Lars Haga Raavand: Telt til tre

 

I

Vannet gikk.
Landet luktet berg, støv og striregn, lav og mose, menneskelig forfall. Det luktet salt og saltvann, det luktet tangbanker, fiskeslo og tjære, fisk til føde, tare. Landet var urgammelt, herjet av havet. Det var gammelt, det skulle være slik, alt var et ork, alt gnog: de tunge årene, de blytunge nettene, de rustne høyspentmastene, regnet. Regnet som falt like taktfast som tidevannet steg og sank, like taktfast som glassmanetens evinnelige bevegelse, havets åpning-lukking om seg selv; men hardere, som brenningens slag mot berget, det hamrende hjertet i sekundene før spydet kjøres av all kraft ned i nisens pustehull. Isak hadde fra første stund hatet denne jakten, men når tilgangen på føde ble ringere, og sulten stor, fikk han seg ikke til annet enn å trekke på skuldrene av denne motviljen, han hev seg med. Og regnet falt, livets vei lignet blodet som fløt ut og farget havet rødt før det etter en tid løstes opp og forsvant i havets svarte, skjøre surkling. Under en uendelig blåsende himmel, tenkte Isak, en intens varme, en isnende vinter? En tåkete slette, svart surt hav, nesten ikke trær. Han gikk alene langs veien som stadig ble smalere. Nok en dag uten fangst, han gransket hendene, sulten, lettet, og så opp. Lyngkledde sletter under vann, krekling, fjellbjørk, bakkene hvor havets røst stendig hørtes; veien fra havet gikk mellom plastskrot, oljefat, flasker, alt som vellet fra vannet og opp på land. En vindmøllepalme, algegrønne etterlatenskaper, en ubrukelig boblejakke, hvilken uslepen skatt. Brenningen drønnet, brenningen drønnet, over alle andre lyder og over alt menneskesladder drønnet brenningen.

 

II

Isak går med den ødelagte jakka i høyre hånd. Muligens kan den tørkes, sys om, bli en pute. Det er vindstille, kanskje sommer, klamt. Sisselroten vokser tett på høyre side av stien og vannet står så høyt at furukronene speiler seg mellom bregnebladene. Isak huker seg ned, legger forsiktig jakka fra seg og krummer hendene. Drikker seg utørst av vannet, det smaker jern. De små forstyrrelsene i vannflata iler som ringer mot tjernets bredder. Det drypper fra haka, ringene blir mindre, faller til ro. Isak ser furukronene bøye seg i vannspeilet. Han ser sitt eget ansikt før han hører det første kraftige bruset fra trekronene, det har vært for stille, tenker han, og beveger leppene. Som fra intet: Tillat knærne, og deretter panna, å møte steinen; kjenn din grunn.

 

Isak hvisker til seg selv idet vinden visker speilbildet i det blikkstille vannet vekk, og han vender seg om og vandrer innover mot lyngen. Slitet, det harde livet. De første dråpene smeller mot issen. Rundt ham, regnets brus og bruset fra vinden, bak ham, drønnet fra havet som snart bare høres som et brus, inne i ham, tankenes brus, og under ham, landet. Taust. Landet har alltid vært forbundet med havet, tenker Isak, den forrevne kystens klipper, bukter og viker, holmer og skjær, løpende rundt odder og nes: forbindelsen er et åpent sår. Overalt har havet trengt seg inn i dette landet, langs hele kysten er landet oppstykket, brukket, gjennomperforert av fjorder, sund og opprevne hakk. Landet har gitt sitt svar ved brant å reise seg, skjerme av.  Det er bratt, men landet faller. Faller og faller. Forvitrer og faller og forandres. Og forfallet synes, fjellene synes, er mer og mer som øyer å regne, skjær, holmer, etter hvert som det fortsetter å regne, lysne, eller bare blåse. Eggehvite vingespenn stiger ytterst i horisonten. Skal fuglene aldri mer kjenne fast grunn under føttene, eller oppdriften fra solvarm jord. De vil utvikle kraftigere muskler i vingene, tenker Isak. En tredjedel vil styrte. Utmagrede, med fuglebrystets likevel uavleselige rytme. Den skriver seg alt dypere inn i jordens tone, og fisken som setter seg fast i garnene stivner idet det blå båndet strammes. Slår finnene ut, vingene ut, slår jordens takt. Grensene svinner. Han og kona skal plukke fisk etter fisk, fjær etter fjær.

