Silje Lundberg har aksjonert, fastet og lenket seg for klimaet i mer enn ti år. Nå har hun gått fra Natur og Ungdom til Naturvernforbundet DER HUN jobber for å få med seg folk flest i KLIMAKAMPEN.

Ja tin oss menneske

Ja tin oss menneske

en utopi for oss

en dystopi for deg

// Torgeir Rebolledo Pedersen – «Mammut». Libretto til en mikro-opera / Opera buffo for mannskor

Du har vært aktiv i norsk miljøbevegelse så og si hele livet. Hvor synes du bevegelsen står i dag?

Jeg vil si den står sterkt, i hvert fall sterkere i folket enn hos politikerne som styrer. Vi ser det på medlemstallene i miljøorganisasjonene, de øker både hos oss i Naturvernforbundet og i de andre. Det tydelig i meningsmålinger at befolkningen er villig til mer enn politikerne tror, for eksempel å la bilen stå i Oslo sentrum, og flertallet er mot oljeboring i Lofoten. Med det bakteppet er det ekstra utfordrende at denne regjeringen fører en miljøpolitikk som er alt annet enn ambisiøs.

Mange sliter med å ta konsekvensene av klimaendringene inn over seg, både de som er engasjerte i miljøsaken og de som ikke følger med på den. Hva kan man gjøre med det?

Det er flere strategier for det, og blant de viktigste er det å gjøre debatten mer forståelig. I en periode rundt 2009 var miljødebatten utrolig teknisk, det handlet om EUs kvotemarked, karbonfangst og lagring, ting folk ikke kunne relatere til. De færreste blir engasjert av nerdete, ny teknologi, så vi må være bevisste på at vi forteller en historie folk må tro på. Slik jeg ser det har miljøbevegelsen i Norge to store problemer. Det første er at konsekvensene av klimaendringene rammer folk som bor langt vekk. Det er veldig lite konsekvenser her; vi har fortsatt rent drikkevann, det er ikke så varmt eller kaldt at skolene stenges og det er ikke vi som drives på flukt. Så vi må greie å kommunisere problemet på tross av det, det handler til syvende og sist om rettferdighet. Det er noen som mener at vi skal koble miljøsaken fra moral, men det mener jeg at vi ikke kan. Det som forurenser er våre utslipp, vi har tjent penger på et produkt som driver folk på flukt. Og det er det andre problemet: Det er veldig vanskelig å forstå hva vår oljeindustri gjør og er. I Europa har det vært mange demonstrasjoner mot kull og gass i det siste, men de ser jo sine kraftverk og utslippene fra dem. Her i Norge ser vi ikke plattformene, bare pengene som kommer inn. Og alle kjenner noen som jobber i olja. Dermed blir det vanskelig å se den industrien som et problem. Men den debatten vi har hatt i det siste om oljeutvinning i Arktis og hvor mye vi kan ta opp, det er en debatt vi har forsøkt å reise i mange år.

/ Foto: Marco Cadena

Du har lest essayet «Det nyskapende mennesket» av Freddy Fjellheim her på Klimaaksjonen. Der skriver han blant annet at: «Mitt bestemte inntrykk er at miljøbevegelsen er sosialt handlingslammet fordi de enkelte organisasjonene er hemmet av individualisme på organisasjonsnivå». Er det en kritikk du kan kjenne deg igjen i?

Jeg tenker at noe av kritikken tidvis stemmer, at vi ikke alltid er like god til å snakke med folk. Men jeg mener også at vi har vært flinke i det siste og gjort mange grep for å komme tilbake til folket. Samtidig kommer vi ikke utenom at det er de store politiske avgjørelsene og sakene som avgjør om vi er på rett vei og kan løse dette. Vi må snakke med folk og vise dem hva de kan gjøre i hverdagen, men hva enkeltpersoner kan gjøre handler ikke bare om å ta bussen i stedet for bilen, det handler også om hvem du stemmer på og om du er med på å stille politikerne til ansvar. Det er en politisk dimensjon du ikke kommer unna. I det siste har Naturvernforbundet jobbet mye med naturglede, for eksempel ved å ta folk med ut i områder som risikerer å bli nedbygd av store motorveier, eller vise fram de siste uberørte fossene vi har. Vi vil skape engasjement hos folk ved å vise fram det vi er i ferd med å miste. Og klimaendringene er på sikt den største trusselen mot biologisk mangfold, det viser vi også.

Du sa at dette handler om rettferdighet, og det samme skriver Fjellheim i sitt essay. Men det innebærer å kreve ofre fra folk og si nei til en rekke ting. Det er også et problem for miljøbevegelsen, den framstår tung og dystopisk?

Jeg tror ikke det er sånn vi framstår, for da hadde vi ikke vært i vekst. Og når vi vil ha politikerne til å si nei til ting, så får vi de også med på å si ja til mye annet. Ved å si nei til leteboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja sier du ja til fiskeriene, reiselivsnæringen og mange andre ting. Også dette handler om hvilke historier vi forteller, og jeg mener miljøbevegelsen må bli flinkere på å vise fram seirene som er vunnet. Vi vinner jo tross alt saker hele tiden, Naturvernforbundet har vunnet i 100 år, og hadde det ikke vært for miljøbevegelsen så hadde det vært oljeboring i Lofoten nå. Det er et problem at tapene blir så fysisk manifestert, du kan se Goliat-plattformen, mens seierne er at vi fortsatt har en foss som løper fritt, at vi fortsatt har havområder uten oljeboring. Det er vanskelig å vise fram det på samme måte.

