Av Janne-Camilla Lyster / Foto: Paul Audestad
Det å skulle fortsette pattedyrenes utvikling. Bli en haug med bein. Være så innmari i slekt med alt som finnes og likevel aldri få være noe annet. Nærheten gjør meg storøyd, jeg vil sveve, jeg vil puste under vann. Hvorfor må jeg forbli ett punkt i utviklingen når utviklingen er overalt. Når mulighetene flyr i synet på meg hele døgnet, hele livet. Jeg vil klatre, jakte, holde fast mellom spisse tenner. I stedet står jeg her med dette slappe handlenettet i hånden. En hånd som har vært en fot, eller omvendt. Klov og knoke. Øyne og vinger.
*
Ligg på en pute av sand. Lag klover med hendene ved å skille tommel, pekefinger og langfinger fra ringfinger og lillefinger. En gang var språket enda mer omtrentlig, en lyd eller en rad av lyder uttrykte noe i retning av. En imitasjon av noe følt, kan en tenke seg. En fugleflokk flyr truende lavt. Ild sprer seg. Kjærlighet. En sterk og klar drøm.
*
Jeg snur meg, ingen er bak meg. En gang har ryggen vært oversiden, en gang har den blinde baksiden vært den pelskledde oversiden, utsiden, magen var en gang en buk som gjemte seg under, en myk slette mellom fire klover, jeg smøg meg gjennom det høye gresset, gned flankene inntil store varme steiner.
/
Janne-Camilla Lyster (f. 1981) vokste opp i Mjøndalen og har utgitt fem diktsamlinger, senest Melk kåpe sand måpe (2015). Lyster er danser og koreograf, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Balletthøgskolen. Vi takker Tiden forlag og Janne-Camilla Lyster for tillatelse til å trykke diktene.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 