/ ZOOM: NORDLYD #1

Oslo flermediale – Nordic Multimedia Poetry Festival ba 5 poeter om å utforske forholdet mellom natur og kultur, gjennom å skrive et dikt og lage en video, amt gi sine innspill rundt hvordan poesien kan brukes til refleksjon over disse store temaene. Her er den første videoen, et tredelt verk av Freddy Fjellheim.

Freddy Fjellheims (f. 1957) forfatterskap er preget av en stadig utprøvning av litterære uttrykksformer. Fjellheim har gjennom mange år undersøkt og kritisert det nyrike Norge ut fra en økologisk tenkning, og er initiativtaker til og leder av Forfatternes Klimaaksjon. Han har også etablert festivalen POESI I GRENSELAND og introdusert sakpoesi som en aksjonistisk sjanger

De siste ukene har Øystein Sjølie gått sin seiersgang i norske medier, med store intervjuer i  Morgenbladet, Nettavisen og Dag og Tid. Imens har Kjetil Rolness tatt rollen som våpendrager på kommentatorplass i Aftenposten, etter først å ha vært konsulent på boka.

Jo oftere Sjølie og hans medsammensvorne får gjenta at klimaendringene ikke innebærer dramatiske problemer, desto større fare er det for at det setter seg som en sannhet i den offentlige samtalen. En sånn omvei til framtida har vi simpelthen ikke tid til. 

For selv om Sjølie er enig i at det vil bli flere hetebølger, og mer flom og tørke i en verden som i gjennomsnitt er 3 grader varmere, koker det hele ned til at velstanden «om 76 år [vil] være 3 prosent mindre enn den ellers ville vært».

/ Foto Kate Raworth

Asabiya og biofili er to grunnleggende søyler vi kan bruke til å tilpasse oss i stedet for å bukke under i den store forenklingen. De gir menneskene forankring i solidaritet både med hverandre og med andre arter, slik at vi kan skape stabile og forente samfunn som respekterer jordklodens biofysiske begrensninger. Men å drive dem frem i stor målestokk er en langsom prosess. Nye verdier og verdensanskuelser kan bare innføres gjennom mange år, til og med generasjoner. Så vi må også utvikle en evne til å reagere raskt på en helt unik miljøkrise som allerede har rammet oss. David Attenborough har beskrevet det helt tydelig: «Det høres kanskje skremmende ut, men vitenskapen forteller oss at hvis vi ikke har innført drastiske tiltak i løpet av det neste tiåret, kan vi stå overfor irreversible ødeleggelser av naturen og samfunnets kollaps.»^[i]

         Hvordan kan vi handle raskt nok til å motvirke denne krisen og – ideelt sett – bruke den som en mulighet til å velge en radikalt ny vei mot en økologisk sivilisasjon? Et svar ligger i å tenke historisk på hva «krise» egentlig betyr, og forstå hvilke forhold som skal til for at samfunn klarer å gjennomgå radikale omveltninger. 

8

Når får jeg bli ett
med mitt hjertes menneske?

Natt og dag
som en svale
ser jeg etter den svarte månen

for å bli dens tjener.
Men dette er ikke gitt meg.

Slik en lynflerre forsvinner i skyen
og ikke lenger er til å spore,
akkurat slik blir min elskede Kala borte.

Brått mistet jeg den jeg så i et syn.

Når jeg husker dette synet,
faller frykten og skammen fra meg.

Arme Lalan gjentar for bestandig:

Å, det er den som elsker, som vet.

Eva Joly ble født på Grünerløkka i Oslo i 1943 og har tilbrakt sitt voksne liv med en allsidig og imponerende karriere som dommer, korrupsjonsjeger i Frankrike og Norge, fransk presidentkandidat for De grønne, parlamentsmedlem i EU og forfatter. Internasjonalt er Joly særlig kjent for sin rolle som forhørsadvokat og etterforsker av korrupsjonsskandalen i Frankrikes ledende oljeselskap Elf Aquitaine. Som følge av sin rolle i denne saken opplevde Joly både drapstrusler, sjikane, overvåking og bakvaskelser, og måtte leve under streng beskyttelse.

Blant hennes mest kjente titler er Notre affaire à tous, (2000), Korrupsjonsjeger: Fra Grünerløkka til Palais de Justice, (2001), Er det en slik verden vi vil leve i? (2003) og thrilleren Høyt henger de (2017) Hun er aktuell med boken Det blåøyde riket – Norske Tillitspatologier (2024) skrevet sammen med Nina Witozek, prosjektlederen for Arne Næss programmet ved SUM. Sammen har de to har også utviklet og undervist kurset Capitalism, Corruption and the Climate Crisis ved Universitetet i Oslo.

AD: Forfatternes Klimaaksjon tok utgangspunkt i Grunnlovens §112 med et opprop mot Statoils tjæresandutvinning i Canada, og vi engasjerte oss senere i klimasøksmålet mot den norske staten. Jeg vet du også har engasjert deg i dette, blant annet gjennom arbeidet i partiet ditt Europe Écologie. Hvor står vi nå og hvilken plass har det norske klimasøksmålet i et større europeisk landskap?

