kjente formuleringen av prinsippet stammer fra den såkalte Rio-deklarasjonen, signert av over 170 land under en FN-konferanse i 1992. Der heter det at vitenskapelig usikkerhet ikke skal forhindre handling i tilfeller av en mulig miljøkatastrofe. Det at vi er usikre på om katastrofen kan inntreffe, bør med andre ord ikke fungere som et argument mot å ta forholdsregler for å forhindre den.

Rio-versjonen kalles ofte en «svak» versjon av føre-var-prinsippet. Den krever ingen bestemt handling, men sier bare at usikkerhet ikke rettferdiggjør ikke-handling. «Sterke» versjoner – for eksempel det såkalte «Wingspread Statement», utformet av amerikanske miljøaktivister, jurister og filosofer i 1998 – sier at handling er påkrevd i møte med miljøtrusler, selv om truslene ikke er bevist med vitenskapelig sikkerhet.

De svake versjonene blir ofte kritisert for å være innholdsløse. Ifølge Sunstein er de sanne, men trivielle: de sier bare noe alle vil være enig i, men som er helt ubrukelig for å fatte beslutninger.  

Sterke versjoner blir på sin side kritisert for å være inkonsistente. Alle handlinger skaper mulig risiko; det er alltid en mulighet for at reguleringen selv kan ha katastrofale konsekvenser. Derfor krever (sterke versjoner av) føre-var-prinsippet at vi bruker føre-var-prinsippet på de handlingene (reguleringene) som det anbefaler – noe som fører til en slags beslutningslammelse.

Dersom føre-var-tenkningen blir for selektiv når det gjelder hvilke farer den skal rette seg mot, er det ingen tvil om at prinsippet selv kan føre til risiko, og dermed være inkonsistent. Tenk deg for eksempel en dommer i en drapssak, som lar frykten for ytterligere drap overskygge sannsynlighetsvekten i bevismaterialet. En slik dommer vil, for å forhindre gjentagelse, lett kunne dømme en uskyldig person. Det vil ha katastrofale følger for den uskyldig dømte, og muligens også for samfunnet, som fortsatt har en morder løs – og for rettssikkerheten, som dermed blir alvorlig svekket.

Også trivialitetsinnvendingen synes å ha noe for seg. I de fleste tilfeller med usikkerhet rundt mulige konsekvenser klarer vi oss fint uten et eksplisitt føre-var-prinsipp. Selv om det er usikkert hvorvidt et bilbelte vil redde livet ditt i en kollisjon, for eksempel, vil du sannsynligvis ikke være uenig at du bør bruke det – just in case.

REDNINGSFORSØK

Kan føre-var-prinsippet reddes ut av det uføret kritikerne mener det befinner seg i? En del interessante forsøk er gjort på å vise at prinsippet kan rekonstrueres på en konsistent og ikke-triviell måte. De fleste har akseptert trivialitetsinnvendingen mot svake versjoner, og forsøkt å bygge opp en sterk versjon av prinsippet som ikke rammes av innvendingen om inkonsistens.

Sunstein har lansert et «anti-katastrofe-prinsipp», som han mener kan erstatte føre-var-prinsippet i de mest ekstreme tilfellene, der han mener en eller annen form for føre-var-tenkning vil være på sin plass – for eksempel i tilfellet global oppvarming. Sunsteins prinsipp synes imidlertid selv å kunne rammes av trivialitetsinnvendingen. Det sier ikke noe annet enn at handling (regulering) kan tillates dersom vi står overfor en mulig katastrofe, som vi ikke vet sannsynligheten for at vil inntreffe, og dersom kostnadene ikke er for høye. Selv kan jeg ikke se at dette sier noe særlig mer enn Rio-versjonen av føre-var-prinsippet (som også nevner kostnader).

ET BEDRE FORSVAR

Den kanadiske filosofen Daniel Steel kom i fjor ut med boka Philosophy and the precautionary principle (2015). Her gir han det som etter min mening er det hittil sterkeste forsvaret for føre-var-prinsippet.

Steel aksepterer ikke trivialitetsinnvendingen mot de svake versjonene. Å forkaste de svake versjonene som trivielle er en dårlig strategi, hevder han. Å gå med på trivialitetsinnvendingen blir det samme som å hevde at alle andre beslutningsprosedyrer som faktisk foreslås eller brukes for å vurdere miljøreguleringer tilfredsstiller kravet om at vitenskapelig usikkerhet ikke skal forhindre at tiltak blir iverksatt.  

Ifølge Steel holder det å se på bruken av kostnad-nytte-analyse for å se at dette ikke er tilfelle. Dette analyseverktøyet brukes av enkelte forskere og organisasjoner for å veie kostnader og nytte forbundet med reguleringer opp mot hverandre. Steel viser til et eksempel der forsøk på å beregne den ”sosiale kostnaden” av karbon førte til så store sprik mellom ulike forskeres og organisasjoners beregninger at det blir vanskelig ikke å anse resultatene som fullstendig arbitrære. Kostnad-nytte-analysen som beslutningsprosedyre gir ingen anvisninger for hvordan denne usikkerheten skal håndteres. Derfor dekker det ikke den funksjonen som de «svake» versjonene av føre-var-prinsippet er ment å ha, nemlig å gi retningslinjer i møte med vitenskapelig usikkerhet.

