Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

Riv skiten / Johan Harstad

Foto: John Erik Riley /

Men hadde det ikke egentlig vært til det beste, hadde det ikke vært befriende, når alt kom til alt; la oss innrømme det først som sist, for oss selv, langt der inne i våre svarte, råtnende hjerter, at det hadde vært ualminnelig rensende og etterlengtet bare å gi slipp, la det fare, laissez-faire, åpne alle vinduene og fyre for kråkene med all verdens tømmer, la redwoodskogene gå opp i røyk med morgenkaffen, svi av all mahogni og ibenholt, gummitrær og palmer, alle de fire hundre milliardene trærne i Amazonas, bare la det bli borte i et voldsomt flammehav og sette fyr på alt fossilt brennstoff samtidig, se himmelen mørkne fra bak sotede ruter i biler på tomgang i alle verdens hjørner og avkroker, eller legge oss ned på våre sofaer og se isbjørnen bli utryddet minutt for minutt på NRK, til trøstende toner fra Sigmund Groven, kaste alt søppel i samme pose og aldri mer skylle en eneste melkekartong, la gruvene gå dypere enn noensinne og utminere hele nasjoner, manipulere alle aktive vulkaner til de mest fantastiske utbrudd og pumpe den satans atmosfæren så full av CO2 at den revner til slutt, selv om den satans atmosfæren ikke kan revne, men likevel gjør det og himmelen gnistrer om nettene på spektakulært vis og vi ser det fra flyene med fastmonterte tanker under buken, fulle av agent Orange som pøses ut over matjorden og all verdens nasjonalparker hvor de ynkelige dyrene som for lengst og for lenge har lært seg å se lengselsfullt og anklagende mot oss hver gang et fjols av et menneske har funnet det for godt å rette et kamera mot dem, men som ikke har tatt to flate øre for å rive hverandre i blodige filler i sine pels- fjær- og skjellkledde kumpaners påsyn.