/ Author Photo by Carlos David

Flash Light
 
How, hiker, pick out a route 
that ascends from the human body 
to the rest of the universe
 
Work up from twig to worship 
of the tree god, irate sea to total
emotive range the ocean evokes
 
Most literal level to smell of smoke 
seasoned especially to advance 
a single question? From the path chosen

Les mer «Two poems / Leonard Schwartz» →

DU KAN LYTTE TIL PROGRAMMET HER

Before delving into the profound layers of Taiwanese poetry, let us first revisit the historical context of Taiwan. The period of Japanese rule in Taiwan, which spanned from 1895 to 1945, was a time governed by the Japanese Empire. As the 19th century drew to a close, Japan, as the last nation to join the ranks of new imperialism, expanded in a manner distinctly different from the Western powers. Taiwan, this island, was seen as a pillar of Japanese industry and also a stepping stone for its southward expansion policy. Under Japanese rule, Taiwan underwent a baptism of modernization, yet its external economic relations were tightly bound to Japan. At that time, Taiwan became a testing ground for the standardization of the Japanese language, and the seeds of literary modernization quietly sprouted here. The local customs and culture of Taiwan became popular subjects in Japanese colonial literature, with works like Haruo Sato’s «Travelogue of Sun Moon Lake» and «Wushe» not only implying criticism of Japanese ruling policies but also enriching the Japanese imagination of this land. Natsume Sōseki’s «I Am a Cat» occasionally mentioned the indigenous people of Taiwan, and the poet Hakushū Kitahara personally set foot on this land, promoting his love for folk songs. Against such a backdrop, modern Taiwanese literature was first born as a product of post-war colonial literature.

Den doble trusselen: Global oppvarming og ny kald krig 

Mens temperaturene stiger verden over, synker vi hjelpeløst inn i en nedkjøling av det politiske klimaet. I tillegg til de opphetede krigene i Ukraina og Midtøsten, snakker analytikere både i øst og vest om «en ny kald krig». I motsetning til de varme krigene, som er regionale, er den kalde krigen en verdenstilstand som vi bare kjenner altfor godt: en konstant og fastlåst spenning, som en lammende global krampe. 

Eskalering virker like fatalt som en deeskalering virker umulig. Det samme kunne sies om klimakrisen: En deeskalering av olje og gassforbruket virker politisk umulig, bare med den forskjellen at situasjonen eskalerer mens vi – og fordi vi – fatalt nok fortsetter å vente. Og når vi venter, er det kanskje mer enn noe på grunn av den geopolitiske situasjonen, som har tilspisset seg siden invasjonen av Ukraina: Selv der vi ikke hører det i klartekst, melder situasjonen seg som en erkjennelse av at realpolitiske forhold og maktstrategiske posisjoneringer gjennomgående trumfer alle klimahensyn. 

Er geopolitikken i ferd med å bli selve akilleshælen for kampen mot klimaendringene, for omsetningen av klimaforståelse i handling? 

/ Photo: Fana Feng

Part I: Eon

She wakes up thirsty, as usual, but this time it’s harder, as if there is sand in her throat. She sits up straight in her bed and strokes her throat, trying to transfer saliva from her palate so that it won’t hurt to swallow. Then she moves the same two fingers to her arm, halfway between her left elbow and shoulder, and touches a tiny nodule under the skin. There’s no money here, is the thought that crosses her mind. I have nothing. This piece of Silicon-Titanium might as well be used as a toothpick. Then she recalls what Dagi told her.

Photo: Cat Gundry-Beck.

Date Night

The bottle’s empty.

My body is yours, just ask.

Paint me keen and blue.

Although metaphor is often known as a “cliché” poetical device, many metaphors are so “normal” they are barely recognisable. In this article, I show there is a tension between the way basic metaphors entrenched in society, culture and language often stem from structures we ultimately want to resist (i.e. for the sake of the climate crisis, or other societal issues such as gender-based violence). And yet, by re-appropriating these metaphors in creative ways, we may be able to find space to overcome them.

When appealing to large audiences, such as in campaigns or protests, an effective way to grab the audience’s attention is to refer to well-known expressions or commonly shared experiences. In fact, this is one of the essential ideas behind branding and marketing – developing something audiences recognise and identify with. In activism contexts, referring to familiar expressions can be done in creative, subversive, and ironic ways, which challenge dominant narratives in society that activists often seek to resist. In this article, I’m going to talk about how metaphor can be our best friend or our best foe in these contexts.

Trilogy for the sea

(1)

The narcissus’s desire

Draws abstraction for the finite

Picks, from my smell, an ink

And I still write.

(2)

A violet rests to steep

In this green storm

My pen swims like the jellyfish

My face is a rocky jut

My lips are a remains of moss

And I still speak.