Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

SE PÅ KONGLENE / Monica Isakstuen

Foto: Paal Audestad

 

Du må love å ikke fortelle dette videre. Saken er den at jeg har store problemer med å huske hvilket søppelspann som er ment til hva. Og hvis jeg selv svikter på detaljnivå, hvordan skal jeg da gjøre barna mine til ansvarlige mennesker med blikk for globale sammenhenger? Jeg vet jo for eksempel at det ikke heter søppelspann lenger, ettersom søppel strengt tatt ikke er søppel men avfall, og siden avfallet skal sorteres i kategorier som plast, metall, papir, våtorganisk, og dessuten er spann noe som små barn i en eller annen Prøysen-sang plukket blåbær i. Det heter avfallsbeholder. Uansett. Følgende episode utspiller seg til stadighet: at jeg blir stående i villrede foran et åpent skap under kjøkkenvasken hos moren min eller broren min eller venner jeg besøker, noen av dem har ikke skap engang, men skuff. Kjøkken til forveksling lik en gigantisk kommode: Glass- og koppskuff, bestikkskuff, redskapsskuff, tallerkenskuff, matskuff, kjøleskuff og til sist; kildesorteringsskuffen ­– full av beholdere til avfall.

Ser du det for deg? Meg foran den åpne skuffen, der jeg står og kikker ned i hver beholder og studerer innholdet eller fargen på plastposen som dekker innsiden. For selv om noen har fortalt meg gjentatte ganger hvilken farge som er til hva, husker jeg det aldri når øyeblikket kommer, når jeg står der, når det skal kildesorteres, men helt hjelpeløs er jeg dog ikke, jeg tenker: grønn, det må ha noe med organisk å gjøre, og blå er sikkert plast. Ja, sånn må det være. Papir er enkelt, papiret ser man jo, der det stikker opp, kantete og tørt, dermed må det være meningen at man skal kaste bruskorker i den siste, den for metall. Eller hva? Oppdrag utført.

Men så er det noen som har en femte beholder for restavfall, og det skulle de ikke hatt, ved tilfellet en femte beholder begynner situasjonen å tilspisse seg, for her dukker muligheten opp til å bete seg som i gamle dager, det vil si: bare velte tallerkenens innhold over i denne ene beholderen, uten å fortrekke en mine. Sånn. Deretter sette tallerken, glass og bestikk fra seg på kjøkkenbenken, børste hendene lett på bukselårene, klask klask klask, og vende tilbake til samtalen eller hva man nå holdt på med, uten skam, uten følelsen av å ha sviktet, for hvor katastrofalt kan det egentlig være å feilsortere et par hekto søppel? Det er vel ikke akkurat sånn at man besudler 560 millioner billioner tonn med jordklode av den grunn?

OG HVA MED SNUS?

La meg gi deg en liten oppgave: Hva er innpakningen til en sjokolade laget av i disse dager, av hvilket materiale oppstår emballasjen som ser ut som papir men er blankere, og som mellom fingrene kjennes ut som plast. Hva heter egentlig det materialet? Hva defineres det som? I hvilken beholder hører det hjemme når sjokoladen er slukt? Og hvilken synd er størst: å definere det som plast, kaste det som plast, hvis det egentlig er papir, eller å feilaktig dømme det som papir, sortere det som papir, hvis det egentlige navnet er plast?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, jeg snakker bare for meg selv, men saken er den at jeg får vondt i hodet av å tenke på dette, akkurat som når noen begynner å legge ut om uendelighet eller singularitet.

Papir. Plast. Eller noe derimellom. Er det så nøye? Og hva med snus? Hvilke bestanddeler avgjør hvilken beholder disse små klumpene skal kastes i; det hvite gasbind-aktige nettet på utsiden (plast, papir, tekstil?) eller den brune, våtorganiske massen på innsiden? Er det stuereint å spytte snus i toalettet og trekke ned? Jeg bare spør.

