Lars Haga R

Av Lars Haga Raavand / Foto: Øystein Maugesten

 

Over himmelen galopperer hesten med hodet høyt hevet før den blotter tennene og kaster på nakken, flerrer skinnet av sin egen bringe. Tre ganger gjentar det seg, før hesten kneiser en siste gang og står helt urørlig, bare manen bølger i vinden, blodet renner nedover bringa og deler seg i små elver som forgreiner seg og danner et delta før det faller gjennom himmelsfærene og ned mot jorda.

 

Blodet som treffer jorda er salt. Der det salte først treffer jorda, begynner et tre å spire. Det salte renner utover. Det salte dekker nesten hele jordas overflate. Det kalles hav. Treet som begynte å spire reiser seg over havet. Det er ei eik. Krona brer seg utover, kaster kjølig skygge. Der krona ikke kaster skygge, begynner det som kalles hav langsomt å røre på seg, solas varme skiller havet i vann og salt.

 

Vannet stiger. Saltet blir liggende. Vannet vender i himmelen og kommer tilbake. Vannet faller mot jorda og det som kalles hav. Vannet som treffer havet blir igjen hav. Vannet som ikke treffer havet treffer det som kalles land. Vannet som treffer land samler seg. Vannet som treffer land blir elver. Elvene forgreiner seg. Forgreiningene vider seg ut. Landet dekkes av elver som renner ut i havet og blander seg med det. Alt land forsvinner i havet.

 

Hesten står urørlig før den langsomt gir seg til å skritte over himlene, mellom sola og jorda kneler hesten. Det blir helt mørkt. Det blir kaldere. Varmen er for svak til å sette havet i bevegelse. Det som kalles hav trekker seg sammen. Landet kommer til syne. Elvene fryser til is. Eiketreet feller bladene. De nakne greinene strekker seg mot hesten der oppe på himlene. De nakne greinene trenger gjennom hestehuden. De siste bloddråpene fra hesten renner ned langs de nakne greinene til eiketreet. Hesten blekner, blir blank og tåkete. Sola trenger gjennom. De siste bloddråpene renner nedetter eiketreet og greinene står igjen fulle av blad. Det som kalles hav vider seg ut og setter seg i bevegelse. Elvene sprenger seg fri fra isen. Smeltevannet fosser med en kraft som ligner veer. Morgendagen trenger gjennom.

 

Jorda blir hav. Det som kalles hav slår mot eiketreet. Eiketreets røtter trekker landet med seg når krona strekker seg mot himlene. Landet stiger opp fra havet. Jorda deler seg i land og hav. Hav slår mot land. Et hvitt skum dannes. Skummet ligner skummet rundt den døde hestens mule. Skummet er landet som reiser seg. Skummet er vannet som salt av blod omslutter alt liv. Skummet er et møte. Mi er skummet. Mi er roten til alt.

 

Mi er ordene, mens de ennå flyter. Mi er begynnelsen. Mi er barna, og disse barnas mor og far, mi er gjennomstrømmende. Mi er lyset, mi er gløden i solnedgangen, undergangen, eller himmelen over hytta der en mor knytter nevene og steiker torsk til sin døende. Mi er havet som vasker ham klar for det siste måltid. Mi er tvillingsøstre og en til. Mi er vannet som saltes av tårer og omslutter alt liv. Mi er H og H og O. Mi er treenigheten. Mi er trekanten. Mi er formelen.

 

Mi er det som taler.
Mi er det som tier.
Mi er det som er imellom.

 

 
Mi er eika som trenger seg gjennom lagene av tid og kneiser mot stjernene som faller den i møte.

/