Foto: Bernt Eide

Elisabeth_Eide. Foto Bernt Eide

Tekst og foto: Elisabeth Eide

5.BREV: AFGHANISTAN, DER KRIGEN HAR SATT SINE KLIMASPOR

 

Han strever i motbakke, den afghanske viseministeren for miljø og klima, Ghulam Mohammad Malikyar. Det vil si, han er ikke riktig minister, men leder for Miljødirektoratet (NEPA), og Afghanistans ansvarlige for klimaforhandlingene i Paris. Med seg i delegasjonen har han tretten andre, de fleste unge og nyutdannete innen miljø eller beslektede felt. Til sammenligning har Norge nær 60 i sin regjeringsdelegasjon.

Tilbakelent i en myk stol repeterer han de viktigste trekkene ved Afghanistans klimasårbarhet, før han skal i nytt møte med LDC-ene, gruppen av de minst utviklede landene. Der hører Afghanistan definitivt hjemme. Landet ligger på 169 plass av de 187 landene som er rangert i UNDPs utviklingsrapport for 2014.

Malikyar mener Afghanistan er et av de aller mest klimasårbare landene. – Krig og konflikt gjennom snart fire tiår har hatt store negative konsekvenser. Flere er blitt fattige, og det har ført til større press på naturressursene. Mange flykter til byene på grunn av krigshandlingene. På landsbygda har avskogingen ført til erosjon og jordskred. De siste årene har vi også opplevd alvorlig tørke. Regnet kommer mer uregelmessig enn før,

afg minister

Tusener flykter

NEPA har med sine begrensete ressurser sendt forskere til isdekte områder i sentral-Afghanistan og til Wakhan-korridoren i nordøst, som grenser til Kina. I disse fjellområdene ser vi at snøen forsvinner tidligere enn før. I Bamiyan-provinsen lå snøen gjerne til august før om årene, mens den nå forsvinner i juni. – Når snøen smelter fortere, får vi mer flom. Men i andre områder skaper uventede tørkeperioder også problemer for landbruket.

 Fattigdommen har økt, men etter Talibans fall rykket jo det internasjonale samfunnet inn med mange løfter …?

⁃ Hvis du vil ha en bærekraftig utvikling bort fra fattigdommen, hjelper det lite å kaste mye penger ut til nødhjelp på kort tid. Den afghanske befolkningen er svært ung, men vi ser at tusener forsvinner når de ikke ser noen framtidsmuligheter. I det grønne beltet vårt – Kunar, Nuristan, Nangarhar, der Taliban har kontroll over store områder – er avskogingen dramatisk.

afgh 2

/ Fra provinsen Badakhshan

Solenergi

Klima står ikke høyt på den afghanske regjeringens prioriteringsliste. Og landet mangler data på de fleste felt. De har knapt meteorologiske stasjoner som kan registrere vær- og temperaturendringer. Men det fins planer for å bygge opp en ekspertise, og Universitetet i Kabul har fått et eget fakultet for miljøvitenskap, der noen av de unge delegatene til COP21 er utdannet. Og til hans stolthet har direktoratet NEPA klart å få miljøvern inn i grunnskolepensum. Malikyar er selv utdannet jordbruksøkonom fra Afghanistan, og har tatt tilleggsutdanning i helse og økosystemer i Japan.

På flyplassen i Kabul står flere rekker med digre solcellepaneler donert nettopp fra Japan. Malikyar har ingen klar statistikk, men antar at landet i dag får rundt ti-tolv prosent av energien sin fra sol- eller vannkraftverk. Målet er vel tjue prosent innen 2020.

Afghanistan er medlem av CVF (Klimasårbarhets-forumet) og var blant de tjue første landene i dette nettverket, som nå har rundt førti medlemmer. – Vi er virkelig et av de mest sårbare landene. Vi har ikke bidratt mye til den globale oppvarmingen, men vi lider. Selv om disse toppmøtene er kompliserte, må i alle fall en ting være klart: Hvis de rike landene ikke bidrar, så vil ikke COP21 ha noen betydning.

Paristoppmøtet er hans femte. Mange toppmøter har brakt små resultater, sider han. – Her må det komme noe større.

 

NORGE ER EN MILJØSINKE

 

LE MONDE DIPLOMATIQUE: ER VI ALLE LIKE SKYLDIGE?

