Freddy_Fjellheim_HJS_3153

Av Freddy Fjellheim

Er det bare menneskeelitene som kan være nyskapende?

Når et menneske får en stor idé eller begår en ekstraordinær handling er det på godt og ondt hengitt stoffet livet har gitt oss å arbeide med, og fellesskapet med dem som bragte oss inn i verden. ”Oppslukt”, som vi sier. Skapende mennesker lever omstendelig og insisterende, for å finne bevissthetsnivået som kan høste fra fortiden og tradisjonen. Den som skaper noe nytt, i hverdagen, i kunsten, får før eller senere lytte i det stillhetens rom som tilhører oss alle, fordi vi lever i et stort, evolusjonært fellesskap der virkelig forandring skjer i det stille. Kan denne skapende stillheten gavne oss under den larmende klimakrisen? 

Mennesker som gjør store og små oppdagelser, i egne og andres liv, i vitenskapen og politikken, gjør det ofte by accident. I anerkjent språkbruk kalles dette tilfeldighet og tilfeldighetsprinsipp, mens det for meg handler om noe annet, en spesiell form for evolusjonær avhengighet. I det ytre manifesterer denne avhengigheten seg som en parat og upersonlig vilje til å ofre behag og trygghet, uten å kreve gjengjeld. Slik er nyskapende åndsliv like mye sosiale handlinger som litterære og kunstneriske, ja kanskje betinget av en evolusjonær intelligens? Kjærlighetsliv og naturopplevelser tilhører samme virkelighetsområde. Heller enn nysatsninger og nyskapninger burde vi begynne å snakke om nysansninger, for det som står på spill rundt oss og i oss angår alle våre sanser.

I vår kultur er bevissthetsutvidende efaringer angivelig forbeholdt en liten elite, men jeg mener slike erfaringer bør betegnes som sosial kunst, opphavet til alle kunstartene, forankret i menneskets naturlige betingelser, dvs. familieliv, vennskapet med husdyr og vekster, respekten for rovdyrene og kampen mot skadedyrene, undringen over himmeldyp og urhav.

SUPERKAPITALISMEN OG MENNESKETS MULIGHETER

Når nytt stoff vokser fram i menneskers bevissthet gir menneskelivets gartnere gladelig avkall på aksept og ”likes”, prisgitt det som bor i det gamle ordet hengivelse. Dermed er menneskelig fornyelse i slekt med poesien, som enkelt sagt forener følelsenes bevegelser med tankekraft, “timing” og rytmeintelligens. Foreningen av motsetninger, som finner sted i all sann poesi, er etter mitt skjønn helt uunnværlig i vår klimakritiske tid.

universet foto pablo carlos budassi wikimedia commons

UNIVERSET / FOTO: PABLO CARLOS BUDASSI / WIKIMEDIA COMMONS

Det noen kaller ”økopoesi” gir jeg betegnelsen ”Den nye poesien”, og da som noe mer enn dikt og lyrikk. Poesi er ikke forbehold poeter alene, men oppstår i vårt sanseapparat. Poesiens våkenhet i oss vil uunngåelig lytte oppmerksomt til det som skjer i øyeblikket, med tradisjonen og fortiden som ressonansebunn.

Forståelsesformene under superkapitalismen satte individet i sentrum og dyrket enerne, men vi trer nå inn i en tid der naturomgivelsene vil demokratisere oss, og der hver og en vil få erfare hva det vil si å sanse det nye i det urgamle. Mens klimakrisene tiltar, beveger vi oss i et villere og ukjent mentalt terreng, og samtidig på innsiden av sansenes lytteposter. Denne uunngåelige lydhørheten gir mennesker store muligheter.

Etter at et stor flertall av verdens regjeringer inngikk en klimaavtale i Paris 12. desember i fjor, en avtale som ble betegnet som en suksess kanskje bare fordi den ikke ble en fiasko, har det likevel oppstått et nytt handlingsrom. Storpolitisk vil det handle om at sivilsamfunnene presser regjeringer til en evaluering av COP21-avtalen lenge før de avtalte tre-fem årene har gått, mens innsatsen i sivilsamfunnet, hos deg og meg, aldri har vært viktigere. Folk flest kan selvsagt ikke endre klimaorganismen som omgir og opprinner fra jorda, men vi kan gi (våre) liv til en kraftfull vitalisering av folkestyret. Hva denne vitaliseringen skal bli er det allerede tegn til, men vi må tenke utenfor “boksen”. La meg gå inn i dette terrenget med en litterær påminnelse, og med navn som alltid fortjener å nevnes:

NÅR VI LEVER ENKELT

Den franske forfatteren Michel Serres er en av dem som har evnet å sammenføre forestillingene om menneske-og-natur. I den sjangeroverskridende boken ”Biogea” (2012; ”bio” for liv og ”gea” for Jorden) smelter forestillingene om en elsket elv sammen med erfaringene av flommende kjærlighet, om jeg får spenne lyren så høyt. Hvem lytter som vinden, lyder det i dette poetiske universet. I unge dager oppdaget jeg en annen av banebryterne i språkets isbre, polyhistoren Gregory Bateson. Hans gave til framtiden var et begrep om Mind (sinn, sjel, mentalitet) som inkluderte landskapet og elvene i menneskets bevissthet, og som ser slektskapet mellom hummeren og menneskets hjerne, mellom dyrs lek og menneskers kreativitet. Når jeg bare nevner disse to en passant er det fordi det de har til felles er noe avgjørende, en fullstendig hengivenhet til sitt arbeid, et arbeid som også har omdannet deres egen livsgjerning. Derfor har innflytelsen deres blitt livgivende, tenker jeg: Mange forfattere kan skrive klipsk om forskjellige temaer, og miljøbevegelsen og forfatterstanden har sin rikelig andel av karrierejegere, men slike kruser bare på overflaten.

For å finne en språkrytme som er på høyde med samtiden kreves et indre frirom, en avstand til tidens vedtatte sannheter og tilvente tankeformer, basert i kroppens smerter og gleder. Slik letevirksomhet er uavhengig av resultatmålinger og fordrer ro, altomfattende arbeidsøkter, stadig nye kunnskaper og ofring av de ervervede kunnskapene, slik poetene vet å gjøre. De nye mulighetene oppstår først under en eller annen form for modning, forråtnelse og forfall, ikke ulikt hvordan det botaniske livet forutsetter død for å gi kimen til liv. Skapende mennesker må ofte i knestående for å kunne ta de store sprangene, også i det personlige livet, i kroppen og naturen. Dette er vanskelig å vie oppmerksomhet i en samtid som fornekter smerte, forakter svakhet og dyrker komfort. Betingelsen for fornyelse er riktignok ikke smerten i seg selv, men menneskelivets fabelaktige gave, som byr oss å gå videre gjennom ildtungene, alltid videre. Bevegeligheten øker på når vi lever enkelt, materielt og mentalt, i kontakt med den gjennomsyrende kraften mellom mennesker. Vi lytter etter en stemme som lyder stille gjennom oss, lik et vindpust.

FORNYELSE AV SPRÅKET, SKJER IKKE DET AV SEG SELV?

Er det ikke opprørske ungdommer og lekende folk i alle aldre som vrir og vrenger på språket, snubler fram nye ord og uvante forestillinger? Sant nok, det fenomenet vi kaller ”språket” er antakelig så dypt forankret i oss at det kan lignes med en genetisk kombinasjon, der nedarvede egenskaper disponerer for mentale og sosiale endringsmuligheter. Når så mange epoker og kulturer har holdt seg med diktere, musikere og poeter kan det skyldes at dette dypspråket trenger uregjerlige fagfolk. Skrivende mennesker gyver løs på språket hver bidige dag med et blindt ønske om å fyre opp klisjeene og flosklene til en smelteovn for gullkorn og frigjørende tanker – og sanser.

I siste nummer av Nature bekrefter nevrofysiologisk forskning at lingvisten og radikaleren Noam Chomsky var på rett vei, hjernene våre har ”en grammatisk mekanisme”. Organiserer mennesker sin livsforståelse etter nedarvede språklige mønstre? Jeg tror denne grammatiske arven dreier seg om forskjeller og hierarkier; ikke de stivnede hierarkiene, men de levende og foranderlige sådanne, som i poesien og sansene våre. Hjernens organiserende “grammatikk” angår det vi i språket kaller både-og, og det i oss som kan lytte, slik dyrene lytter når tsunamien reiser seg fra stillheten. Vi lytter til framtiden når vi er i kontakt med kroppen og naturen, et sansenes både-og:

Kan motelydige individualister vise seg å være bærere av en radikalt fellesskapsidentitet, forløst gjennom et kollektivt sammenbrudd? Mye tyder på at dette skjer akkurat nå. Den vanvittige og menneskeskapte utryddelsen av levende arter, som bl.a. Elizabeth Kolbert har vitnet om i “Den sjette utryddelsen”, forteller at klimakatastrofene må lede til en menneskelig omveltning, der kjærlighetens friske øyne ser alt på nytt:

Fornyelse i liv og samfunn skjer aldri først i språket, ikke i ideene og kunnskapene, men i den vandrende parabelen vi kaller kroppen; i kombinasjonen av biologiske instinkter, følelsenes katedraler og tankenes kraftverk. Dette nysansende livet utfolder seg hele tiden i pusten og åndedrettet, i utvekslingen mellom ”innenfor” og ”utenfor”, mellom et ”du” og et ”jeg”.