 

III

Hun heter Inger. Han heter Isak. De har delt alt. Alt er delt. Natt og dag, i noe herlig og stygt. Det er kveld når de kler av hverandre og slipper det løs, det danser over sletter av hud, over sletter av hud. Han er hard, kroppen hennes forsvinnende mot midja, så er det morgen. Utenfor knitrer det i plast, skramler i kokekar, her inne i teltet er det stille. Leirplassen tømmes. De er sjelden helt alene, men denne dagen blir Inger og Isak liggende til natten feller sine masker over verden. Vakker er å ta for hardt i. Samtidig setter hun farge på ordene når natten presser seg inn i mannens munnhule. Leggene er beinete. Der går de. De stolte som fortsatt reiser seg, går for å jakte. Livets ild fortærer. Asken under saltet. Vannets komme. De ensomme har falt. De stolte som sa havet sto i ledtog med sjelene deres. Være, ved å ta form av havet. Gutten som dukket opp i synsranden og drakk denne tidens sevje der borte fra. Han kom et skritt nærmere. Med den høyre langfingeren tegnet han et bål utenfor bålet, en stille bønn, og i stemmen lød konsonantene knoklete. Inger og Isak la seg tettere i teltet, gjorde plass til en til, og hvisket:
                – De viser seg sjelden, de gjemmer seg bort hjemme hos seg selv, innerst i de mørke teltene og er på vakt.
                – De roper til hverandre, snuser, merker seg, husker, griper den minste antydning, det svakeste tegn.
                – Noen av dem frydet seg med å klippe ut av plastposer de bokstavene som utgjorde hans mors navn.

 

IV

Han går der med bløte klær i regnet og er gammel. Gutten kommer løpende mot ham, og en stund ser det ut som om han skal til å ta Isak i hånden. Men fra bak ryggen trekker han fram en spiss pinne og stikker i den gamles håndbak. Blod pipler fram, gutten stikker igjen. Nei, sier Isak, da. Nei.

 

Måkesrik. De er snart borte, og kretser friere.

 

Ved vannkanten drikker de sammen, lepjer i seg det som pipler ut fra den senete hånda, over ru hud, stanger mot stive, hvite hår, og treffer tungene. Ikke stikke. Ettertenksomhetens neser i regnvær. Kropper på huk.

 

Til de som var venner, til landets barn. Her er hvert tre seg selv. Her omtenkes tanken. Man mistar noen for å være et dyr, og forsøker å skade det. Liker man smaken? Hvor lenge beholder man tennenes emalje? Kom, sier Isak, og tørker seg om munnen med den friske hånda. Kom tilbake. Han ser at guttens benklær ligger bløte mot de magre beina. To stilker hvor kornblå hyfer med tiden vil tatoveres. Nål og tråd. Nål og tråd. Slik syr regnet himmelen fast i fjellet,  og mer sier ikke Isak til Inger, etter at han og gutten har gått bløte tilbake til teltet.

 

V

Å sitte ved vannet en sjelden kveld med klar himmel, være tre, ikke lenger to, se en pose blafre i havstrømmen, tenke på alt man ikke ser, alt man ikke er. Kjenne at det er der, til stadighet, i tomheten, i øynene som sveiper over det oljeglatte mørket, automatisk, registrerende. Innsunkne, men verdige, ærbare, kildene til synet, en hurtig puls, øyne på et hav som strømmer. Plast filtret i plast, posen flytende og blass, ruinene er også dette, blomster i havet som strømmer.

