Vetlesen-Arne-Johan_author_full

Av Arne Johan Vetlesen

Har politikerne vi har valgt til å styre landet forstått noe som helst av klimakrisen de snakker om? Nei.

   Når svaret er negativt, kunne man tro det skyldes det ofte påpekte gapet mellom hva politikerne sier de skal gjøre, og hva de faktisk gjør, nemlig lite eller ingenting. Erna Solbergs uttalelser på Oljemessen nylig om at Høyre, sammen med Frp, ikke på noen måte har gitt opp å iverksette oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, bør ikke overraske noen. Ei heller at Jonas Gahr Støre ikke oppgir Ap’s ønske om konsekvensutredning.

Når toget har gått for å fortsette i det gamle nærings- og utslippssporet, så skyldes det følgende fakta: Samtlige siste femten måneder har satt nye varmerekorder – mars var 1,35 grader varmere enn normalen for 1951-1980, og hele 1,55-1,75 grader over det førindustrielle nivået. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har ligger over 400 ppm., det vil si godt over det nivået som klimaforskeren James Hansen har erklært som «game over». Trenden er entydig: hvert år settes ny varmerekord.

   Tallene i seg selv er abstrakte, de lar oss holde hva det handler om på avstand. La meg derfor bli konkret: I Sibir frigir tiningen av permafrosten antrax, med dødelig følge for reinsdyrene. India er hjemsøkt av tørke og oversvømmelser, deler av Asia av monsuner og tyfoner. I Irak, Sauda-Arabia og Kuwait nådde temperaturen 54 grader celsius; asfalten smelter, trafikken lammes, flyene kan ikke ta av, folk må holde seg innendørs. Verdens største korallrev, Great Barrier Reaf utenfor Australia, er i ferd med å dø. Livet i verdenshavene trues av milliarder av plastikkartikler. I det sydlige og østlige Afrika legger millioner av mennesker på flukt på grunn av tørke, jorden kan ikke dyrkes. I Beijing tvinger luftforurensningen skolebarn til å bære ansiktsmaske. Frankrike og England har opplevd nedbørsrekorder, med store urbane områder under vann. I USA og Portugal raser skogbranner. California har ingen plan for adekvat vannforsyning ti år frem i tid.

   Så hva var vitsen med at 177 land for åtte måneder siden signerte Paris-avtalen, med et løfte om å begrense verdens temperaturøkning til ikke mer enn 1,5 grader? Av denne halvannen graden er 1,3 grader allerede passert. Johan Rockström ved Stockholm Resilience Center sier det slik: «Alle rike land i Europa, Nord-Amerika, Australia – hele OECD-blokken – må ned på null forbruk av fossil brensel i 2030.»

   De største partiene i Norge gjør så godt de kan for at vi skal fortsette en kurs med resultatene jeg har ramset opp. Hvorfor?

   Hensynet til arbeidsplasser i Rogaland og Nord-Norge. Norsk oljeutvinning er verdens «reneste». Vi er del av et globalt marked og kan ikke melde oss ut av et økonomisk system som krever kontinuerlig vekst. Vi gjør så mye bra ute at vi kan slippe her hjemme.

   Hvis prisen for å sikre en næring noen nye tiår, med arbeidsplassene det innebærer, er at naturgrunnlaget virksomheten og velferdsgodene avhenger av, ødelegges, så er prisen for høy. Det som løftes frem som primære mål, det som prioriteres, er i den fysiske realiteten sekundært, prisgitt noe annet: no planet, no business. Økologiens grunninnsikt er: Enhver organisme, enhver art eller livsform som gjennom sin påvirkning forringer sitt miljø, begår selvmord.

   Biologen Rasmus Hansson i MDG er i tråd med denne innsikten når han tar til orde for at reklame for flyreiser må forbys, slik vi har tatt konsekvensene av hvor skadelig røyking er. Men Hansson må gå grundigere til verks: Hvis vi virkelig vil komme det skadelige til livs, kan vi ikke kun forby promoteringen for det: vi må forby aktiviteten selv.

   Jeg vet hva responsen er: Det er totalt urealistisk å forby fortsatt utvinning av fossilt brensel. Bare en vinn-vinn kombinasjon av politikk og marked kan løse problemet, les: kvotehandel og/eller CO-avgift. Avvisningen av løsninger som går til roten av problemet har dominert så lenge problemet har vært på agendaen. Vi snakker tiår i tapt tid, der problemet som markedet skulle bidra til å løse – kapitalismen kan ikke, må ikke røres, spør Erik Solheim! – har vokst seg så stort at det som skulle reddes er nær fullstendig tapt. Det eneste realistiske i lys av problemets dybde, omfang og hast, er å innse at pasienten bringes fra døende til død så lenge det fossile sporet fastholdes og vekstimperativet helliggjøres. Vi må lære av hva vi gjorde og hvordan vi levde før oljen for å få et liv etter den.

 

/

Denne artikkelen stod på trykk i gårsdagens Klassekampen.