DEN PULSERENDE FORBINDELSEN

”Åndelig” er et av de ordene som har hatt lavest status innenfor den sekulære maskeraden, men hva om ”åndelig” simpelthen betyr det i oss som puster, ånder? Moderne mystikere vrenger ikke lenger øynene, og kapasiteter som Cynthia Bourgeault har påpekt at ”hjerte” i åndelig språkbruk simpelthen er det fysiske hjertet. “Hjerte” brukt som symbol og metafor kan ha søtlagt avgjørende innsikt.

            «LA OSS BÆRE HVERANDRE PÅ GULLSTOL I ALLE HIMMELRETNINGER»

Mennesker vokser på å unne seg undring: Det er i det fysiske hjertet at miraklene skjer hver sekund, i en ufattelig rytmesekvens som ikke skiller, men forener, en pålitelighet som er så fullstendig at den følger oss til siste åndedrag. Dette trofaste hjertet, som poetene har besunget som følelser og romantikk, rytmer fram det egentlige kjærlighetsspråket i mennesker. Gjennom et mildt stillhetsarbeid oppstår rommene for høyere bevissthetsnivåer, i hjerteområdet, som igjen bereder grunnen for romsligere medmenneskelighet. At en pulserende celleklump gror fram et organ av en slik kompleksitet, styrke og følsomhet kan forundre og forbløffe selv de mest knivføre kardiologer.

I klimakatastrofenes tid er vi alle sendt på leting etter den pulserende forbindelsen mellom menneske-og-natur: Blodomløpet er også i språket den elva som stiger og synker. Mennesker er så nært forbundet med alt livet på jorda at vi er nærmere enn et hjerteslag. I denne allerede eksisterende enheten mellom planter, dyr, mennesker og atmosfære, gjelder ydmykhetens lov, muligvis beslektet med det teknaturene kaller emosjonell intelligens, nær åndedrettet og pusten. På denne bølgen i oss vet vi at kampene vi fører og konfliktene vi deler må være fylt av spirit, eller en form for fred der fødselssmerte er like nødvendig som utfrielse.

LagoonHSO_Nemcik_960The Lagoon Nebula in Hydrogen, Sulfur, and Oxygen Image Credit & Copyright: John Nemcik

For å vinne framtiden sammen tror jeg det må skje en stille revolusjon, slik jeg skrev om i Klassekampen og Kirke og Kultur nylig. Er det denne stillheten unge folk bebor, alt mens mange etterlyser deres opprør? ”Stillheten er ikke noe vi lytter til, men det vi lytter med”, har noen sagt. En stigende flodbølge av menneskelighet kom til syne i 2015, ikke bare som godhet, men som gjensidig nødvendighet. Da haglet hånsordene fra kynikerne og liberalistene, som ventet. Haglet vil smelte. Fra den andre ytterligheten av individualistenes dualistiske tenkemåte kommer den velmente, men fordekte ”realismen”. Den sier snusfornuftig korrekt at det må være grenser for vår godhet, ”nok er nok”, sier denne velkjente stemmen. Jeg sier: La oss bære hverandre på gullstol i alle himmelretninger.

Dualistisk tankegods, enten det kommer fra forfattere eller politikere, bygger på et svært menneskelig selvbedrag, for spørsmålet er ikke for mye eller for lite godhet, for stort eller for trangt hjerte, for høy eller for lav realisme. Spørsmålet angår snarere en vending bort fra slike enten-eller-posisjoner, til et nytt språk, et språk i ny giv. Budskapet i det nysansende språket er vel så mye hvordan ordene kommer og i hvilken omgivelse, som hva de utsier. Både-og.

DELE, DELE!

Godhet er for de moralske; godhetstyranni er for moralister. Vi som ikke tilhører noen av disse elitene øver oss på å dele med hverandre, i hverdagene, med flyktningene, med våre egne nødstedte. Dele tid, dele penger, dele eiendeler. Gi blanke i den slummersyke klamringen til eiendom og private fordeler, og dele, dele. Da viker også svakhetsforakten, og frykten. Dele gjør folk av seg sjøl i vanskelige tider, uten å kreve noe tilbake. Vi må bare minne hverandre om at tiden er inne. Ved å dele bryter vi sosiale og psykologiske grenser som den falske freden størkner i oss. Ved å lindre med-menneskers liv redder vi integriteten i våre egne liv samtidig, eller det jeg vil kalle modning. Sann fred er kjempende og lite idyllisk.

