Av Ida-Marie Rendtorff

Det meste av jorden er oversvømt – bare enkelte fjell stikker opp som øyer. Det velstående fjellfolket bevokter øyene med skarpladde våpen, mens sjøfolkene stenges ute. 

Lara, Malco og Jarii har overlevd tiden i den farlige Atomsonen. Men ingenting er som før mellom dem. Jarii har meldt seg inn i opprørshæren for å kjempe i det avgjørende slaget om øyriket Montania. Så får Lara vite at Jarii er savnet, og hun må dra ut på en skremmende reise for å lete etter ham. Kan Jarii fortsatt være i live? 

 

Det er ikke langt til Sørøya, men vinden slår om, og vi må krysse oss fram. Det er greit at det går sakte. Vi vil uansett helst komme fram etter at det er blitt mørkt. En flyteplattform vokser ut av horisonten. Da vi kom mer nærmere, kan vi se at den er forlatt. Stormen har herjet voldsomt med den. Det er bare noen få hytter som fremdeles står, og flere er delvis sammenraste. En hengekøye mellom to hytter svinger i vinden.

       «Tror du at beboerne har reist?»

       Malco trekker på skuldrene.

       «Jeg håper ikke de er skylt på havet,» fortsetter jeg.

       «Kanskje de har dratt nordover for å finne Kuben.»

       En enslig katt glor på oss.

       «Det stedet … Har du noen gang møtt noen som faktisk har vært der?»

       «En sjømann som kjente en sjømann …»

       «Nettopp,» avbryter jeg. «En god, gammel sjømannsskrøne.»

       «Kanskje det.» Malco ser forbi meg.

       «Tror du virkelig at det finnes et sjøsamfunn bygd av glass der ute et sted?»

       «Det var ingen som trodde at det bodde folk i Atomsonen heller,» sier han og lyder nesten som Jarii.

       Jeg ser inn mot plattformen. Hvorfor skal noen mennesker bo i solide hus på fast grunn mens andre ikke engang tør å tenke på neste storm? Om den vil koste familie og venner livet. Om hytta deres fortsatt vil ha fire vegger og et tak etterpå. Da båten glir forbi plattformen, begynner katten å mjaue. Jeg må tenke på Ranjas lekne kattunge Morild.

       «Burde vi ikke ta den med?»

       Malco ser på meg med hevede øyenbryn.

       «Come on, Lara. Det er en katt.»

       «Ja, jeg ser faktisk det.»

       «Dessuten … Er det ikke noe med at vi skal ut og svømme? Så vidt jeg vet, hater katter vann.»

       Jeg går ned i kahytten. Han har rett. Selvsagt har han det. Jeg kaster et blikk på kartet som ligger på bordet. Det får meg til å føle meg bedre. Avdelingenes plasseringer er vist med runde sirkler med røde tall inni. Noen av dem er streket over, og avdelingene har fått nye plasseringer. Blikket mitt leter etter totallet. Det ser ut som om avdelingen har oppholdt seg i et øde fjellstrøk et stykke utenfor Tenaffa. Det er et vann i nærheten. Men det er mange andre tegn på kartet også, som er vanskelige å tyde. Nå ergrer jeg meg over at jeg ikke hørte bedre etter i timene til mor. Hun elsket å gå i detaljer med kart over den gamle verden. Høydekurver og demo… demografi, tror jeg det het. Jeg likte bedre historiene fra den gamle verden. Om konger og kriger. Eller om hennes egen barndom i huset på høyden med bærbusker i hagen.

       Jeg finner en boks bønner i chilisaus, griper to gafler og tar det med meg ut i cockpiten. Vi spiser rett fra boksen. Chilien får det til å svi på tungen. Bønnene skyller vi ned med vann fra en slitt plastdunk.

       Sola har stått opp for lengst, men lufta er fortsatt bitende kald. Den finner vei selv inn gjennom de minste åpningene i selskinnsjakken. Jeg har en melet smak av bønner i munnen.

       «Hva er planen?» spør Malco. «Nå vi kommer fram.»

       «Vi kaster anker under et stort klippefremspring, slik at man ikke kan se båten fra borgen,» forklarer jeg og forteller om den oversvømte tunnelen og gangsystemet under Randurborgen igjen. Denne gangen går jeg i detaljer, så Malco skal være så godt forberedt som mulig.

       «Det gjelder å unngå menneskefellene,» forklarer jeg. «Fjellfolket har satt dem ut overalt langs kysten av Sørøya for å fange fiendtlige dykkere.» Jeg kommer til å tenke på Jarii. Hvordan beinet hans satt fast i løkken med de små mothakene, og hvordan jeg pustet luft inn i munnen hans. De myke leppene … Å, Jarii. Malco flytter blikket fra horisonten og ser på meg. Ordentlig. Som om han kan lese tankene mine.

       «Hva er det?» sier jeg og biter meg i leppa.