Ynk, ynk, ynk! Vil det ikke, i ærlighetens navn, være en velsignelse når den siste, vrangsinnede og kopulasjonsmotvillige pandaen er skutt i pannen? Når den siste hvalen er harpunert, flådd og kastet over ripa? Når vi endelig får nok % plast i havet til at man ikke lenger trenger flipfloppe seg opp av vannet og bort til den middelaldrende fyren kledd som en sekstenåring i den lurvete strandboden hvorhan selger badeballer til ågerpris, men simpelthen kan strekke ut en arm og få tak i både det ene og det andre og det tredje, aldeles gratis? Skal det ikke bli godt når det ikke lenger er nødvendig å overbevise noen med alskens tall og årlige oppsummeringer av typen ”950.000 tonn mikroplast går årlig ut i verdenshavene”, når den slags bare fremstår som patetisk og strebersk skolelysaktig, når vi tross alt ikke lenger behøver gjøre annet enn å åpne gluggene for å se duvende plast i sagnaktig rikt assortement så langt øye rekker; når noen allerede har blitt applaudert og jublet frem til målstreken som det første mennesket som krysset den engelske kanal tørrskodd, jeg hadde nær sagt plastskodd; vil det ikke være noe for historiebøkene ingen kommer til å lese å få Sting til å dra noen ektefølte låter til oppmikkede, buldrende real-time-surroundlyden av Fimbulisen som brekker opp og løs i Antarktis, det samme med Riiser-Larsenisen, Rossbarrieren, Wilkins isbrem, Larsen A og Larsen B, Flichner-Ronne og Brunt, til havs med hele makkverket mens Sting når crescendoet, omgitt av urbefolkning for lengst relokalisert fra hytter til Hilton og på Maldivene og Marshalløyene, på Tuvalu og i Venezia og Amsterdam, i Louisiana og Key West og i Danmark og diverse andre steder står folk til halsen i vann og allsang; tenker du ikke også på det noen ganger, hvor godt det ville være å slippe å bale med denne samvittigheten hele tiden, med papirarbeidet og alle disse argumentene frem og tilbake, grafene og rapportene og nyhetsinnslagene, vindmøllekampen mot idiotiet og ignoransen, protestene og de helvetes underskriftskampanjene som ikke gir deg annet enn dårlig samvittighet hvis du lar være å bli med og en leksjon i handlingslammelse hvis du lar være å la være, ville det ikke være godt å bli ferdig med det, bare si ok da og så ikke nekte seg noen ting, dessert hele uken og bore hull i alt som kan bores hull i nordpå og sette i gang en kataklysmisk utslippskatastrofe, studere oljeflakene som på hypnotisk vis brer seg ut over vannflaten og danner de vakreste mønstre, observere det hele fra dundrende helikoptre og nikke tilsynelatende forståelsesfullt til marint liv med buken opp og strender fulle av ihjelfrosne, oljetildekkede fugler og skåle for dem i whisky nedkjølt av is fra Antarktis, gå i fakkeltog med høyt hevet hode gjennom byen og taktfast rope riv skiten! Riv skiten! Riv skiten! og vente, bare vente og vente på den endelige orkanen og virvelvinden som skal komme og gjøre ende på oss og på skammen vår og bli ferdig med det en gang for alle. Hender det ikke at du i ditt stille sinn tenker, kom an, nå kjører vi bare på, på, på!Drømmer du aldri om å se hva som skjer, er du ikke det minste nysgjerrige på hvordan det vil se ut når havet stiger, tre meter, sju meter, tolv meter, tretti, førti, femti, seksti meter, det langt mer enn fascinerende synet av alt som går til grunne, temperaturøkning hinsides all kontroll og noen siste, men like fullt aldeles minneverdige, magiske somre med bading i anoksiske bølger som du snart vil kunne slutte å dvele med og huske, fantaserer du ikke om enda større stormer, tsunamier, katastrofer hinsides all fatteevne og bygninger som raser over ende, uttørkede avlinger i brann på Maggies farm, alt dette du ikke trodde det var mulig å få oppleve uten betydelige mengder CGI; burde vi skamme oss over at den samme naturen vi vokste ut fra skapte oss i destruktivitetens navn, vil du ikke hellet stå oppreist og si: Dette er oss! Med plutonium i hånd tvinger vi den helvetes naturen i kne! Opp og frem med metanet og karbondioksinet, slipp det løs! Pøsregn hele døgnet. Vind som aldri gir seg. Ørkenvekst og sand i alle tekoppene, vasse til livet i våt, vulkanisk aske under en sol du ikke lenger ser og blir brent av. Begynner du ikke også å bli utslitt av all denne ivaretagelsen, bekymringen, uroen om natten, tvilen under lakenene, den pinlige skammen over å skamme seg over å bli kalt politisk korrekt; finnes det ikke også noe vakkert i å gi opp, se himmelen brenne og akseptere at ingenting varer evig? Noe nydelig obsternasig i å overgå den mest ignorante klimafornekter i skjødesløs behandling av kloden? Hva kunne vi vel ikke bygd, hva kunne vi vel ikke frembrakt av underverker om vi ikke ble holdt tilbake av vår egen fanatisme, hva om vi samlet alle denne verdens kull/gass/atomkraftverk til en eneste stor energiproduserende enhet og konstruerte en fabrikk rundt den, en fabrikk ingen hadde sett maken til, som skapte maskiner som sa ping! på løpende bånd. Hva kunne vi vel ikke ha skapt om det ikke fantes alt sette selvpåførte hensynet hele tiden, all denne sjenerende tilbakeholdenheten og måteholdet, snusfornuftismen vår. Hva om vi bare, i mangel av en mer vennliginnpakket måte å si det på, rett og slett ga faen i hverandre og var enige om å gjøre det, ville det ikke virket forløsende på all denne usikkerheten man sleper med seg fra morgen til kveld? Ville det ikke hatt noe for seg, en slik siste samling av alle nasjoners ledere, hvor man ved akklamasjon vedtok å skrote hele denne kulen for godt og slutte å pisse i buksa for å holde seg varm? Latt alt dette tarvelige, tøylede raseriet få slippe fri og si greit, vi ga det en sjanse, nå har vi et avsluttende fyrverkeri, med de flotteste retter av rødt kjøtt, bungnende bord av tunfisk og avokadoer, elver av palmeolje? Det hender jeg tenker slik, og at alternativet fremstår som en umulighet, en sisyfosoppgave, et dørgende kjedelig pliktløp.

Og så kommer min datter inn i rommet.

Stille, skamfullt bærer jeg ut mine grønne og blå poser.

 

 

//

DENNE TEKSTEN PUBLISERES MED STØTTE FRA BERGESENSTIFTELSEN /

Blogg på WordPress.com.

opp ↑