 

////

4. BREV: COP-LIKASJONER

 

Et populært ordtak her er at nybegynnerne er dømt til å ende i babelsk forvirring på sitt første klimatoppmøte.

Vel, dette er mitt andre, men det første i presserommet. Over informasjonsskjermene ruller en lang serie med arrangementer, pressemøter, møtetidspunkter, så mange at selv de aller største medieinstitusjonene lider valgets kvaler. En journalist kan pragmatisk velge å følge sin egen delegasjon, viktig nok, eller kan finne et annet spor og holde seg til det. Under min korte uke her har jeg prøvd å vinkle på de mest sårbare nasjonene for å få fram noen av stemmene deres.

Lørdag skal et utkast til sluttdokument være klar til ministrene kommer tilbake for å forhandle kommende uke. På de daglige pressebriefingene til Climate Action Network (CAN), som representerer 950 frivillige organisasjoner fra mer enn 100 land, veksler talspersonene mellom optimisme, kritikk og pessimisme. Hva handler det om?

 

Penger, penger

De fattige landene, enten det dreier seg om G77 eller gruppen av de minst utviklede landene, som stadig kommer med nye erklæringer, vil ha klare løfter på bordet om penger til klimatilpasning, og en tekst som lover kompensasjon for tap og skade (losses and damages, som det heter her) de allerede er påført som følge av klimaendringer. Delegasjonene er på ingen måte i mål med forpliktende løfter om hundre milliarder dollar til klimatilpasning hvert år fra 2020, et mål som har figurert under flere toppmøter. En årsak er finanskrisen, mens små grupper av demonstranter som får lov til å ytre seg en smule inne i «blåsonen», der de akkrediterte holder til, peker på hvordan milliarder brukt til oljesubsidier og krigsmateriell i den rike verden, kunne avhjulpet gapet mellom kravene og løftene her. Helt avgjørende ser det ut til å være at de fattige landene er uvillige til forplikte seg i en avtale om det ikke kommer forpliktende løfter om finansiering.

Men G77 er ingen enhetlig gruppe. I dag, fredag, ble det klart at Saudi-Arabia ikke vil forplikte seg til mer enn noen ulne prosedyrer, og slett ikke til 1,5-gradersgrensen, som forskerne har nevnt som den enste mulige veien til å redde øystatene og andre sårbare områder.

dagens fossil ee

«Dagens fossil»

I et hjørne i en av de gigantiske hallene her deler CAN hver dag ut «Dagens fossil» -medaljen til nasjoner eller organisasjoner som desidert klimauvennlige. Torsdag mottok Danmark prisen. Begrunnelsen var at den nye regjeringen har planlagt nedskjæringer på klimatiltak og dessuten skrotet en del av klimamålene de arvet fra forrige regjering. Disse arrangementene er svært populære. En talkshow-vert oppildner tilskuerne med oppfordring om buing og sang til tonene av kjenningsmelodien fra Jurassic Park.

Disse ettermiddagsstundene er små pustehull under den alvorlige konferansen. Onsdag fikk Den internasjonale maritime organisasjonen (IMO) og Organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) æren av å dele prisen. Det mange kanskje ikke vet, er at så vel luftfart som skipsfart er unntatt fra forhandlingene og fra landenes klimamålsetninger, til stor frustrasjon for de mest sårbare. Ulike estimater fra forskere antar at skipsfartens utslipp kan komme til å øke med fra 50 – 250 prosent før 2030, og så mye bedre står det ikke til med luftfarten. Om en – uten bidrag fra disse bransjene – skal nå klimamålene, må andre sektorer gå særdeles drastisk til verks.

            Hvem får den neste prisen? Kvalifiserer Norge, mon tro? /

 

THE CONTRAILS CONSPIRACY IS NOT ONLY GARBAGE, IT’S LETTING AVIATION OFF THE HOOK TOO

///

3.BREV: KRIG, KLIMA, ISLAM

Tekst og foto: Elisabeth Eide

 

– I den arabiske verden er det er en utfordring å snakke om klimaendringer. Spesielt når du opplever daglig bombing, som i Syria og Irak. – Tenk hvordan situasjonen ville vært om Paris opplevde det hver uke …