De minste handlinger skaper de største forvandlinger. ”Du i meg, jeg i deg” lyder en fellesskapsmeditasjon som kan brukes av både troende og ikke-troende når vi oppsøker stillhet. Slik: Vi sier ”du i meg” på innpust, og ”jeg i deg” på utpust. Legg gjerne hendene på knærne mens du i pustens bølgebevegelser tar i bruk de to små ordene som betyr så mye i livene våre, ”Du” og ”Jeg”. Da får åndedrettet en forenende kraft, ordene blir levende og stillheten melder seg til tjeneste; først i korte glimt, etter hvert som et rom i oss og rundt oss.

Noen av oss fikk oppleve kvelder uten fjernsyn og dataskjermer. Først når det ble stille i stua våknet fellesskapet for alvor. Etter hvert som stillheten vokste i rommet kom blikkene og replikkene. Noen ganger de store tankene og de tunge grubleriene, ofte de uregjerlige spørsmålene, alltid den lys levende stillheten.

Å bli møtt med et godt spørsmål fra et vedrørende menneske er fornyelse i første stadium. Da oppstår pusterom, eller det vi feilaktig kaller “å bli sett”. Norske naturelskere vet å oppsøke dette pusterommet, i seg selv rundt naturen, og rundt seg selv i naturen. Når mennesker finner måter å dele det stille fellesskapet på ”blir vi som barn igjen”. Barnets åpne sanser og ville spørsmål blir vår felles læringskilde, fordi barna vekker barnlighetens levende skikt i vår egen kroppsbevissthet. Derfra vokser også styrken til å si nei til urett. // Konkurransemennesker stempler barnligheten hos voksne som naivitet og overstyrer undringen med beviskrav og prestasjonskrav, inntil de ”møter veggen” og må lære å puste dypere.

ET FLUESURR AV KOPISTER OG PLAGIATORER?

”Fornyelser” i vår tidsepoke kommer fra vitenskapen, teknologien og næringslivet. Kjennetegnet på de materielle samfunnsendringene er tilpasning og effektivitet. Samfunnene våre kan ikke lenger unnvære oppfinnelser og ny teknologi, men det er som om kunstartene og Akademia har sovna under flommen av tekniske innovasjoner. Hele det humanistiske feltet er som et fluesurr av kopister og plagiatorer, slik Peter Sloterdijk anskueliggjør i essayet Vagant har oversatt på sine nettsider, ”Den hellige og Storsvindleren”.

Jeg setter stor S fordi denne svindlertypen minner meg om Fjodor Dostojevkijs Storinkvisitoren. Storinkvisitoren er den skikkelsen i romanlitteraturen som innevarsler de hode- og hjerteløse ”framskrittene” innenfor økonomi og teknologi, utviklingen som førte til dramatiske skader på planetens klima. ”World gone wrong”, som det lyder i den amerikanske musikktradisjonen. S-skikkelsene fornekter den indre forandringens mulighet og blir slik kapitalismens forherdede mennesketype, en undergangsfigur som må reddes over til livet av allminnelige (og barnlige) mennesker, ja, ofte av oss som ingenting eier og har mistet alt. Historisk sett er det kvinner som gjør det menneskelige redningsarbeidet, men dette er i endring.

Frost

Dypeklo, Onsøy

Med krigsglammet som nå invaderer menneskers bevissthet må alle som sanser, tenker og skriver løfte frem det sivile livet som hellig og ukrenkelig, pent tørke fliret av kynikernes lepper og selv puste dypere i forandringskraften vi sivilister deler. Demokratiets vugge beveger seg i disse dype lagene av våre fellesskapserfaringer, lik et hjerte. Altså ikke symbolsk, men fysisk og åndelig. Livet med barn og gamle, venner og fiender, er sivilsamfunnets hellige grunn. Det er med motstanden fra det allminnelige livet at mennesker sanser på nytt og skaper noe nytt.

FRIHETSBUDSKAPET

Nysansningens frihetsbudskap sier: Ta tilbake stilletiden og refleksjonsrommet. Hvisker: Vær den du blir, i tålmodighet. Synger: Fugler større enn vinden, vet ikke hvor de skal hvile vingen.

Ennå lever det mennesker blant oss som vet at nødens erfaringer gir kraft til å endre verden nedenfra. Politikere og journalister snakker om å redde velferdsstaten, ære være dem, mens årvåkne mennesker i sivilsamfunnet først vil redde medmennesket. Det er den avgjørende forskjellen.