Hvem har dere tenkt skal rydde opp etter dere?

Jeg bruker å unnskylde meg med at jeg bor i Fredrikstad. Sorteringssamfunnet har ikke nådd dit ennå, sier jeg, til hvilket publikum jeg nå enn henvender meg til. Og det er sant. I Fredrikstad har vi ikke kommet i gang med den type kildesortering på hjemmefronten. Ikke etter hva jeg vet, i alle fall. Ja da ja da, det finnes ihuga sjeler som komposterer på egen hånd, men slike sjeler tas ikke med i denne betraktningen, de stiller i en egen liga, lever livene sine i en egen selvtilfreds sfære. Disse sjelene er de samme som kommer seg ut i skogen hver lørdag og søndag med barneflokkene sine på slep, nei, hvorfor sier jeg «på slep», barneflokkene deres er ikke slike som må slepes, de kommer av seg selv, de kontrolleres ikke, de samarbeider.

SE PÅ KONGLENE

Barneflokken min må lokkes med store mengder sjokolade. Så fort jeg snur ryggen til dem, lar de papiret eller det de nå holder i hendene, falle rett på bakken, skogbunnen, svaberget. Hva tror dere naturen synes om å bli behandlet på den måten? sier jeg til dem da, litt for skingrende til at det kan kalles rolig og pedagogisk. Hvem har dere tenkt skal rydde opp etter dere? Vet dere hvor lang tid som trengs for å bryte ned innpakningen til én ørliten kjærlighet på pinne? Vet dere det, vet dere det, vet dere det?

De vet visst ikke det.

15-20 år. Minst! Roper jeg.

Du kastet et batteri i søpla i forrige uke, svarer den yngste. Mitt virkelig ømme punkt er batterier. Jeg vet at beholderne finnes, men de finnes ikke der når jeg trenger dem. Så hender det at jeg, når jeg tror meg usett, lirker et av dem forsiktig ned i den helt ordinære søpla på kjøkkenet, en vrengt REMA1000-pose over en vaskebøtte fra 70-tallet. I noen veldig korte sekunder kjenner jeg det i armen, batterisyresmerten, musklenes visshet om at jeg kaster noe som før eller siden lekker drepende doser ut i små fjellbekker eller i selve grunnvannet. Pokker ta den Blekkulf-aktige innstillingen hans, den selvrettferdige veslevoksne tonen, som på den annen side kan bringe ham langt her i livet, påminner jeg meg selv, det er riktig, Rufus, svarer jeg, du har rett, Rufus. Å kaste batterier er ikke bra, jeg burde vite bedre, jeg skal aldri gjøre det igjen.

Se på konglene. De faller mot bakken, blir liggende. Bekymrer seg ikke for hva eller hvor, tenker ikke på kildesortering. Fra jord har de kommet til jord skal de bli. Om jeg døde her og nå, i skogen, om barna mine fikk kun fem sekunders betenkningstid før de måtte ta avgjørelsen: slepe med seg liket eller la det bli liggende? Jeg har ingen egentlig grunn til å tro dårlig om dem. Men hvis det er sant at man skal leve som man prediker, altså følge de samme reglene som man forsøker å prente inn i framtidens jordboere, er muligens tiden inne for å skjerpe seg. Latskap går i arv, er det vel jeg prøver å si.

 

//

Monica Isakstuen er født i Oslo i 1976, og bor nå i Fredrikstad. Hun debuterte med romanen Avstand² i 2009 og har senere gitt ut diktsamlingen Alltid nyheter (2011). I 2014 ga hun ut den kritikerroste romanen Om igjen.

For hennes tredje roman, Vær snill med dyrene (2016), mottok Isakstuen Brageprisen.

Les mer på forfatterens hjemmeside: isakstuen.no

&

DENNE TEKSTEN UTGIS MED STØTTE FRA / BERGESENSTIFTELSEN

Blogg på WordPress.com.

opp ↑