De fleste arabiske land har tross situasjonen levert sine klimamål (INDCs). sier Wael Hmaidan, direktør for CAN (Climate Action Network) og grunnlegger av IndyAct, en panarabisk klimaorganisasjon med utgangspunkt i Libanon. Han ser klare forbindelser mellom krig og klima. – Klimaendringer er også et sikkerhetsspørsmål. Flere vitenskapelige studier viser sammenheng mellom miljøforverringen i Syria og det som skjer nå. Tørken over store deler av landet har ført til økt migrasjon til byene, der opprøret startet. Bønder er ikke like vant til Assads autoritære undertrykking som byfolkene. Og ikke minst: I framtiden kan antallet klimaflyktninger få den flyktningestrømmen vi ser i dag til å fortone seg som en dråpe i havet. Den kan trigge en tredje verdenskrig.

 

Fattigdom ingen unnskyldning

Det er lett å se for seg at andre problemer – ikke minst utstrakt fattigdom – stjeler oppmerksomheten fra et større klimaengasjement i den delen av verden der islam er dominerende religion. Men Hmaidan mener statsledere bruker fattigdom som unnskyldning for lav klimaprofil.

– Vi er ikke på linje med regjeringene. Å kjempe mot klimaendringer er den beste måten å forsvare de fattige på. Fattige land kan utvikle seg uten en lang og forurensende vei. Hvis de skulle velge den likevel, må de jo betale to ganger, først for uren teknologi og så for å reparere skadene og velge fornybar energi. Se bare hvordan folk i våre land har hoppet over flere trinn og gått rett til mobiltelefonteknologi! Fornybar energi er nå billigere enn fossilt brensel, og landene i den arabiske og den islamske verden har store fornybare ressurser.

paris3

Mediedekningen av arabiske lands klimaengasjement har ofte framhevet saudisk uvilje. Hvordan står det egentlig til med Golfstatenes praksis?

– De har sabotert klimaforlik og -forhandlinger i tjue år. De er redde for at nye prioriteringer skal rasere økonomien deres når verden reduserer det fossile forbruket. Det er også snakk om å beholde politisk makt. For dem er det ikke noe problem å få til null-utslipp-samfunnet for egen del, men de har behov at andre forblir avhengige av dem. Nå begynner de å se skriften på veggen. Verden vil endre seg, det er bare spørsmål om når og hvordan. Det viktigste de kan gjøre er å fremme økonomisk mangfold som en del av klimaprofilen.

Islamsk toppmøte

Hmaidan roser Qatar for å ha gått i spissen for endring, for å ha vist lederskap ved å fremme økonomisk mangfold under Doha-toppmøtet i 2012. I august i år var han en av hovedtalerne med da islamske ledere for første gang samlet seg til et klimasymposium i Istanbul. Der møttes akademikere og trosledere fra hele verden og ble enige om en erklæring som konkluderte med at menneskeheten ikke har råd til mer toppmøte-stagnasjon. Den ber COP21 om å respektere togradersmålet, men helst 1,5 grader, og dessuten anbefaler den moderat vekst, ikke vekst uten grenser, med en rekke henvisninger til koranen og Profeten Mohammeds liv. Samtidig slår de fast at klima er et spørsmål om moral og om å ikke skjende naturen. – Symposiet var veldig inspirerende, sier Hmaidan. – Delegatene forpliktet seg til å skape en islamsk klimabevegelse, til å vise lederskap og knytte seg til andre nettverk.

  Hvor mye innflytelse har denne bevegelsen?

 ⁃ Islam er veldig desentralisert og forholdene mellom regjeringer og folk tar mange former. Men da miljøministre fra islamske land hadde sitt toppmøte i Rabat Marokko i begynnelsen av oktober, lå erklæringen vår på bordet, og akademikere fra vårt møte deltok.

 

Angrep på menneskeheten

Togradersmålet skriver seg fra 1970-årerne, men ble sanksjonert som det langsiktige utslippsmålet under København-toppmøtet i 2009. Men på Paris-toppmøtet har 1,5-gradersmålet fått noe mer vind i seilene. Men er det overhodet innen rekkevidde? – Tenker du på den politiske realismen eller de tekniske mulighetene? Toppmøtet i København anbefalte en utredning av ulike temperaturgrenser. Konklusjonen er at en ikke kan sikre korallrevene med togradersmålet, fastslår Hmaidan bestemt. – Dermed vil også mange havressurser forsvinne. Det er et faktum at hvis lederne ikke signerer 1 ½-gradersmålet, så vedtar de å la mange øystater forsvinne. FN-konferansen i september erklærte at ingen skal bli glemt. Det er det denne konferansen kan støtte eller avvise. I erklæringen heter det at ikke å inkludere det laveste målet, er et grovt angrep på menneskeheten.

Nøkkelen bak engasjement, i den arabiske verden som ellers på kloden, er å knytte klimaforskningen til folks dagligliv og levekår. Men Hmaidan mener mediene noen ganger maler bildet for svart. – På den ene siden er det viktig å formidle vitenskapelig innsikt om hvordan kloden blir rammet og hvorfor. På den annen side er det viktig å vise håpet. – Flere og flere forplikter seg til målet om hundre prosent fornybar energi: stater, borgere, trossamfunn. Vi vil alltid møte motstand. Folk kan ha en ødeleggende livsstil som de elsker, og derfor avvise vitenskapen, sier han.

Selv henter Hmaidan engasjementet sitt fra en voksende forståelse for klimaspørsmålet. – Hvis du har noen som helst følelse for medmenneskene dine og andre levende vesener, så er det drivkraft nok. Jeg har en liten sønn. Og jeg spør folk: vil barna dine få en bra framtid? Vil de overleve?

 

JAMES HANSEN: UN ON WRONG TRACK

//

2.BREV: GRADER OG SÅRBARHET

Tekst og foto: Elisabeth Eide

Statsledere ankom i limousiner, delegater og presse i elektriske shuttlebusser. Men Espace Générations Climat – forumet for de ikke-akkrediterte NGO-ene, aktivister, var fremdeles stengt. De fikk ikke åpne før tirsdag, åpenbart av sikkerhetsgrunner.

De eneste demonstrantene delegatene møtte da de ankom COP-en var sju engler med plakater for klimarettferdighet og mot fossil energi. Englene er australske og har fremmet sitt budskap på denne måten lenge. For hvem vil vel arrestere engler, som en bekjent professor fra Melbourne sa. Og etter å ha se dem baute seg forbi politisperringer på Place de la République søndag, gir vi ham rett.

Men på hvilket nivå ligger rettferdigheten? Før denne konferansen har togradersgrensen vært tatt-for-gitte, det ‘alle’ snakket om, den grensen verden i beste fall skal unngå å forsere. De foreløpige løftene om utslippsreduksjoner styrer mot nærmere tre grader. Løfter og praksis er ikke ett og det samme.
2pariser

Øystater – oppgradert status?

En voksende koalisjon av urfolk, øystatsrepresentanter og andre sårbare nasjoner ser ut til å bli noe mer hørt med sin insistering på maksimum halvannen grad. Under åpningen av COP21 la statslederne Hollande, Merkel og en del andre større vekt øystatenes sårbarhet enn ventet. Målet om maksimalt halvannen graders oppvarming ble – hvor utopisk det enn kan synes – også nevnt flere ganger. Francois Hollande sa høytidelig at han ville låne sin stemme til øystatene, og President Obama erklærte at han skulle møte øy-lederne neste dag. FNs leder Ban ki-Moon understreket halvannen grad spesielt, idet han refererte til utviklingslandene generelt og øystatene spesielt.

En annen side ved COP-retorikken er bruken av eksempler fra de mest sårbare. COP-presidenten, utenriksminister Laurent Fabius, inkluderte i sin åpningstale fortellingen om en eldre, sliten kvinne han hadde møtt i Bangladesh Hun hadde måttet flytte ni ganger på grunn av klimaendringene, og hun spurte ham: Vil COP21 gjøre noe med dette? Vi går ut fra at han ble svar skyldig. President Obama framhevet dramatiske endringer i Alaska og en ung indonesisk dame han hadde møtt i Malaysia som utfordret ham. Presidenten i Honduras Juan Orlando Hernández, nevnte en Maria som kokte over åpen ild, i likhet med sytti prosent av hans folk, og som fikk hjelp til mer miljøvennlig matlaging. Men gjør dette COP21-diskursen mer folkelig, folke-vennlig?