Å knytte seg til et lokalsamfunn

I Naomi Kleins bok «This changes everything», og i filmen basert på boka, snakkes det om nødvendigheten av å være knyttet til et lokalsamfunn og miljøet der, og at det gjør det lettere for oss å bry oss om klimaet fordi vi har en tilknytning. Jeg tenkte på det da jeg leste at du flyttet hjem igjen til Nord-Norge etter en tid til i Oslo. Hvorfor valgte du å gjøre det?

For meg ble det veldig viktig å flytte tilbake til Nord-Norge etter hele oljekampen om Lofoten. De som var for oljeboring der hevdet at det ville gå nord og ned med hele regionen om man ikke fikk oljeutvinning. Man malte så mange dystre bilder av Nord-Norge som jeg ikke kjente meg igjen i. Så når jeg sa at det var mulig å få unge folk til å flytte hjem igjen også uten olje og gass, da var det viktig å gjøre det sjøl også.

Men dette med tilknytting er også veldig viktig. Jeg er mye i Vesterålen og på Senja, og det er klart at du opplever stemningen og dynamikken annerledes enn om du er i Oslo – viktigheten av områdene står klarere enn når man ikke er der. Og så tenker jeg at om man har en miljøsak hvor miljøorganisasjonene står på barrikadene med lokalsamfunnet, så er det alltid gull verdt. Sånn som det er i Vevring ved Førdefjorden også. Jeg mener at dette er internasjonale saker, men det er supert å ha med lokalbefolkningen. Det er ikke alltid man har det i miljøsaker, men når man har det er det helt fantastisk.

Det ble gjennomført store aksjoner mot det planlagte gruveprosjektet i Vevring, som du nevnte, nå i vinter, og du var der. Hvordan var det?

Det var helt sinnsykt, noe av det fineste jeg har vært med på. Jeg har vært med på sivilulydighetsaksjoner før, men dette er første gang jeg har vært med på aksjoner der lokalsamfunnet har stilt opp på den måten som de gjorde. De laget mat og kaffe til oss, hentet oss på politistasjonen i nabokommunen og vi bodde hos dem. I løpet av tiden aksjonene stod på bodde det 110 folk rundt om i bygda, mange huset veldig mange. Det var spesielt å vite at dette er folk som har kjempet for denne fjorden i flere år, som har identiteten sin knyttet til det fjellet og den fjorden, og for mange er også arbeidet deres knyttet til fjorden.

Noen spør hvorfor jeg som er fra Nord-Norge skal dra til Sogn og Fjordane og demonstrere, men om noen ville fjerne toppen av Tromsdalstinden og dumpe den i Tromsøsundet, det hadde jo vært helt absurd. Men det er altså det de gjør der. Og vi vet at om dette gruveprosjektet passerer, så vil det føre til åpning andre steder. Vi har derfor et felles ansvar for å si fra når det går for langt.

Klimaaksjonen jobber med å formidle klimasaken gjennom både litteratur, journalistikk og kunst. Før intervjuet har du for eksempel lest librettoen «Mammut» av Torgeir Rebolledo Pedersen. Opplever du at kunst og litteratur kan spille en rolle i klimakampen?

Jeg tenker at det ikke bare kan gjøre det, men at det gjør det og at kunstnere har et ansvar for å være med også. Vi har sett det i de store miljøsakene tidligere, som Alta, hvor kunsten og kulturen var kjempeviktig. Vevring ved Førdefjorden framstiller seg som kunst- og kulturbygda Vevring, og hvert år har de en kunstutstilling, Vevringutstillinga, hvor det deltar kunstnere fra hele verden som har laget kunst som handler om å ta vare på den fjorden og det fjellet. Det er helt fantastisk, kunstnere har også donert sine verk for at de for eksempel kan bli trykket på T-skjorter mot sjødeponi for å få fram motstanden. Du ser det samme i Lofoten hvor det er mye støtte fra lokale kunstnere og også ulike artister. Det gjør at du når bredere ut, det er ikke bare det klassiske natur- og miljøvernet. Med kunst når man både ut til flere og på en annen måte enn det for eksempel Naturvernforbundet kan gjøre med en knakende god høringsuttalelse.

-Og litteraturen, kan den få fram andre sannheter om klima enn det media kan?

Absolutt, og det finnes allerede mange gode bøker, som ungdomsboka Anna. En fabel om klodens klima og miljø av Jostein Gaarder, den hadde klima som tema og er kjempebra. Litteraturen kan bruke språket på en helt annen måte enn media og på en måte som når oss helt annerledes enn språket i Dagsnytt 18.

/

Silje Lundberg er fra Harstad og er nestleder i Naturvernforbundet. Hun var leder i Natur og Ungdom i 2012 og 2013 og har sittet i styret og vært leder av Naturvernforbundet i Troms. Hun studerer biologi og er organisasjonssekretær for Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. 

//

/ Foto: Cristopher Olssøn

Silje Lundberg er intervjuet av Ellen Engelstad / Dette er nest siste intervju i serien «Menneske, klima og litteratur» som vi gjennomfører med støtte fra Fritt Ord. Forskere, politikere og kunstnere blir intervjuet om tekstene på denne nettsiden og aktuelle klimaspørsmål. Silje Lundberg fikk seg forelagt diktet som Torgeir Rebolledo Pedersen har skrevet for Klimaaksjonen, samt essayet «Det nyskapende mennesket» av Freddy Fjellheim.