 

Øynene er bråstanset i bevegelsen, de tviler, ser. Men de ser det samme, det er ingen magnolia der ute, den er bare der inne, i tunnelsynet, i minnet, fra en hage en gang. Isak sitter på huk og ser posen bevege seg langsomt i strømmen.

 

Vekselvis ser han ut over havet, vekselvis på gutten som sitter til høyre for seg. Bare havet foran dem. Og Isak ser øyeblikket utvide seg: Ikke bare nå, men hver dag gutten som venter på livstegn. Isak følger med på gutten, men ser også de andre, når de rører seg i øyekroken. Færre og færre tar av sted for å jakte. Havet synes tomt. Nakne rygger uten dekning, ansiktene er pløsne av fukt og salt, og Inger og Isak er enige. De lar gutten bo i teltet, stiller ingen krav, heller ikke til tiden når den ruller inn over landet, som hav, som aldri før. Høyere ruller havet, blå sprøyt står allerede langt inn i dagen. Inger gir gutten gress å tygge når magen kniper som verst; det eneste som ikke smaker fisk. Gutten drikker av bekken, jekslene slipes ned av den fine sanden. Bare havet foran dem. Ryggen snart blottet. Gutten snur seg vekk fra havet og følger bekken med øynene, kanskje tenker han at den renner i medfølelse med tiden, møter havet, og at fortsettelsen må finnes, noe annet enn tomheten i alles øyne…

 

Han ser tilbake, hver dag venter gutten på det som står under vann.  Havet er som gjort av oljelerret, helt ulikt stoffet i skjortenes føyelige hukommelse, skjortene de også sover i. Et tredje stoff er silke, men det er nattens, uten minne. Gutten ser spørrende opp på de voksne, på Inger og Isak, venter på en bekreftelse, at det er noe han har forstått, ikke instinktivt, men gjennom tanken, hjernens elektriske impuls som snart kan ta form av en spade, snart et hull . Så er det nettopp der i tomheten, det er i de voksnes lukkede øyne at gutten får øye på stjernene, myrulla, fortiden som flyter og strømmer og omgir dem.

 

Det er bare to uker siden han hørte om multe, som Inger kalte det, og hun prøvde å mane smaken frem for ham. De satt rundt et bål, hele leiren samlet. Jeg er bare et barn, hvisket en gammel kone og lo med standhaftig blikk og lett gulnede tenner.

 

Den gamle sleper smilet etter seg som en våt hund, som en måke uten vinger, og med fire bein, sier Inger etterpå. Det er lenge siden den siste høna ble fortært. Bare havet foran dem. Hver dag venter gutten.  Bare havet. Bare himmelen. Og fjellene som forvitrer. Rasende fjell.

Hvor er mammaen, pappaen? Isak ser på de konsentrerte rynkene i panna på gutten at han prøver å få grep om noe, han strever, men vet ikke ut eller inn, er for ung, og antagelig ligger de druknet på bunnen, en for lengst lukket slutning, i ferd med å signere et dokument, stenge en mappe, låse en dør, et stivnet øyeblikk, før flodbølgen la seg varsomt om menneskets ruiner. Gutten sitter til høyre for Isak, og Isak må snu seg vekk, orker ikke lenger de famlende barneøynene, ser utover havet…

 

Isak sitter på huk. Han ser på bølgene, de er dovne. Han kjenner det begynne å bli tungt for beina, skal si noe til gutten.
                – Kan du merke trærne betrakte oss med uro?
                – Har du sett en mangroveskog stilne havet før bølgene treffer land?
                – Ikke det?

 

 

/

Takket være støtte fra Den norske Forfatterforening har vi de siste månedene kunnet presentere en liten serie med norske noveller og kort-prosa. Denne uken takker vi for nyskrevet tekst av Lars Haga Raavand, som er aktuell med den forunderlige boken Vannsikt (Aschehoug 2016).