KUNNSKAPSFORAKTEN

Hitler fastslår i Mein Kampf at det politiske massemøtet har ett overordnet mål: tyskeren som ankommer preget av mismot, avmakt og retningsløst sinne, skal forlate møtet med visshet om hvilke krefter som forårsaker problemene som ikke er personlige, men hele nasjonens. Vissheten om hvem fienden er gir klarsignal for innsats og en sak å leve og dø for; motløsheten erstattes av besluttsomhet, ydmykelsen av stolthet på vegne av det truede.

   Veien herfra til forklaringen som tilbys på Trumps valgseier er kort: Trump vant fordi han «representerer et opprør mot elitens grenseløse hykleri», skrev Morten Søndergaard, faglig sekretær i danske 3F, her i avisen 29. november. Med sitt budskap om å gjøre Amerika stort igjen har Trump vunnet sjiktene som opplever seg som globaliseringens tapere. Søndergaard peker på «den intellektuelle eliten i storbyene» som har forsynt seg rikelig av globaliseringens goder mens den har «lukket øynene for stigende arbeidsløshet i distriktene» og fremveksten av prekariatet i byene.

   Venstresidens hang til selvpisking er en gammel paradeøvelse. De eneste som tjener på den er Trumps team, som har lykkes i å skape en allianse mellom deler av en sosioøkonomisk knestående, overveiende hvit arbeiderklasse på den ene siden og USAs aller rikeste og mest konservative næringslivstopper på den andre. En gutteklubb av olje-, kull- og Wall Street-milliardærer hvis rikdom uttrykker nøyaktig den skjevfordeling Trumps kjernevelgere lider under, fremstår som autentiske talspersoner for de vanskeligstiltes sinne. Det er godt gjort.

   Bevaringen av amerikanske arbeidsplasser, mange av dem innen olje og kull, er den overordnede felles interessen hos disse umake partene. På en god andreplass kommer hatet overfor intellektuelle, bedreviterne som ifølge Søndergaards beskrivelse er seg selv nok på storbyens kafeer. Jo mer dette bildet får feste seg, desto større er sjansen for at nevnte allianse består og Trump gjenvelges, gitt fraværet av en kunnskapsbasert politisk opposisjon.

   Det som glemmes er at intellektuelle har ledet an i kritikken mot globaliseringens skyggesider i hele perioden etter den skjøt fart på 1990-tallet: Naomi Kleins No Logo utkom samtidig med opptøyene i Seattle i 1999; sosiologene Pierre Bourdieu og Zygmunt Bauman advarte mot nyliberalisme og New Public Management før de ble iverksatt, vel vitende om at når konsekvensene foreligger er det for sent å rette opp skadene, ettersom nyliberalismens overlevelsesgaranti er avpolitisering og individualisering – også jeg kan bli en vinner, bare jeg forbedrer meg – av alle strukturelle problemer. Studentene som assosieres med caffe latte er selv en del av prekariatet – midlertidighetshelvetet – Bourdieu og Bauman så komme, og nettopp ikke i en klassebasert motsetning til det. Når samfunnsvitere og humanister sies opp i dagens Danmark og England, er det ikke bare enda et tilskudd til de arbeidsløses rekker – det er også en villet politikk for å kvitte seg med kunnskapsbasert systemkritikk og motstanden den inspirerer til. Alliansen som må forhindres er nettopp mellom intellektuelle, studenter, fagbevegelsen og miljøbevegelsen – den Sanders nådde så langt med.

   At de mest skarpskodde kritikerne av den skjevutviklingen Trump er det foreløpige endepunktet for, enten glemmes eller hånes, er det fremfor alt fortroppene for større ulikheter og en skakkjørt klode som tjener på. Det er symptomatisk at landets Trumpfan nummer en, Carl I. Hagen, nå gjør rikspolitisk comeback. Med knockdown-argumentet at det ikke finnes menneskeskapte klimaendringer fordi det ikke fantes dieselbiler i en tidligere varmeperiode, parkerer en selvsikker Hagen klimaforskningen og viser hvor effektivt kunnskapsløshet er forvandlet fra mangel til dyd.

   En elitekritikk som harsellerer med «those in the know» og hjelper «those in the have» til nær eneveldig makt, legger veien åpen for en samfunnsutvikling som ikke vil gi de akterutseilte sjikt noe av det de håper på ved å stemme langt til høyre – de vil belønnes med større forskjeller, ikke mindre, med mer aggressiv kapitalisme hjemme og ute samt svekket sikkerhetsnett, med kortsiktig, dårlig betalt sysselsetting innen fossile industrier, et økologisk helvete for barn og barnebarn. Kjerneproblemet – et økonomisk system hvis videreføring avhenger av utarming av kloden, av å legge øde i stedet for å beskytte alt liv som er økonomiens forutsetning – vil ikke bli løst, bare forsterket.

/ Foto: Alf Øksdal