Erik Martiniussen

Av Erik Martiniussen, forfatter og journalist.

Ingen land i Europa har hatt høyere vekst i CO2-utslippene enn Norge.

Norge er en av verdens verste klimaforurensere. Der hver nordmann slipper ut 10,5 tonn klimagasser i året, slipper hver svenske ut 5,9 tonn. Ingen land i Europa har hatt større vekst i utslippet av CO2 siden 1990, enn det Norge har hatt.

Likevel får vi stadig høre fra at norske klimagassutslipp går ned. Hvordan er det mulig? Hvordan kan politikerne hevde at Norge er et foregangsland i klimapolitikken, når norske utslipp er i verdenstoppen?

Siden førindustriell tid har den globale gjennomsnittstemperaturen økt med nesten 1 grad. Nord for den 64 breddegrad har temperaturen økt med 4 grader. Konsekvensene har vi alle lest om i avisene: Mer vanndamp i atmosfæren gir mer nedbør, mer varme gir mer energi til stormer og orkaner, og sterkere hete gir mer tørke.

Hovedårsaken til oppvarmingen er forbrenning av kull, olje og gass. Forbrenningen av slike fossile energikildene fører til utslipp av karbondioksid (CO2), som igjen fungerer som et drivhustak over jorden. De fysiske sammenhengene har vært kjent lenge. Men hvorfor er det så vanskelig å kutte utslippene?

Forbrenning av fossil energi er så systematisk knyttet til hvordan vi har organisert samfunnet vårt. Transport av varer og gods med biler, båter og fly spruter ut CO2. 78 prosent av verdens energiproduksjon kommer fra kull, olje og gass. Å kutte utslipp er derfor krevende. Enten må vi radikalt redusere både transportbehov og energiforbruk, eller så må vi raskt bytte ut all fossil energi med fornybar energi. Mest sannsynlig må vi gjøre begge deler.

Verden skriker etter land som kan vise vei. Enkelte land forsøker. Tyskland og Storbritannia har kuttet sine CO2-utslipp med henholdsvis 21 og 19 prosent siden 1990. Sverige har kuttet CO2-utslippene med 20 prosent, mens Danmark har kuttet dem med en fjerdedel. I Norge har de økt med 26 prosent i samme periode.

I olje og gassektor har norske utslipp økt med 25 prosent (i tillegg kommer utslipp fra oljen vi eksporterer). Fra veitrafikken er utslippene våre økt med 30 prosent. Veitrafikken øker år for år, og mindre enn 2 prosent av bilparken er elektrisk. Fra luftfarten har utslippene også økte med 30 prosent, og fra energisektoren med flere hundre prosent, etter at det ble bygd gasskraftverk.

Hvordan kan politikerne da hevde at norske utslipp går ned? Årsaken ligger i industrien. På starten av 1990-talelt hadde Norge høye utslipp av perfluorkarboner (PFK) og Svovelheksafluorid (SF6). Dette er gasser med ekstremt sterkt klimaeffekt. Klimaeffekten av å slippe ut et tonn SF6 er 24.000 ganger utslippet av ett tonn CO2. Å kutte utslippet av ett tonn SF6 tilsvarer derfor en reduksjon av 24.000 tonn CO2. Om Konsekvensen er at om CO2-utslippene fra et land øker med 24.000 tonn, kan det likevel komme ut med et nøytralt klimaregnskap, dersom det samtidig kutter utslippet av ett eneste tonn SF6. Å kutte slike utslipp er derfor en snarvei til et pent klimaregnskap. Det er billig, enkelt og effektivt.

Det er denne veien Norge har valgt til utslippskutt. Landbasert industrien har gjennomføre kraftige kutt i sine utslipp av SF6 og PFK, mens utslippene fra olje, transport og energi har gått i været.

Det betyr ikke at det var feil eller unødvendig av Norge å kutte utslippene i industrien. Tvert i mot. Men det har satt oss i en svært heldig posisjon i forhold til at vi så langt ikke har trengt å gjøre noe med CO2.

I dag er CO2-utslippene fra Norge av de aller høyeste i verden per person. Veksten i utslipp har blitt kamuflert av fallende industriutslipp. Derfor er det en sannhet med modifikasjoner når politikerne hevder at norske utslipp går ned. Utslippene fra industrien har riktignok gått ned, men samtidig har de hatt en eksplosiv vekst i olje, transport, og energi.

Dette setter oss nå i knipe. For fram mot 2020 må også CO2-utslippene peke nedover. Det gjør de ikke. Hadde det ikke vært for at gasskraftverket på Mongstad stort sett står stille, peker CO2-utslippene ellers opp i alle andre sektorer.

Konklusjonen er at Norge har gjort svært lite for å gjennomføre de systemskiftene fra fossilt til fornybart som må til for å takle klimakrisen. Det er bra at Norge har redusert utslipp fra industri og bergverk. Men mer enn 20 år etter Rio-konferansen, er det på høy tid at vi også tar fatt på de vanskelige utslippsreduksjonene fra fossile energi.

 

Kilder:

Data er hentet fra UNFCC, SSB og Svenske Naturvårdsverket.

 

/

Skriftaksjonen «På vei til Paris» er en serie med artikler, essays og dikt som Forfatternes klimaaksjon gjennomfører med støtte fra Fritt Ord. Vi har i invitasjonen bedt forfattere og journalister om å reflektere over FNs klimarapporter, direkte eller indirekte. Aksjonen skal pågå frem til september og avrundes med et stort arrangement den 22. oktober på Litteraturhuset i Oslo. Red.