Foros-Ellen-Grimsmo

Av Ellen Grimsmo Foros

Det har skjedd noe med øynene mine.

For fem år siden flytta jeg til en leilighet med helt lik strukturtapet på alle vegger. Fornemmelser av åttitalls arbeiderklasse med hvite plastreoler, og nittitalls studentkollektiv med et lag plommerød maling, trengte seg på. Naboen tipsa om et glattende tapet jeg kunne legge over, for så å male. Bare noen tusen kroner og en håndfull arbeidsdager trengtes for å få det tidsmessig. Jeg valgte å male rett på, en fruktkremlignende farge jeg blanda sjøl. De første årene slo jeg meg demonstrativt til ro med at dette var styggfint. At det er moro med referanser til perioder som ennå ikke har rukket å bli etablert som retro. Men i det siste har jeg begynt å synes tapetet ser skittent ut. Og jeg har nettopp vaska det.

Hva er det som bedrar øynene mine? Når tapetet ikke har endra seg, hva har da endra seg? Jeg har blitt eldre, vennene har fått bedre råd og mer voksen smak. Jeg er selv en trygdemottaker som ikke har kunnet følge med på utviklinga. Samtidig har gjennomsnittsnordmannen blitt rikere, og med velstandsveksten følger nye vaner og endra estetisk standard. Mens jeg er kunstner og ikke har opplevd den samme økninga i levestandard. Jeg lider ingen nød, det er blikket mitt som har forandra seg fordi standarden rundt meg har forandra seg.

Den relative fattigdommen er også en øyesykdom. Den forvrenger blikket slik at ei hyggelig voksen stue prega av estetisk sans, praktiske hensyn og beskjeden økonomi blir til ei sliten og skitten studenthule. De arvede skatollene, ørelappstolene fra Finn og skinnsofaen jeg kjøpte på grunn av middallergi er greie hver for seg. Men de passer ikke helt sammen. Og de mismatcher heller ikke hverandre på en spennende måte. Dette oppfatter øyet som lurvete og uferdig.

det hvite i øyet

Mi relativt fattige stue hadde vært mer rein, frisk og tiltalende hadde vært om jeg hadde kunnet snekre sjøl. Plassbygde bokhyller tilpasset kriker og kroker gir mange estetiske plusspoeng. Et annet godkjent uttrykk for fattigdom i interiør er fine bruktmøbler. Kanskje fordi det i likhet med hjemmesnekra bokhyller ikke først og fremst er et uttrykk for fattigdom men for autentisitet, kreativitet og handlekraft. Sitteøblene skal gjerne forekomme i velholdte sett, som du skal ha god flaks eller mye tid til farting på auksjoner for å komme over. Eller de kan være forskjellige og slitte, men da malt over i sterke farger og plassert rundt et nytt og dyrt designbord for kontrastens skyld. Den ultimate bruktstolen er trukket om i nytt stoff, og da er vi økonomisk like langt. Omtrekking koster det hvite i øyet.

Også innenfor mote er det en tynn linje mellom eksklusiv enkelhet og simpel forsoffenhet. Klassisk minimalisme er det å ha noen få sett enkle, svarte, men dyre basisplagg a la Coco Chanel. Men dersom de svarte basisplaggene ikke er så dyre og etter noen vasker mister farge og blir frikete mørkegrå, da er du i ferd med å se litt sliten ut. Om du beveger deg i storsamfunnet. I forfattermiljøet utgjør imidlertid de OMO-grå bomullskonturene ennå standarden for pynt og selvframstilling, i kontrast til billedkunstnerne som ikler seg blomstrete bruktfunn eller egenhendig redesign og ikke bare tillater, men forventer farger og glede ved å ta plass i rommet. Felles er likevel at kunstnermiljøene er frisoner for rimelig mote og lar blikket i fred fra dyr smak. For noen år siden var det ennå estetisk godkjent også i resten av bybildet å ha bukser med knær og sko med buler i skinnet der tærne har pressa på. Nesten umerkelig har det sneket seg inn et blikk som ønsker at alt vi går i skal se nytt ut.

