strassegger foto- fredrik arff

Av Peter Strassegger/ Foto: Fredrik Arff

Før politiet kom for å hente oss, hadde pappa alt vi eide under frakken sin.

            Hold alt alltid tett inntil brystet, sa han.

            Krydderboksen som jeg hadde fått av mamma hang rundt halsen min. Den gjorde at jeg alltid lukta nellik.

            Pappa sa at når han så på meg, skamma han seg for den gode barndommen han hadde hatt.

Hvorfor kunne ikke du også hatt det slik? spurte han og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

Pappa hadde en bil. Det var en liten, grå bil. I baksetet lå en stor sovepose og en liten sovepose, en til pappa og en til meg. Pappa åpna en dag bagasjerommet.

Det er fortsatt mange igjen, sa han og pekte ned på de innbundne Biblene.

Har du lest hele Bibelen? spurte jeg.

Ja, men ikke alle bøkene i den er like gode, sa han og spurte meg hvilket evangelium jeg liker best.

Jeg vet ikke, sa jeg.

Da skal du lese Johannesevangeliet. Og Åpenbaringen.

Når vi ikke var ute og solgte Bibler bodde vi i en campingvogn oppi høylandet. Her vokste det ingen trær, kun kalde, grå fjelltopper og vind som blåste sludd om morgenen. Derfra kunne vi se sjøen, og sola som kasta sine siste gullstråler på landet før den ble slukt av havet. Foran campingvogna stod gyngestolen.

Å se på blåklokker og å plukke en blåklokke er ikke det samme, sa pappa. Å se opp i skyene er heller ikke det samme som å sove under skyene. Når man ser opp i skyene ser man hvor fort jorden snurrer.

Pappa hadde en hagle som han aldri lada. Likevel satt han med den i fanget hver kveld.

            Hagleløpene er så tunge at de får meg til å slappe av, sa han.

            En gang fylte jeg løpene med sand. Da ble de så tunge at han sovna umiddelbart. Neste morgen måtte pappa blåse ut sanden med et skudd. Det var da vi ble oppdaga første gang.

Vi bor hvor som helst nå, sa pappa. Vi kan kjøre til bygda på lørsdagskvelden, og se på synderne hele kvelden. Men søndagen er vår dag.

I begynnelsen ville jeg ikke bli med til dørene. Jeg likte å se husene fra utsiden, sa jeg. Der er det ikke så farlig, sa jeg.

Men allerede første gang pappa gikk inn i et hus, ble jeg redd han ikke ville komme ut igjen.

Som selger kalte pappa seg for Matteus og jeg var Johannes.

Vil du kjøpe en Bibel frue? sa han alltid.

Vi selger også evangeliene hver for seg, jeg selger Johannesevangeliet, la jeg til.

Åpenbaringen er gratis, sa pappa. I disse tidene bør alle lese den.

Vi reiste fra dør til dør og stadig flere ba oss inn for å høre om Åpenbaringen.

Plantene i vinduet dør uten at vi forstår hvorfor, sa de. Kattene føder døde kull. Månen blør så rart.

Om vi solgte en Bibel eller ikke sa pappa alltid at vi måtte videre.

Hvorfor det? spurte jeg og prøvde å forestille meg hvor mange rom det var i husene vi besøkte. Om det var rom til en til.

De er etter oss nå, sa pappa. Og det er fortsatt flere som venter på evangeliet.

Den grå bilen til pappa hadde nok sprengkraft i seg til å nå ut til ytterkanten av kontinentet, sa han, og hver gang vi kom til en bakke fikk han den til å skyte opp som en rakett. Og så hvinte den når han satte farten ned foran et nytt hus.

De fleste familiene snakka annerledes enn slik som pappa og jeg snakka sammen. Det verste var å komme til familier som hadde slutta å snakke. Hver gang vi kom vi til et hjem hvor ingen snakka med hverandre, dro pappa seg i øyenbrynene.

Vi må spare ordene våre til noen andre, disse her kan vi ikke hjelpe, sa han.

