Av David Sloan Wilson* og Dag O. Hessen

 

Det finnes en grunnleggende konflikt mellom egoisme og samarbeid innen natur og kultur. På alle nivåer, fra gener til individ, fra lokalsamfunn til nasjon, fra nasjon til det globale kan interessene til noen få komme i konflikt med de kollektive interesser.

I det globale spillet om klodens klima ser vi også denne interessekonflikten. Nasjonale interesser kommer i konflikt med det globale fellesskapets langsiktige interesse. Norge er ikke noe unntak her, samtidig som vi står i en særstilling med vårt ønske om å utgjøre en positiv forskjell i verden kombinert også med finansielle virkemidler til dette – gjennom en formue basert på olje. Det er åpenbart at oljefondet skal forvaltes etisk, men hvordan og hvor etisk er av de sentrale spørsmål Stortinget skal ta stilling til å vår.

Dette er også et spørsmål om hvor langt etikken kan strekkes i tid og rom. Et av menneskets suksesskriterier har vært vår sosialitet og evne til å balansere individets interesse med fellesskapets, Men hvilket fellesskap? Det lokale, det nasjonale eller det globale? Den norske formuen er basert på olje, men ikke den norske modellen. Tvert imot, oljerikdommen er av de faktorer som truer likheten. Men siden rikdommen er bygget på en ressurs som er blitt en global trussel er det et moralsk imperativ å spørre hvordan Norge kan forvalte denne oljeformuen ikke bare til nasjonens beste, men også til verdens beste.

Fra et nasjonalt perspektiv er det liten tvil om at Norge har forvaltet formuen forbilledlig. Der enkelte oljenasjoner har latt formuen komme en liten elite til gode som rendyrkede kleptokratier, og andre har forbrukt det meste av den fossile lotterigevinsten, har Norge saltet ned formuen gjennom Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland, SPU) så effektivt at dette i dag, med sine 5.200 milliarder kroner representerer en betydelig finansiell påvirkningsmulighet globalt, og den øker i takt med fondets raskt økende størrelse.

Denne formuen eies ikke bare av det norske folk, det forvaltes med det eksplisitte mandat at det skal komme fremtidige generasjoners nordmenn til gode, og heller ikke stride (for mye) med vår kollektive samvittighet. Men kan nasjonale interesser forenes med en strategi der fondet også fungerer som en global pådriver i positiv retning?

Fondsetikk i et globalt perspektiv

I 2004 ble det etablert retningslinjer for etisk forvaltning av oljefondet, et fremtidsrettet grep – den gang.

Fondet er først og sist et instrument for statlig sparing, og også i de etiske retningslinjene for SPU kommer dette hensynet først: SPU skal først og fremst sikre høy avkastning for kommende generasjoner av nordmenn (noe som altså betraktes som en etisk forpliktelse overfor det norske folk), og dernest bør den norske oljeformuen ikke investere i selskaper som er engasjert i grovt uetisk atferd relatert til menneskerettigheter, barnearbeid eller miljøskader.

Et eget etikkråd ble etablert for å ivareta disse hensyn, men etikkrådet vurderer altså ikke investeringsstrategien, kun om selskapene man har investert i oppfører seg grovt uetisk. I så fall kan Finansdepartementet gå til utelukkelse basert på anbefaling fra etikkrådet. SPU´s størrelse kombinert med offentliggjøring av uttrekk gjør at fondets bevegelser blir lagt merke til, men det er allikevel positiv og negativ filtrering på investeringssiden som er det sterkeste kortet. Når nå beslutning om uttrekk flyttes fra Finansdepartementet til Norges Bank, som også da styrer porteføljen gjennom investeringene samt at de skal stå for den aktive eierskapsutøvelse i en portefølje på over 8000 selskaper, taler mye for å tenke nytt omkring bankens forvaltning av SPU

Ikke uten berettigelse har Norge opparbeidet seg ry som en «godhetsnasjon». Norsk utenrikspolitikk har hatt en prisverdig ambisjon om å bidra til å gjøre verden litt bedre, og har i betydelig grad vært pådriver for en «sivilisert kapitalisme». Samtidig har det vært en påfallende defensiv holdning til den norske oljeformuen i denne sammenheng. Finansdepartementet har i flere stortingsmeldinger vært klar på at «Fondet er ikke egnet til å ivareta alle etiske forpliktelser vi har som stat … Fondet skal for eksempel ikke være bistandspolitisk eller utenrikspolitisk instrument» I samme åndedrag sies også at «Fondet har størst mulighet til å øve en positiv påvirkning dersom fokus og virkemidler følger naturlig av rollen fondet har som finansiell investor.»

Tiden er inne for å en ny vurdere av retningslinjene som ble utarbeidet i 2004, for eksempel ved å legge større vekt på formuleringen positiv påvirkning. Norge bør i større grad kan bruke SPU som et parallelt og langsiktig virkemiddel for å gjøre framtiden litt bedre, og ikke bare den norske framtiden– uten at det defineres som utenrikspolitikk av den grunn.

Den norske modellen i en større sammenheng

Norge har videreført mange av småsamfunnets positive kvaliteter til nasjonsnivå. Sentrale karaktertrekk for Norge og andre land som scorer høyt på livskvalitet er likhet, tillit, gode sosiale strukturer og fellesskapsløsninger, omfordeling til fellesgoder, vilje til å trekke lasset sammen, osv. Utfordringen består i å ivareta disse positive trekkene, og samtidig unngå å bli seg selv nok i en selvtilfreds, nasjonal egoisme. Oljen innebærer en global klimabelastning, da er det ikke urimelig den også vurderes som et bidrag til løsning. Å utelukkende styre etter maksimal avkastning, for å dele ut noen avlatsmidler gjennom statsbudsjettet i etterkant er ikke løsningen.

Det er åpenbart at investeringer må lønne seg, ikke bare moralsk, men økonomisk. Det er imidlertid ikke slik at det er noen nødvendig motsetning mellom disse målene, og eventuelle motsetninger avtar med økende tidshorisont. Dette skyldes ikke bare risiko for finansielle ”karbonbobler”, det skyldes en voksende erkjennelse at finansmarkedet også har en etisk plikt – og en stor mulighet – til å sikre fortsatte muligheter for et godt liv på denne planeten. Som Finansdepartementet selv minner om så er oljefondet ikke bare av de største finansaktører, men også av de mest langsiktige.

Det er i dette lys den pågående omleggingen av forvaltningsstrategien for SPU bør ses. For slik individet avhenger av at cellene samarbeider, og samfunnet avhenger av at individer samarbeider, så er også en globalisert verden avhengig av at nasjoner tenker fellesskap.

 

*David Sloan Wilson er evolusjonsbiolog og arbeider ved ”The Evolution Institute” der studiet av den norske modellen er et av de sentrale prosjektene. En lengre versjon av denne teksten finnes på: http://www.thisviewoflife.com/index.php/magazine/articles/blueprint-for-the-global-village

/

Artikkelen har stått på trykk i Klassekampen 20. juni 2014.