2 pariser

Konferansen tilbyr så mange arrangementer og så mye informasjon at det er vanskelig å velge. Statslederne ble i innledningsfasen fordelt på flere saler, og dermed flere kanaler. Erna Solberg snakket samtidig med President Obama, Vladimir Putin snakket parallelt med Brasils Dilma Roussef, og Kinas leder Xi Jinping parallelt med et «Standing with Forest»-arrangement ledet av Mary Robinson, der Norge deltok. Mens disse ligger til dels simultantolket i ørene, tikker den ene pressemeldingen etter den andre inn i epostkassen, noen også på pultene i det enorme pressesenteret. Kommunikeet fra «Indigenous Environmental Network» advarer om at «klimaavtalen kan ende som en forbrytelse mot menneskeheten og Moder jord». Erklæringen kommer fra en sammenslutning av urfolk fra det amerikanske kontinentet. Den advarer også mot Co2lonialism (et flittig brukt plakatord her).

 

‘Les Vulnerables’

Kan det hende at lederne har forstått mer i 2015 enn tidligere? Det fins fremdeles svært konkurrerende versjoner i dette globale forumet. Paraguays president Horacio Cartes advarte mot ubegrenset vekst og støttet forslaget om en internasjonal domstol som kan behandle forbrytelser mot miljøet, mens Bolivias Evo Morales sa at kapitalismen har styrt Moder Jord mot avgrunnen, en smule resignert, mannen har lenge gjentatt det samme uten å bli tatt alvorlig. På den annen side er mange vestlige ledere, ikke minst Obama, svært entusiastiske over hvordan «grønn vekst» viser at det rådende systemet lar seg kombinere med å redde jorden.

En rekke initiativer blir lansert for å overbevise konferansen om at vi er på rett vei. Ett av dem er TCAF, der Tyskland, Norge, Sverige og Sveits har gått sammen om et nytt initiativ støttet av Verdensbanken. Det vil skape et nytt internasjonalt karbonmarked ved å finansiere utslippsreduserende initiativer i utviklingslandene. Landene ser for seg 500 millioner i støtte til dette – mens Verdensbanken åpner låneslusene for to milliarder dollar. TCAF skal «åpne en troverdig vei for utviklingslandene til lavkarbonsamfunnet». Om dette blir en effektiv mekanisme, eller om det blir en slags forlengelse av det omdiskuterte kvoteregimet, gjenstår å se.

Ingen av de som lanserte TCAF fant veien til Klimasårbarhetsforume CVF (Climate Vulnerable Forum) samme ettermiddag. Der satt mer enn tretti ledere fra de mest sårbare nasjonene samlet og forsvarte halvannengradersmålet i sterke ordelag. Moderator var IPCC-forfatter fra Bangladesh Saleemul Huq, som framholdt at manglende utslippskutt vil påføre fattige land enorme kostnader, 480 milliarder dollar opp mot 2030. Filippinenes president Benigno Aquino snakket om at den rådende ‘normalen’ hvor stadig flere må flytte på grunn av økende ekstremvær, ville bli erstattet av en ‘ondere normal’. Skuespilleren José Sixto Dantes fra det filippinske ungdomsrådet fikk en tallrik forsamling til å tie da han fortalte at øygruppen hans nå opplever 22 tyfoner hvert år. – Jeg representerer datteren min, som er sju dager og tjue timer i dag. Jeg er her for mitt barn, slik dere også er det. For meg er halvannengradersmålet i sentrum for forhandlingene. Alle filippinere overlevde tyfonen Haiyan (november 2013), er eksperter og fortjener å bli lyttet til, sa han. Dantes har høstet massivt med støtte på sosiale medier: Vær snille, lytt til alle disse stemme. Si at det gjelder nå!

 

NORGES ABSURDE SELVBILDE

LES OGSÅ: VIRKELIGHETSBRISTEN

 

/

1.BREV: SKO, SORG OG STILLEHAVSØYER

Tekst og foto: Elisabeth Eide

 

Paris protesterer i det stille, for det meste. Etter terroren 13 november og Francois Hollandes unntakslov er det forbudt å demonstrere. På Place de la République, der monumentet ennå er omgitt av sorg og roseduft, stilte aktivister søndag morgen ut flere tusen par sko for å markere styrken til alle som ville gå. Noen timer seinere prøvde en del demonstranter seg, men ble blokkert av et massivt politioppbud som stengte alle veier ut fra plassen. Ved konfrontasjonene kastet politiet tåregassgranater og arresterte femti demonstranter.