Ved å dra seg i øyenbrynene fikk han smertestikk nedover ansiktet. Til slutt hadde han ikke flere øyenbryn igjen, bare røde sår og blod som dryppa i øynene.

Pappa ble annerledes hver gang vi møtte en ny familie. Han la om talemåten og snakka som den nye familien.

Noen familier snakka raskt og hørte ikke skikkelig etter hva vi sa. Andre snakka sakte og ufullstendig og det var vanskelig å skjønne hva de sa, og hva de ikke ville si.

Pappa lot munnen sin bli forma av lydene han hørte, som leire av en hånd.

Dersom pappa begynte å fortelle om Synene sine, ba jeg alltid om å få noe å spise. For smaken av mat er alltid den samme, samme hvor fremmed en familie er.

Pappa sa at for hver blomst som blomstra, så han jorden dø.

I hver blåmeis han så, så han undergangen nærme seg.

I hver hund som drakk av en skål, så han undergangen nærme seg.

I hvert blad som grodde, så han undergangen nærme seg.

Han så alt før det skjedde, og da blodet dryppa ned i øynene hans, så han på meg og sa at nå så han alt klart.

Vi solgte campingvogna og sov i bilen. Vi sov et nytt sted hver dag, for trygda til pappa var dårlig. Jeg har aldri betalt skatt for å selge Guds bok, sa han.

Jeg husker hvert sted vi har vært, hver familie vi har besøkt. En gang ble vi bedt inn av en mann med et hengende ansikt. På kjøkkenbordet satt kona hans og leste avisa. Mannen så på meg, og spurte kona om hun ville ha en Bibel i dag. Han prøvde å smile til henne, men hun løfta ikke på hodet.

Hun vil ikke forstyrres, sa han til oss, og smilet hans forsvant for alltid. Jeg gjemte meg i soveposen resten av dagen.

Like før de fant oss, kjørte pappa nettene gjennom for å rekke å komme lengst mulig. Han holdt hendene fast i styret og stirra ut frontruta mens han kjørte. Vi stoppa på bensinstasjoner og jeg kunne spise det jeg ville, men det skulle ikke være noe salt i maten til pappa. Saltet er også en del av undergangen, sa han. Saltet gjør at jeg mister Synene.

Noen ganger kunne det være så stille på bensinstasjonsdoene at jeg hørte vannet renne i pisserenna. Når jeg var skikkelig trengt og fikk en kraftig stråle, pleide jeg å rygge utover gulvet og pisse fra den ene porselenskåla til den andre, og lurte på om pappa kunne se også meg i Synene sine.

Siste natt venta vi på dem på en gravlund. Vi gravde ned Biblene vi hadde igjen, en i hver grav til vi gikk tom. Pappa la hånda på skuldra mi.

Nå har vi rukket over de døde også, sa han.

Jeg nikka.

Hvilket evangelium liker du best? spurte jeg.

Pappa sa han ikke visste.

Jeg tror det er juleevangeliet, sa jeg.

Hvorfor det? spurte han.

Fordi du alltid gråt på julaften etter at mamma døde.

Vinden blåste i bjørketreet og bladene ble til små speil som blinka i månelyset. Pappa hosta og pekte fremfor seg, han så vel Synene sine igjen. Men nå så også jeg dem, som mørke lommelykter i den lyse natten. Jeg ville holde meg fast i pappa, men han stilte seg bak meg, og løfta meg opp slik at lommelyktene skinte på meg. Han sa at det var godt nå.

            Så lo han.

            Når pappa lo, var det lett å glemme det meste.

 

/

 

Peter Franziskus Strassegger er født i 1984 i Graz, Østerrike. 12 år gammel flyttet han til Jæren. I 2012 debuterte han med romanen Stasia Cappelen Damm.  For denne romanen ble han tildelt Tarjei Vesaas debutantpris. Høsten 2015 utkom hans andre bok, Før de henter oss. Strassegger er også utdannet psykolog. / Cappelen Damm bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden