Erik Martiniussen

Av Erik Martiniussen

 

Menneskenes oppfinnsomhet er i ferd med å skape en masseutryddelse. Kan den samme galskapen redde oss fra den?

For vel 13.000 år siden krabbet et menneske for første gang inn i Grotto des Combarelles, i dagens Sør-Frankrike. Inngangen var smal, ufremkommelig og trang. Innenfor var det stummende mørkt. Å gå videre var galskap. Forræderske hull, smale ganger og bratte fjellvegger lurte i mørket. Likevel fortsatte mennesket videre. Flere hundre meter inn i fjellet gikk mennesket. Det satte livet på spill. Så hvorfor gikk mennesket inn? Var det kreativitet, spiralisert, nysgjerrighet, eller ren og skjær galskap som motiverte det?

De siste 40 år er halvparten av verdens dyr utryddet. Antallet arter stuper så raskt at forskerne snakker om den største masseutryddelsen i klodens historie. Havet forsures, korallene forvitrer, regnskogen brenner ned. I boken «Den sjette utryddelsen» beskriver forfatter og journalist Elizabeth Kolbert hvordan menneskene er i ferd med å snu opp ned på kloden. Der verdenshavene før skilt arter og planter fra hverandre, bringer menneskene dem nå sammen. I USA dør nå millioner av flaggermus som følge av en smittsom sopp introdusert med ballastvann fra Europa. På samme kontinent er fire milliarder kastanjetrær utryddet av et pyntetre tatt med fra Europa. I Kina spiser en menneske-introdusert bille opp millioner av løvtrær, mens menneske-introdusert mygg og maur har tatt plassen fra unike fuglearter, planter og snegler på Hawaii. Nå kommer den globale oppvarmingen på toppen av det hele og presser økosystemene til sin ytterste tålegrense.

Årsaken til masseutryddelsen er den samme galskapen som brakte de første menneskene inn i Grotto des Combarelles. Den samme kreativiteten, galskapen og utforskertrangen som ga oss jordbruket, elektrisiteten og mobiliteten, truer nå hele klodens eksistens. Vår generasjon mennesker lever lengre og mer komfortable liv enn noen generasjon før oss. Det ironiske er at det samme levesettet er i ferd med å utrydde nesten alle menneskets artsfrender. Hva skjer med menneskene da?

De fleste har hørt om hvordan pollinerende bier er ferd med å forsvinne. Færre er klar over at flaggermusene som nå forsvinner fra USA, er avgjørende for å holde bestander av innsekter og mygg nede. Slik kan den uheldig importen av en flaggermus-drepende sopp få store konsekvenser for jordbruket og i siste instans matvarepriser over hele verden.

De siste 500 millioner år har det skjedd fem store masseutryddelser. Den mest kjente av dem skjedde for vel 65 millioner år siden, da en stor komet slo ned over Yukatan halvøya i dagens Mexico. En ildstorm drev over jorden og drepte nesten alt liv, før en påfølgende tsunami og en endetidsvinter tok livet av det meste som var igjen. Nå mener altså forskerne at menneskene er i ferd med å utløse noe tilsvarende. Endringene vi skaper, er så store at de setter spor i millioner av år.

800px-Entrance_to_Les_Combarelles

Photo: Ethan Doyle White /

Finnes det da håp? Kan utviklingen snus? Kolbert gir ikke noe svar i sin bok. Men håpet ligger paradoksalt nok i den samme kreativiteten, den samme evnen til å samarbeid og den samme galskapen som har brakt oss til kanten av stupet. Evnen til å føle empati og jobbe for kollektive løsninger, er unikt for menneskene. Den har skapt jordbruket, økonomien og samfunnet vi lever i. Kan de samme egenskapene nå brukes til å redde det vi har igjen av liv på jorden? Jeg tror det.

Det er mindre enn 30 år siden vitenskapen fult ut forsto årsaken til at dinosaurene forsvant. Enda kortere tid er det siden vi beskrev og forsto de andre masseutryddelsene. Kunnskapen det gir oss, setter dagens artsutryddelse i et helt nytt perspektiv. Geologene snakker om menneskenes tid som en egen geologisk epoke. Masseutryddelsen er som klimaendringene et kollektivt problem. Det er et problem som må løses i fellesskap. Da må det også forstås i fellesskap. Elizabeth Kolberts bok er et viktig bidrag i så måte. Men skal vi hindre den sjette masseutryddelsen, redde livet på jorden og i siste instans vår egen sivilisasjon, må det handels raskt. Jeg har ingen illusjoner om at Paris-avtalen, som legger fundamentet for internasjonalt klimasamarbeid i tiår framover, har avgjørende betydning i så måte. Men den er symbolsk viktig, fordi den peker i en kollektiv retning. Nesten 200 land er nå enige om å avslutte den fossile tidsalder. Mennesker over hele verden har krevd handling av sine ledere. At lederne nå svarer kollektivt, bør inspirere sivilsamfunnet til å kreve mer.

Da menneskene hadde funnet veien inn i Grotto des Combarelles, fylte de veggene med kunstverk. Kampen for å overleve i denne kalde hulen, i århundrene etter siste istid, må ha vært knallhard. Likevel valgte menneskene altså å bruke tid på å skape kollektive kunstverk. Nå lever ikke menneskene i noen naturtilstand lenger. Vi lever i et globalt samfunn som krever reguleringer, massebevegelser og kollektiv handling. Det er å håpe at den samme dristigheten og det vågemotet som brakt oss inn i Grotto des Combarelles også kan bringe oss ut igjen.

 

//

Denne artikkelen står også å lese i dagens Klassekampen.