Trædal

Av Eivind Trædal

All politikk handler om historier, om grupper som kjemper om rettigheter, om økonomiske omveltninger, om kriger og opprør med skurker og helter.

Som journalist George Marshall påpeker i sin siste bok, har klimapolitikken vært påfallende fri for slike spennende trekk som gjør at verden blir forståelig for oss mennesker. Alle har litt skyld i klimaendringene, ingen har helt ansvar, og ingen gjør egentlig noe. Det er ingen handling. I dette perspektivet er de internasjonale klimaforhandlingene et eget narrativt grep i norsk politikk – en «deus ex machina», altså en guddommelig inngripen som løser opp i konfliktene nede på menneskejorda. Klimaforhandlingene, knyttet til et internasjonalt kvotemarked av norsk modell, vil komme ned til oss vanlige dødelige og løse opp i alle de skitne og ubehagelige klimarelaterte konfliktene som uunngåelig oppstår i verdens niende største oljeeksportør.

Sparket problemet annen vei, vekk fra seg

Dermed har politikerne våre i 25 år vedtatt økt oljeutvinning, flere motorveier, og større flyplasser, og forklart til de få som skulle spørre om klimaet, at vi er svært spente på resultatet av neste runde i klimaforhandlingene. I alt for mange år har norsk klimapolitikk handlet om å sparke ballen opp til et høyere nivå, der vi har håpet at den skal bli liggende død.

Dette narrative grepet er nettopp ikke noe mer enn fiksjon. De internasjonale klimaforhandlingene har reelt sett ikke vært i nærheten av å spille noen slik funksjon siden 2009, om de noensinne har hatt det. «Forhandlingene» har blitt redusert til årlige møter, der land ikke forhandler om noen ting, men bare viser hverandre hvor lite de ønsker å gjøre for å løse vår tids største sikkerhets-, helse- mat-, natur-, vann- og økonomi-problem, som noen innbiller seg bare er et «miljøproblem».

Verken grønn omstilling eller innstilling

Innen 31. mars skal alle land, inkludert Norge, komme med våre løfter om nasjonale kutt til FNs klimakonvensjon, som skal ligge til grunn for «forhandlingene» i Paris. Men det eneste de reelt sett kan forhandle om, bortsett fra å vise hverandre disse målene, er økonomiske bidrag til det «grønne fondet», som etter planen skal gjøre 100 milliarder dollar tilgjengelig årlig for grønn omstilling i U-land.

De landene som mest trenger å utvikle seg, såkalte industriland, vil gi av overskuddet til vår rovdrift på klimaet, til å bøte på noe av skaden. Prosessen med å komme med nasjonale mål helt frivillig, har blitt relansert under det fagre navnet «bottom up approach», men det er i virkeligheten ikke noe annet enn en omstart.

Global klima-fundraising

Ingen internasjonale avtaler har blitt gjennomført uten grunnlag i nasjonale tiltak og nasjonal vilje til omstilling. Dermed kan vi konkludere med at årets forhandlinger slett ikke er forhandlinger, men en slags global fundraising-event for et klimafond som ikke vil gripe til kjernen i problemet, en event som trolig vil bli mislykket selv på sine egne deprimerende svake premisser. Klimafondet vil bli enda et i rekken av klimafond som aldri fikk nok penger til å gjøre en reell forskjell, selv om det naturligvis er bedre enn ingenting.

Norge kan kutte i oljeeksporten

Hva skal vi gjøre? Vel, husker du at jeg nevnte at Norge er verdens niende største oljeeksportør, og tredje største eksportør av fossilgass? Det er egentlig få land der innbyggerne kan gjøre mer for å redusere globale klimautslipp på hjemmebane enn i Norge. Utslippene fra norsk eksport av olje og gass utgjør 1,5 prosent av hele verdens utslipp av Co2 fra fossil energi. Det er utrolige tall for et land med bare 7 promille av verdens befolkning.

Norge bør begynne på hjemmebane

Vi kan bremse norsk oljeutvinning, og legge opp til en storstilt omstilling av økonomien bort fra all bruk av fossil energi. Vi har allerede klimavennlig strøm, og kan kvitte oss med bilkjøring og innenlandsfly på en generasjon. En kombinasjon av å fjerne fossil energi på tilbudssiden, og fjerne vår egen etterspørsel etter fossil energi, vil gjøre oss til et virkelig foregangsland i verden, og være det viktigste bidraget vårt nå som, du vet, vi alle skal være så «bottom up», og vise hva vi får til nasjonalt.I stedet for å vente på en global løsning, må Norge nå forholde seg til at alle har blitt bedt om å levere nasjonale løsninger, og ingen kan levere mer enn oss på det feltet.

Hva betyr Paris for Erna og Jonas

Det viktigste vi kan gjøre i møte med Paris-toppmøtet, er å bidra til å drepe myten om at løsningen er «global», men ikke lokal. Vi kan ikke lenger akseptere politikere som ønsker å fraskrive seg ansvaret for Norges monumentale historiske bidrag til klimautslipp, med henvisning til internasjonale forhandlinger. Det interessante er ikke hva Norges innsats betyr i forhandlingene i Paris, men hvilken rolle forhandlingene i Paris får i norsk politikk. Allerede har både Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg henvist til at det vi trenger er en «global karbonpris».

En bekvem, fjern løsning

Det nye eventyret om norsk klimapolitikk er enda mer fantastisk enn det forrige! Alle landene som ikke klarte å bli enige om en internasjonal klimakonvensjon som bandt landene til moderate klimakutt, skal nå altså bli enige om en global skatt på karbon! Man kunne mistenke politikerne for å ikke tro på det selv. Det beste beviset er at Statoil selv går inn for denne løsningen. De vet hva den globale karbonskatten er: enda en bekvemt fjern «global» løsning som kan brukes til å kvele den nødvendige debatten om norsk oljeutvinning.

Paris er et sidespor

Derfor bør vi være lite opptatt av hva som skjer i Paris, og svært opptatt av hva som skjer i norsk oljepolitikk i årene som kommer. Hvilken linje vil Arbeiderpartiet velge på sitt årsmøte i april? Vil Erna anerkjenne at klimaforskere anbefaler at all olje nord for polarsirkelen bør bli liggende for klimaets skyld? Vil allerede miljøengasjerte partier som Venstre, KrF, SV og De Grønne gå enda lenger i å argumentere for å la olje ligge, eller feige ut? Dette er de virkelig store spørsmålene. Paris er i beste fall et sidespor, i verste fall en avsporing fra den viktigste kampen i norsk politikk i vår tid.