Jeg bodde på Grünerløkka i den perioden området gikk fra arbeiderbydel til kreativitet-og-kommunikasjon-bydel. Jeg handla brødene mine på Godt brød i Markveien og kom inn der en dag det regna kraftig. Da jeg ikke syntes det var nødvendig, innenfor mine økonomiske rammer, å eie både en regndress og noen mer urbane og lekre regnklær, trampa jeg inn med fullt skogsutstyr. Ei jente i småskolealder og mora hennes sitter ved et bord med Ilse Jacobsen-støvler og parkerte rødprikkete paraplyer. Idet jeg går forbi ser den lille på meg med skeptisk mine og sier halvhøyt: mamma, hva er DET for en dame? Jeg så meg selv utenfra med ett, og det jeg så var en fussete eksistens eller kanskje en uteligger, narkoman. Ordentlige folk har regnbekledning fra designermerker eller med heteroromantiske polkadotter på, og denne velstandens estetikk har barnet absorbert.

Også som fattig bileier havner du lett i kategorien støvete. Det hviler noe komisk over han som humper i den gammeldagse billige bilen med tynt understell og dårlig fjæring. Han er den kommunistiske lektoren med fett hår, bygdeorginalen med tomta full av skrot eller den regelrett kriminelle smågangsteren. I krimfortellingenes verden skjer gjerne forbrytelsene med slitte kassebiler. Gamle biler er sjarmerende på Cuba. Gamle biler er suspekt i Norge. Unntakene fins – en bekjent har gjort et nummer ut av dette og like godt invitert venner og familie til å risse navnene sine inn i panseret. Våre personlighetsforskjeller for evig – eller fram til skroting – skravert i form av runde og duvende versus små og sammentrengte bokstaver.

«vekstøkonomien har vokst helt inn i øyet mitt»

Bruktbilene blir i mange sammenhenger hånet for å være både støyende og slippe ut mer klimagasser. Mens de nyeste energieffektive bilene, for ikke å snakke om el-bilene, trekkes fram som mer miljøskånsomme. På overflata hoster gammelbilen mørkegrå skyer, mens nybilens eksos er mest for damp å regne. Framtiden i våre hender imidlertid vist at en gammel energislukende bil gjennom et helt livsløp ikke klarer å forurense like mye som det gjør å lage en ny bil. Nye varer forurenser altså mer enn gamle. Men i et Norge med skinnende blanke nybiler overalt lures øyet til å tru at bruktbilene er shabby og suspekte.

Vi vet det jo egentlig. Hva vi synes er vakkert og stygt, sexy og usexy, reint og skittent, det er ikke fristilt fra politiske og økonomiske strukturer. Likevel føles det invaderende – som om vekstøkonomien har vokst helt inn i øyet mitt og vridd det til å synes at gamle ting virker stygge. Som om vi i den frie verden lever i et diktatur, men at tvangen har flytta seg inni kroppene våre. Som om jeg lever i en science fiction film hvor herskerne kan forminske seg selv og vandre inn i kroppen min og skru av og på brytere for estetisk sans.

Jeg ser på den ruglete, studentikose strukturtapetet mitt. Lukker øyene og tenker på forurensinga det ville innebære å produsere et nytt tapet, et utglattingstapet. Jeg ser for meg motorsaga og hogsten av trær, billass med tømmer, produksjonen av cellulose i fabrikken, transporten til neste produksjonssted, hvordan materialene valses inn i maskiner som fletter dem sammen og hamrer dem ut, hvordan tapetet pakkes og sendes med trailere over lange avstander, hvordan jeg står med et fårete smil i butikken og trekker kortet gjennom kortleseren.

Så åpner jeg øynene igjen og denne gangen syns jeg tapetet ser litt reinere og hyggeligere ut. Som nylagd multekrem av egenplukka bær og egenkinna fløte fra kyr gressende i fellesområdet i borettslaget. Like friskt og delikat kan også min fattigdom se ut. Med litt andre øyne.

/

Vi takker Ellen Grimsmo Foros for epistelen! / Forlaget Oktober gir honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.