På disse sidene leter vi etter et språk for en virkelighetserfaring så omfattende at vi ofte må vedstå oss overveldelse og famling.

Alternativet er verre: Uten prøvende å møte klimakatastrofene, ved å mobilisere til større omsorg mennesker imellom, risikerer vi å se tiden renne ut mellom fingrene på oss lik brennheit ørkensand. Hjerterytmen mellom klimakunnskap og omsorg kan lege dualismen som rir vår tids mennesker som en mare; en splittelse i det vestlige menneskets sinn som gjør mentale smerter til medisinert sykdom og legemiddelindustrien til big business. Vårt mentale skisma gir seg også uttrykk i gruppestemplingen av «flyktninger» som ofte går hånd i hånd med fornektelsen av menneskelig nød og verdighet. Slik sett flykter velstandens mennesker fra den urgamle gjestfrihetens dugnadsånd. 

Det finnes ikke én overordnet patentløsning på klimaomveltningene, men mange små og store, herunder språkarbeid og erkjennelsesinnsats. Holdningen til flyktninger kan vise seg å bli en skillevei i den kommende klimakampen. Også litteraturen og litterære uttrykksmidler påvirker hvordan vi oppfatter våre medmennesker. Derfor har jeg i mange år benyttet sjangerbetegnelser som «essaytale» og «essaystisk aksjon» for å utprøve litteraturens vita activa, dens forandringsinnhold. 

/

Samfunnselitene satser på at forandringene som skal redde våre barns framtid er økonomiske og politiske tiltak, men grunnleggende forandring skjer også i det mellom-menneskelige, der synergien som skal bære og virkeliggjøre de store samfunnsforandringene ligger parat. Klimakrisens omveltinger må bli en en radikal omfordeling av både kunnskap og kapital, en kunnskapsrevolusjon nedenfra som bygger på alminnelige menneskers verdighet som omsorgs- og solidaritetspersoner; en utdanningsrevolusjon nedenfra som kombinerer matematiske og teknologiske kunnskaper med tradisjonene fra humaniora og sivilsamfunnet (sammenfører «de to kulturer»), å lese og lære for å bygge broen mellom tenkning og sansning; en naturkunnskap der fellesskapet av elever, lærere og studenter høster naturopplevelser og sosial erfaring sammen. Skjermtidens blålys kan varsle om nødvendigheten av friskere sosiale erfaringer.

«Kunnskap uten barmhjertighet er grusomhet», lød en salve fra en teolog i Berlin nylig. 

Dugnadsånd i ett og alt!

Vi som etterlater våre skriftspor i dette mediet vil kanskje få oppdage at mangfold og enhet er to sider av samme sak, som i en folkebevegelse, en familie, et arbeidsfellesskap. Dynamikken mellom sivilsamfunnets sosiale språkarbeid og de institusjonelle elitenes politiske handlinger avgjør i det lange løp demokratiets motstandskraft, for å minne om et medisinsk begrep som også er et naturbegrep, immunforsvar. Vi kommer fra en epoke da vitenskap, litteratur og humaniora stirret seg blinde på detaljene, konkresjonene og enkeltdisiplinene, på delene framfor helheten, i cartesiansk ånd. Helhet og totalitet ble avvist på ideologisk grunnlag, og selv organiske begrepspar som enhet-mangfold ble splittet opp i falske motsetninger. Henrik Petersen skriver i Vagant 1/2008:

«Avvisandet av helhetsperspektivet har att göra med en politisk aversion mot föreställningar om enhet. Vi har lärt oss att det inte finns någon ”historia”, det finns bara mikrohistorier.»

Nettsidens mangfold av tekster er uoversiktlig for det i oss som er begrenset av en skismatisk lesning. Også lesning har sitt formspråk som tilpasser seg springende digitale annammelser, men uten å stivne i spranget (se bl.a. mitt essay «Den nye poesien«). Mitt inntrykk er at stoffet på herværende nettsted brukes som et forrådskammer, med en leserytme som ikke følger tidsskriftets, lærebøkenes eller avisenes forutsigbare oppsett. Lesekulturen forrige generasjon kom fra var stillesittende og sedat, et sovedyr i halvvåken tilstand, mens den unge lesningen er mer fluesnapper og humle-svinsing, eller altså: hurtige næringsinntak. Dette utelukker ikke den langsomme lesningen, fordypelsen og kontemplasjonen. Næringsinntak og fordøyelse har også i fysisk forstand ulik rytme og hastighet, komplementerende.

//

Folkebevegelser og opprør forutgås av grundige sosiale og mentale endringsprossesser i sivilsamfunnet, en stille oppvåkning, som så bereder grunnen for civil courage. Dette er det sosiale livets leseprosesser. Forfattere av alle slag er forandringsagenter i denne sivilpolitiske prosessen, med suveren frihet til å velge sitt innhold og sin uttrykksform. 

Kilde: Wikimedia commons

STØTT OSS!

For å videreføre nettsidens arbeid vil vi framover behøve økonomisk støtte både fra private og statlige kulturinstitusjoner, herunder fortsatt støtte fra skribentorganisasjonene og forlagene som begge skal ha stor takk for bidragene så langt! Flere forlag har tilsagt fortsatt honorarstøtte i året som kommer. FKAs tidligere medlemmer – 150 i tallet – kan fortsette å sende oss en skjerv, men nå til kontoen 1208.63.60371. Regnskap følger ved årets slutt.

En hundrings fra hver av dere vil skjenke nettstedet noen måneders vital levetid!

Flere i redaksjonen nedlegger så mange gratistimer i dette arbeidet at det nærmer seg verdien av en solid årslønn. Dette kunne kanskje inspirere statlige og private institusjoner til å yte oss en skjerv til driften? De færreste norske publikasjoner har en større og viktigere sak å kjempe enn vår: Klimakatastrofenes menneskelige dimensjon.

Skjønnheten i sol og vind, fjellrabb og tåkebank, fiskesprell og hubrorop: Vi er omsluttet av en kjærlighet som strømmer fritt gjennom hvert fødte kjempende menneske. Derfor har fellesskapet aldri rett til å la barn og voksne flykte inn i hat og likegyldighet. Evolusjonært sett er naturomgivelser noe som holder mennesker og fellesskap årvåkne i sanser, følelser og tanker. Vi mennesker får erfare en viss ydmykhet ved å oppsøke elvene, fjellene, åkrene og skogene, for slik å oppfatte en større virkelighet. Denne naturgitte ydmykheten blir ofte oversett når kunnskapselitene skal formulere naturkunnskap og klimapolitiske løsningsforsøk. 

Redaksjonen ønsker leserne en god sommer!

FF/