Tegning ved Oisín McGann fra antologien «Weather Stations: Writing Climate Change», med tilltatelse fra Free Word. All rights reserved.

McGann Weather_Stations_Writing_Climate_Change_ALL

 

AV CARLO AALL, FORSKNINGSLEDER VED VESTLANDFORSKNING, OG ARNE JOHAN VETLESEN, PROFESSOR I FILOSOFI, UIO

Klimaforkjempere hisser seg ofte opp over klimaskeptikerne, eller «klimarealistene» som de kaller seg. Men langt viktigere er klimarelativistene. Det er disse som alt for lenge har sabotert de konfliktorienterte, til forskjell fra kompromissartede, grepene som trengs.

Kjernen i relativisering er at realisme i klimapolitikken defineres og vurderes relativt til politiske ståsteder og økonomiske interesser, i stedet for i lys av naturens tålegrenser.

Vi kan identifisere i alt fem hovedformer for relativisering som hver for seg og i sum bidrar til å hindre iverksettelse av en effektiv klimapolitikk. La oss ta dem i tur og orden.

  • Relativisering av hvor mye utslipp verden kan tåle

I den norske debatten brukes begrepet «lavutslipp», mens et hvilket som helst klimamål annet enn «nullutslipp» bare gir mening som et mellomliggende mål sammenlignet med det overordnede målet om maksimalt 2 graders global oppvarming fra situasjonen i førindustriell tid. Faktisk er det enda mer krevende. Skal verden nå 2 gradersmålet må vi faktisk ha et «minusutslippssamfunn» en periode før og etter 2100. «Mål» er derfor en misvisende betegnelse: det handler om en togradersgrense som absolutt ikke må krysses.

  • Relativisering av hvor mye samfunnsendring vi må tåle

Vi bruker stadig begrepet «tilpasning», som nok for folk flest gir assosiasjoner om «mindre endringer», men der kursretningen kan ligge fast – mens vi heller burde diskutert selve «kursretningen» i samfunnsutviklingen. Et slikt skifte – fra tilpassing til omstilling – er formulert på følgende måte i en spesialrapport til FNs klimapanel i 2012: fra å tilpasse seg faktiske eller forventede klimaendringer, til å endre fundamentale trekk ved det eksisterende systemet, slik som verdisett, lovgivning og økonomiske institusjoner. Den begynnende omstillingsdiskusjonen i Norge – “det grønne skiftet” – tegner til å bli en ny variant av “tilpasning”; i stedet for å som diskutere «hva skal vi leve av etter oljen» må vi stille det mer grunnleggende spørsmålet «hvordan skal vi leve etter oljen».

  • Relativisering av energidelen av klimautfordringen

Tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) uttalte 1.12. 2011 til Dagens Næringsliv at åpning av nye felt eller utvinningstakten på eksisterende brønner ikke vil bli styrt av hensynet til klimaet. Nåværende minister Tord Lien (Frp) sa under åpningen av Norges energidager 15.10. i år at han har en stor utfordring i å finne nye måter å bruke det økende el-overskuddet i Norge. Uttalelsene illustrerer en relativisering der energipolitikken er koblet fra klimapolitikken. Underlig nok blir klimahensyn brukt som legitimering for å øke produksjonen av energi – både fornybar energi (rimeligvis), men underlig nok også fossil energi. Det som totalt neglisjeres er erkjennelsen av at et lavutslippssamfunn også må være et lavenergisamfunn.

  • Relativisering av forbrukernes rolle i klimaomstillingen

I forordet til Lavutslippsutvalgets rapport Et klimavennlig Norge (NOU 2006: 18) står det: «En radikal omlegging av norsk livsstil i en mer klimavennlig retning ville kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefale dette, blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave å realisere». I Miljødirektoratets rapport Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling fra 2014 står dette: «Vi har til en viss grad sett på endret forbruk som tiltak innenfor enkelte sektorer, men vi har ikke gjort noen heldekkende analyse av effekten av endret forbruk». Dermed reduseres klimapolitikken til noe som ikke angår hverdagen vår, men bare noe som skjer «der ute» – eksempelvis tekniske tiltak som skal gjøres ute i Nordsjøen (som elektrifisering av plattformer) eller i utlandet (som vern av regnskog).