       «Ingenting.»

       Kanskje han tenker på det samme som meg. Den kvelden … Jeg ser det for meg. Bålet med flammer som slikker opp mot den stjerneklare himmelen. Mekaniker Jons datter Fli som spiller fløyte. Far som skjenker snaps i små glass til Malco, Jarii og meg. Når dere klarer å reise til Atomsonen, tåler dere vel litt snaps også. Vi skåler. For dere, for kampen for fremtiden, sier far. Snapsen brenner hele veien ned i magen. Far begynner å snakke politikk med Istne, og vi heller opp mer snaps. Den tunge følelsen innvendig forsvinner. Følelsen som har forfulgt meg helt siden Félur døde. Vi hyler av latter over de minste ting. Jeg får hikke, og Jarii snøvler. Noen begynner å danse, og Jarii trekker meg opp på beina. Verden gynger. Han virvler meg rundt til tonene fra fløyten, rundt og rundt til vi faller. Malco klapper med én hånd mot

låret. Bandasjen lyser hvitt i mørket. Fli slutter seg til oss. Hun er eldre enn Malco, og det er nok mest snapsen som trekker. Snapsen som far har glemt alt om. Selv om hun har sluttet å spille fløyte, kan jeg fortsatt høre tonene i hodet. Jeg blir ikke helt klok på dere tre, sier hun etter et par glass. Hvem er egentlig kjæreste med hvem? Jariis stemme er sløret. Meg og han her? Jarii legger armen rundt Malco.

       Den mørke mystiske og den unge underskjønne, sier hun i et ertende tonefall.

       Den unge underskjønne! Jeg ser meg rundt og prøver å fokusere på de uklare ansiktene rundt bålet. Til slutt går det opp for meg at det er meg hun mener. Malco og meg. Kinnene begynner å brenne.

       Kan du ikke bare spille fløyte, for helvete. Stemmen min dirrer.

       Jarii ser på meg … Altfor lenge. Han slipper skulderen til Malco.

       «Dukk.» Malcos stemme river meg ut av tankene.

       Jeg rekker det akkurat før bommen fra storseilet kommer susende over cockpiten og båten finner den nye kursen opp mot vinden.

       «Vet du hva som tar livet av flest sjøfolk?» spør Malco da vi har satt oss til rette igjen. Han ser på meg med det mørke Malco-blikket.

       «Eh.» Jeg prøver å samle tankene, men det er nesten så jeg kan kjenne lukten av bålet den kvelden, som om jeg kan høre tonene fra Flis fløyte.

       «Uvær?» gjetter jeg.

       «Uoppmerksomhet!»

Irritasjonen vokser i magen. Dette er den Malco jeg kjenner. Han som alltid vet best.

       «Kan du slakke storseilet?» spør han.

       Jeg gjør som han sier, men raseriet vokser vilt inni meg. Jeg har lyst til å rope at han ikke skal belære meg. Han som har skylden for alt dette. Jeg tenker på trefiguren han ga meg da vi kom hjem fra Atomsonen. En av dem han hadde spikket selv. Jeg tror det var hans måte å takke for hjelpen på. Jarii la mer i det, det er jeg sikker på. I hvert fall etter den kvelden på Plassen. Jeg kastet den i havet dagen etter at Jarii hadde reist. Det føltes godt.

       «Hvor kommer vi opp?» spør Malco uten å se på meg.

       «Eh, hva snakker du om?» Jeg kikker ned i bunnen av båten og prøver å svelge irritasjonen. Litt brunt vann skvulper rundt.

       «I Tenaffa! Midt på torget, eller …?

       «Det vet jeg ikke. Jeg kom bare til Randurborgen sist. Tunnelen fortsetter lenger innover øya.» Det brune vannet følger båtens bevegelser.

       «Du aner altså ikke?»

       «Det er flere hundre soldater fra sjøhæren som har gått usett i land den veien, så …»

       Malco nikker. En anspent stillhet senker seg mellom oss.

       Vi passerer ruinene av et halvt sammenrast høyhus som stikker opp fra havet. Her har en flokk skarver slått seg ned. Båten skjærer gjennom bølgene, og en bølge slår inn over oss. Saltvannet renner nedover ansiktet og videre ned på jakken. Den er heldigvis vannavstøtende.

Det er ikke buksa.

 

/

Den danske forfatter Ida-Marie Rendtorff debuterede i 2004 med ungdomsromanen Strømsvigt, som hun fik en forfatterpris for. Siden er det blevet til 26 børne- og ungdomsromaner, 12 oversat til andre sprog, her i blandt den dystopiske trilogi Kloden under vand. Vi bringer her uddrag af Kloden under vann 3, Rød jord. Bogen er oversat til norsk av Lene Stokseth. Rendtorff har netop modtaget en pris for fremtidsromanen Skyggefolket 1, Månemenneske.