Av Wera Sæther

 

Planeten bærer store byer på ryggen. Pukler av søppel. Hull i Antarktika-isen. Børsene snurrer på globalisert maner. Innkjøpte politikere vrenger innsiden ut. Kullet, oljen, gassen; slikkeriene.

 

Planeten bevarer såvidt den gamle banen, med permafrost og soleier.

Planeten ber nå om hjelperøyne. Planeten tigger som aldri før og får noe annet. Økonomenes øyne er altfor små. Åh som de plirer mens planeten mister substans på skjermen som i myrene.

 

Det kakker en fugl med rød buk på vindusruten min ved Ur-Ganga. Fuglen i neemtreet, fuglen i kokospalmen. Tropiske fugler i tropiske trær.  

 

Sjakalene uler i jungelen i den lavtliggende megabyen Kolkata, jeg bor her nå. Ris er et grunnord, og fisk.

 

Jeg sitter på lavt land med FNs siste klimarapport på skjermen. Grafer laget av utvalgte forskere, et fremmedspråks grammatikk. Men dette er tydelig: lavt lands meget høye, høye, middels høye, lave og ukjente sannsynlighet for å bukke under om så og så mange tiår under forskjellige co2-regimer det antas å være mulig å velge blant.

 

Et varslet planetarisk fulle eller delvise selvmord uten sidestykke og variabel hastighet. Soten, det sure vannet, de tiltagende stormene, ubeboeligheten.

Hva kunne våkne velgere gjøre. Bli lidenskapelige. Styrte regjeringer. Lenke seg sammen på alle rigger. Omfavne trær.

Men de er så lette, grafene. Hvem blar i slike papirer. Bare de som betales for å navigere i Babylon.

 

 

Planeten minker foran øynene våre. Det er den gamle kulden som minker. Permafrosten bevarte den sammen med isbreene. Den var et holdepunkt og blir nå borte.

 

Havet stiger. Kystsystemer og lavtliggende områder som Sundarban synker. Korallrev og havenes mikroorganismer er etter stor sannsynlighet i umålbar fare.

 

Hvor er Bengalbukta? Bengalbukta er i Bengalbukta. Isen i Arktis smelter her. Den smelter ved føttene mine. Men jeg vil aldri kunne si til en fisker i Diamand Harbour i Sundarban at havnen hans snart vil være noe annet.

 

‹Fisker, spenn sandalene på føttene dine, løp.›

  

Skal traktene ved Bengalbukta vedbli å være beboelige må fossile verdier bli liggende i mørke fra dette sekundet av. Skal det vedbli å være beboelig her må kullkompaniene i Raniganj som i Apalachiene la kullet ligge. Skal det vedbli å være beboelig her må beboelighet bli en verdi.

 

 

India skal skinne. Indere vil bli jevnbyrdige i forbruk med de som har tømt planetens buk i decennier. De forlanger sin rett til å forbruke som ‹oss›. Krenkelser slites ikke ut. De blir gamle. The East India Company med base i London vrengte i sin tid Bengals innside ut. Kullet, kullet.

Kolonimaktene bøyer en sjelden gang hodet og biter seg i tiden.

 

//

Skriftaksjonen «På vei til Paris» er en serie med artikler, essays og dikt som Forfatternes klimaaksjon gjennomfører med støtte fra Fritt Ord. Vi har i invitasjonen bedt forfattere og journalister om å reflektere over FNs klimarapporter, direkte eller indirekte. Dette essayet kommer samtidig på trykk i Dagsavisen. Aksjonen skal pågå frem til oktober og avrundes med et stort arrangement 22.10 på Litteraturhuset i Oslo. Red.