Noen kilometer unna, ved Bataclan, der «Eagles of Black Metal» ennå står oppført på plakaten, samlet representanter for urfolk og små øystater seg i blomster- og lyshavet for å vise medfølelse. Derfra dannet de også sin del av den milelange menneskelige kjeden som kveilet seg fra Nation til République.

Halvannen, ikke to grader

En av deltakerne ved Bataclan er poeten Kathy Jetnil Kijiner fra Marshalløyene. Øystaten med 71 000 innbyggere har sendt førti mennesker til konferansen for å kjempe for 1,5-gradersmålet, som kanskje kan sikre at landet hennes og andre øystater overlever. I bloggen sin skriver hun om en CNN reporter ba henne skrive et dikt om togradersmålet. Hun gjorde det, men korrigerte til 1,5 grader, fordi togradersmålet betyr slutten for mange av Stillehavsøyene. Marshalløyene opplevde storflom i 2008, med store skader i hovedstaden Majuro – og en alvorlig tørke i 2013 med prekær vannmangel. Hos dem er klimaendringene tydelige.

Kijlner

Kathy Kijiner

Blant sorgkranser og talløse budskap til de avdøde fra 13 november uttrykker Kijiner håp om at flere vil høre etter når øystatlederne snakker. I alle fall denne gangen. Selv deltar hun i den offisielle delen av konferansen. Det er andre gangen i år at hun forlater hjemlandet for å markere landets sårbarhet. Første var da hun under FN-toppmøtet om klima i september, der hun framførte et dikt dedikert til sin 21 måneder gamle datter.1 – Obama kom dessverre for seint, men veldig mange statsledere var til stede, sier hun.

Hvor finner aktivistene fra Marshalløyene støtte for 1,5-gradersmålet?

⁃ Vel, alliansen mellom øystatsfolket og urfolk over hele verden vokser i styrke. Og etter valget i Canada har vi fått støtte fra president Trudeau. President Obama har også gitt noen positive signaler, men han har jo kongressen mot seg.

Marshalløyene har de siste årene opplevd mye ekstremvær, og ifølge Kijiner har de allerede mistet en øy, Ellakan, som nå er helt ufruktbar. Dit pleide folk fra naboøyene dra for å sanke frukt og nyttevekster, men de siste ti årene har øya dødd. Det kan bli flere, i landet der store områder, inkludert hovedstaden Majuro ligger en meter eller mindre over havoverflaten.

⁃ Like før jeg dro hjemmefra, møtte jeg kvinner som organiserte offentlig barbecue. Inntektene skulle dekke gjenreisningen av den ødelagte muren som beskyttet dem mot havet. Slike ødeleggelser skjer oftere enn før.

Hva betyr klimarettferdighet for dere? Noen G77-stater, for eksempel India, har argumentert med historisk ansvar og sier at de som har bidratt mest til klimaendringene må gjøre mest …?

⁃ Vi har venner i India som ikke tenker slik. Det historiske ansvaret er viktig, men kan ikke være avgjørende. I alliansen vår mener vi at alle nå er nødt til å handle for å redde klimaet.

Evakuere? Neppe

Markeringen utenfor Bataclan er stillferdig og verdig. Kijiner sier at den franske sorgen og medfølelsen er noe de deler. – Liv gikk tapt her, liv går tapt på øyene våre, alle våre kamper hører på sett og vis sammen. Og når vi står sammen, understreker vi denne sammenhengen.

I hjemlandet hennes gjør folk sin del av jobben for å redde klimaet. – Mange av øyene våre er forsynt med solenergi. Vi prøver å få flere til å sykle i stedet for å bruke bil, og vi arbeider for en renere skipstrafikk.

Marshalløyene har et spesielt forhold til USA, som blant annet har å gjøre med atomsprengningene på 1940- og 1950-tallet. Landet er selvstendig, men har en frivillig tilknytningsavtale med USA. I sin tid ble Maldivenes president lovet en landstripe hvis Maldivene skulle drukne. Marshalløyene har ikke fått – eller bedt om – lignende løfter. Men tenker mange på å emigrere, gitt de dystre framtidsutsiktene?

⁃ Noen gjør nok det, men mentaliteten vår er heller at vi ikke skulle trenge å evakuere. Vi håper stadig å slippe dette, sier Kathy Kijiner.

Her er lenken til diktet Kathy Kijiner leste på FN-konferansen i september: https://www.youtube.com/watch?v=DJuRjy9k7GA

sko paris