  • Relativisering av de dypereliggende årsakene til klimaproblemet

Den kanskje alvorligste formen for relativisering gjelder spørsmålet om hvorfor vi har havnet i uføret med klimaendringer in the first place. Relativiseringen ser helt bort fra de samfunnsmessige prosesser som er årsaken til at klimaproblemet har oppstått. I neste omgang består relativiseringen i troen på at teknologiske tiltak vil løse problemet og at man ikke trenger å gjøre noe med dypereliggende samfunnsmessige forhold, enn si målet om vedvarende økonomisk vekst.

Hva vet vi om konsekvensene av en global temperaturøkning på over 2 grader? Jo, at en reversering av karbonsyklusen vil igangsettes: I stedet for å absorbere CO2 vil vegetasjon og jordsmonn begynne å slippe det ut i massive kvanta. Episentrum i denne transformasjonen vil være Amazonas, et kolossalt økosystem som huser halve verdens biologiske mangfold. Amazonaselven – som får næring fra snøsmelting i Andes og fra nedbøren i regntiden – inneholder 20 prosent av alt vannet som renner ut i verdens hav.. Ifølge modeller utviklet av Hadley-senteret er regnskogen i Amazonas dømt til undergang med mindre oppvarmingen stanser på 2 grader. Krysses grensen, følger en kollaps av økosystemene i Amazonas som vil gjøre det indre av Amazonas til ren ørken, ribbet for enhver vegetasjon av betydning. . I Middelhavsregionen vil store områder for matproduksjon måtte oppgis på grunn av tørke. Flyktningestrømmen vi nå ser vil kunne fortone seg som en sped forsmak på det som kommer når klimakrisen slår inn.

Forbrytelser mot menneskeheten

Så lenge verdens politiske ledere betrakter økonomisk vekst som løsningen snarere enn problemet vil optimismen som FNs klimasjef Christiana Figueresbedyrer før toppmøtet i Paris innebære mer av det verden allerede har sett nok av: Selvbedrag på øverste nivå og forverring av problemet man tror seg å løse ved å «vokse» seg ut av det. Krisen er allerede inntruffet og det som kreves er drastiske tiltak, motsatt de frivillige løfter man nå nøyer seg med. Like lite som det ville være moralsk riktig å basere avviklingen av slaveriet på å gi slavehandlerne omsettbare slavekvoter, er det i dag holdbart å la markedet løse problemet (jfr. miseren med EUs kvotemarked), eller å vente på en teknologisk quick-fix. Politiske beslutninger og økonomiske praksiser som sprenger togradersgrensen må anses som det de faktisk er: Handlinger som truer planetens sikkerhet. De må forbys.

Trosses forbudet må straffen være deretter: Forbrytelser mot økosystemet må møte samme reaksjon som forbrytelser mot menneskeheten, slik en gruppe nederlandske jurister har foreslått. Samtidig må den kvantitative vekstlogikken som gjennomsyrer produksjon og konsum, med vekst for profittens skyld og der mer aldri er nok, erstattes av praksiser der målet er å ta vare på – ikke drive rovdrift på – personer, sosiale bånd, gjenstander og biosfæren, slik økonomen Jean Gadrey tar til orde for. Et samfunn organisert rundt ivaretakelse som øverste verdi er det eneste realistiske alternativet til et rovdriftsbasert som later som naturens tålegrenser er elastiske snarere enn absolutte.

 

/

KRONIKKEN HAR OGSÅ VÆRT PUBLISERT I KLASSEKAMPEN DEN 30. NOVEMBER 2015.