Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

Sara Sølberg: I vippepunktet

Soelberg-Sara.jpg

Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik

 

 

Metanisen under havbunnen er vanligvis stabil, men ved undersjøiske jordskred kan gassen frigjøres i bobler som utvider seg eksplosivt og jager opp mot havoverflaten. Et skip som ligger i veien for en slik boble suges umiddelbart ned til havets bunn. Er boblen stor nok kan den også skape vakuum i luftrommet, slik at fly mister høyde og trekkes ned i dypet. Varmere hav frigjør mer metangass. Hundrevis av gigatonn nedfrosset metan venter under havbunnen på å omdannes til metangass og slippes løs – opp fra havet og ut i atmosfæren, for der å bidra i den globale oppvarmingen. I overgangen mellom paleocen og eocen skjedde lignende store endringen i hav og atmosfæresirkulasjonen, temperaturen økte, havene steg, oksygennivået i havene sank, liv forsvant.

 

*

 

 

Jeg vil puste vann. Kroppen svever i skillet mellom varme og kulde, lys og mørke, som en portal der alt skal forbi, eller gjennom. Baner seg fram i overflaten, trenger gjennom virkeligheten, hinnen vi er kapslet inn i, belegget med løgner og sannheter som ikke eksisterer før små fisk napper og spiser av huden, tang slynger seg rundt tærne – halsen – hodet, glassmaneter smyger seg langs ryggsøylen; ikke før omverden skaper gnisninger og friksjoner kjenner vi at det er her vi er, akkurat ; flytende  over enorme områder med døende tareskog.
        Fuglene flyr over meg, lydene kretser inn og ut med vannmassene. Kroppen glir lenger og lenger ut. Havet er svart i dag og jeg en lys forstyrrelse i vannskorpa, men en mørk flekk som skaper skygge og beskytter livene under mot verden her oppe. De vil dø i min verden, og jeg i deres, trykket er feil for meg, men riktig for dem – der og her – de er tilpasset mørke og jeg lys: vi vil alltid være fremmede uten mulighet til å møtes i live. Men det finnes skapninger der nede som tåler trykkforskjeller på tusener meter, som daglig senker seg ned når lyset står på himmelen – upåvirket svømmer de videre i mørket – uten å ta skade av trykkendringene. Det finnes fortsatt noen levende fossiler, som urfisken Coelcanthens, upåvirket uforandret siden den først opptrådte for 300 millioner år siden, de grove knudrete skjellene, som var den konstruert og forutbestemt til å overleve utallig geologiske perioder og klimaforandringer som vi mennesker bare kan drømme om å overleve. Lettelsen i det at jorden én dag er tom for mennesker, at livet igjen kan spire og gro uforstyrret.
        Jeg kjenner strømmene drar kroppen videre ut, og vet med sikkerhet ikke hvor retningen til land er.

 

 

*

 

 

En varmere klode kan gjøre dannelsen av dypvann i havet ustabil. Det ser ut til at det finnes en terskel, et vippepunkt, for når havstrømmene blir for ustabile og det begynner å skje store endringer. Sirkulasjonen på dypet av Nord-Atlanteren er viktig for reguleringen av jordens klimasystem og forstyrrelser kan gi bråe klimaendringer og økte nedbørsmengder. Det kan også påvirke luftstrømmer i atmosfæren. Dette kan få en globalt oppvarmende effekt med mer CO2 i atmosfæren som ellers ville blitt transportert ned i havdypet. I et geologisk perspektiv har det nå skjedd store endringer altfor raskt, men ingen vet hvor og når selve vippepunktet kommer.

 

 

*

 

 

Jeg har aldri levd horisontalt. Alltid svømt opp og ned i vannsøylen, steget og sunket. Tidslinjen din – det horisontale livet på land – fortid – framtid – nå – finnes ikke for meg. Du sier: se framover, jeg myser men ser kun tretti meters sikt –  urskoger brenne i månedsvis, arter gå opp i røyk, mennesker flykte, enorme mengder karbondioksid som pumpes opp fra flammehavet – ut i atmosfæren, ild som ulmer videre – trenger ned i jorda, jordsmonn som brenner, enorme skyer med metan, karbonmonoksid, ozon og ammoniumcyanid stiger opp – tåkelegger hundrevis av kilometer.

Han sier ingenting. Jeg flyter rundt i tid, i vannmasser er tiden – tidligere tider – fortid framtid nåtid – molekyler mot huden – fysiske spor. Han bare ser på meg, fortsatt uten å si noe. Tenk på alle paleontologene, sier jeg, rundt omkring i verden sitter de på sine små luftrensede kontorer, flere år bruker de på å etse bort – fjerne – stein og jord – milioner av geologiske år konsentrert sammentrykt i noen centimeterne som omslutter det lille flatklemte fortidsdyret de har foran seg. En liten feil, og fossilet som kanskje er det eneste gjenværende eksempelet, vil være borte for alltid. Langsomt, langsomt kommer hele kropper til syne, en flattrykt snute, detaljer i hud og pels, lemmer som kunne utføre bevegelser vi aldri har sett før, også de utviklet og konstruert med tanke på å overleve. Hva har fossiler med oss å gjøre, han ser på meg. Jeg sier at hadde ikke paleontologene orket denne møysommelige utgravningen – den stillferdige etsingen – forskningen, hadde ikke vi kjent til disse livene, vår egen historie. Tilslutt er kanskje det eneste vi ikke vet om den forsøkte å flykte – eller bare lå der, stille og sov, da ulykken og døden inntraff.

 

 

*

 

 

Alltid et indre trykk av noe som vil opp og ut; et ord, en tanke, vannet i kroppen, negler, hudceller, hår, ut skal det, som var det det samme trykket som presset døde hudceller opp av huden og tanken ut av hjernen, som jord opp fra grunnen. Og plutselig står man der; med skjorta full av døde hudceller, og et lik eller et forhistorisk skjelett i hagen, mens man betrakter arkeologenes ivrige pusling i jorda. Og idet jeg skal ta en slurk av kaffen ser jeg et hudflak flyte i den sorte overflaten, lik den siste rest av havisen, skapt av mine bakterier og mitt DNA. Jeg skal til å fjerne det, men ombestemmer meg og drikker den lunkne kaffen i en lang slurk. Er det da, når jeg står der med den tomme kaffekoppen – med mitt eget avfall på vei tilbake til meg selv – med øynene festet på arkeologenes krumme rygger, mens jeg noterer dette, og ser det begynner å regne – er det da trykket letter.

 

 

//

Vi takker Sara Sølberg for nyskrevet tekst! Sølberg er født 1983 i Trondheim. Hennes debutbok heter Seismiske smell, for denne ble Sølberg nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris 2016.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