Heller enn å forkaste den «svake» formuleringen av føre-var-prinsippet som triviell, mener Steel at den bør forstås som et meta-prinsipp: Det skal sette en begrensning for hvilke beslutningsregler som er akseptable og ikke innenfor et føre-var-rammeverk og sørge for at beslutningsreglene ikke bryter med (meta-)prinsippet om at vitenskapelig usikkerhet ikke er en grunn til å avstå fra handling i møte med alvorlige miljøtrusler.

De sterke versjonene formuleres på sin side av Steel som beslutningsregler, for eksempel: «Dersom en plausibel vitenskapelig mekanisme finnes hvorved en aktivitet kan føre til katastrofe, bør denne aktiviteten fases ut eller behørig begrenses». For å sikre at beslutningsreglene ikke anbefaler handlinger som selv utløser den versjonen av føre-var-prinsippet som brukes og at de ikke anbefaler reguleringer i tilfeller der problemet kan løses mer effektivt på andre måter (for eksempel med teknologi), må handlingene tilfredsstille et kriterium om «proporsjonalitet»: den må være effektiv i å motvirke den uønskede effekten samtidig som den er konsistent. Dette må vurderes fra sak til sak, slik også versjonene av prinsippet (beslutningsreglene) må formuleres etter situasjonen.

En mulig svakhet ved Steels teori er kriteriet om effektivitet. Det formuleres som at dersom mer enn en handling (precaution) konsistent kan anbefales av den versjonen av føre-var-prinsippet (beslutningsregelen) som brukes, så må den med lavest kostnad foretrekkes. Dette synes å åpne for at veldig svake reguleringer kan foretrekkes fremfor sterkere reguleringer, eller vice versa, kun på basis av kostnadseffektivitet. Steel ville sannsynligvis svare at effektivitet også fordrer at reguleringen motvirker den uønskede effekten på en adekvat måte. Gitt all usikkerheten rundt effektene av reguleringene er det imidlertid vanskelig å vite hvilken regulering som fungerer best. Beslutningstagere kan dermed lett ende opp med å fokusere mer på de mulige kostnadene ved reguleringen (les: tallene) enn den antatte kvaliteten ved tiltakene.

Likevel, Steels rekonstruksjon er gjennomtenkt og synes å være et godt svar på innvendingene om inkonsistens og trivialitet, som har truet med å berøve føre-var-prinsippet enhver teoretisk og praktisk legitimitet. Det er heller ingen tvil om at kostnader ofte er avgjørende. All den tid våre politikere og beslutningstagere ikke ganske enkelt kan la de økonomiske hensynene fare, synes det fornuftig å forsøke å innlemme disse i det teoretiske rammeverket – selv om jeg er i tvil om hvorvidt Steel lykkes i å gjøre det på en god nok måte.

USIKKERHETENS PRINSIPP

Bush-administrasjonens bruk av føre-var-prinsippet var, i dette lyset, fullstendig uforholdsmessig overfor den faren den retter seg mot. Den skapte risiko både for tap av (sivile og militære) liv, økt terrorisme samt kaos i fraværet av en fungerende stat – risikofaktorer analysatorer kunne forutsi med rimelig grad av sannsynlighet. Tiltaket som ble iverksatt (krigen) var dermed både inkonsistent og ineffektivt: Det ga selv grunn til bruk av føre-var-prinsippet, og det var dårlig egnet til å redusere risikoen for mer terrorisme.

Irak-eksempelet til tross: Kritikerne har så vidt meg bekjent ikke klart å komme opp med gode empiriske eksempler på at bruk av føre-var-prinsippet på miljøfeltet har ført til økt risiko, hverken direkte eller i form av tapte muligheter. Historiske eksempler på at man har unnlatt å benytte prinsippet, og dermed gjort skadevirkningene verre og vanskeligere å rette opp, er det imidlertid mange av.

Advarsler om effekten av radioaktiv stråling i England kom allerede på begynnelsen av 1900-tallet, men reguleringer av bruk av radioaktivt materiale (for eksempel på arbeidsplasser) kom ikke før i 1961. Skadevirkninger på lungene som følge av asbest ble rapportert allerede i 1898, men bruken ble ikke forbudt i EU før i 1999. Andre eksempler er hull i Ozon-laget som følge av bruken av halokarboner (for eksempel i kjøleskap), antimikrober brukt som veksthormoner i dyrefor, og bruken av orangoklorin som sprøytemiddel.

Både på det praktiske og det teoretiske plan synes altså kritikken av føre-var-prinsippet å gå på tomgang. Prinsippet bør brukes – men på riktig måte, det vil si i tråd med proporsjonalitetskriteriet. I klimasaken er dette helt essensielt. Uforholdsmessig bruk av prinsippet gir vann på mølla til aktører med interesse av å forhindre reguleringer. Konsistent og effektiv bruk av prinsippet er helt nødvendig for å forhindre at katastrofale klimaendringer og miljøødeleggelser finner sted mens vi venter på vitenskapelig «sikkerhet».

/

Espen D. Stabell er stipendiat i filosofi ved NTNU i Trondheim. Han skriver en avhandling om usikkerhet og ansvar i teknologisk forskning og innovasjon.