F-Fjellheim-300x224

Av Freddy Fjellheim

Er økopoesiens selvmotsigelse at den må smykke seg med ”øko” for å bli hva den allerede er? Begrepsornamentet skinner i alle fall av skarp kritikk mot lyrikk som er naturfornektende og egosentrisk.

Den amerikanske ”The Ecopoetry Anthology”, med fremtredende poeter i redaksjonen, har som mål å formulere en tradisjon, intet mindre. Avdelingen med historiske dikt er kronologisk ordnet med rundt tretti poeter, mens en samtidsseksjonen er ordnet alfabetisk med nærmere to hundre poeter. Lærde og lysende essays innleder samlingen.

I europeisk tradisjon forbinder vi historiske dikt om naturen med romantikerne. Går vi ad fontes skimter vi både Lukrets tankepoesi og Vergils kultivasjonstanke i det fjerne-nære (Georgica). Parallelt med skriftkulturens former eksisterer urfolkenes poetiske utsigelser, altså muntlig poesi som tilhører fellesskap og ulike bruksbehov, bare sporadisk skriftliggjort. Det japanske haiku-diktet er etter mitt skjønn naturpoetisk innrettet, siden det konsentrerer seg om forandring, forløp og overganger, naturens fremste kjennetegn – panta rhei, tjo og hei. En av de eldste skriftene i verdenslitteraturen, kinesiske I Ching, er en ur-poetisk konsepsjon, ja ren sakpoesi. Der er naturens skiftninger grunnlaget for en livspraksis i balanserende utveksling med natursyklusene, yin og yang.

Økopoesi kan sies å være sekkebetegnelse for en rekke poetiske former, med alt fra sivilisasjonskritikk, mystisisme, fraktaler, dikt om dyr og planter, panteistiske erkjennelsesformer, med mer. Begrepet ”økologi” formuleres i Tyskland på 1860-tallet, mens økopoesien som begrep er i bruk blant amerikanske kritikere om lag hundre år senere, med 1960-tallets flower –power og gryende naturbevissthet.

Moderne amerikansk økopoesi kan være svært løs i snakkesnippen, og slik sett er den amerikanske antologien ujevn på feil måte. Ambisjonen om å slippe frem et historisk mangfold slipper også inn et skravlende enfold. Misforstå meg rett, sant enfold kan gi god poesi. Dårlig poesi er enfoldighet som litterær ambisjon. Ujevne dikt som bumper i vei over sidene, kneler mellom  linjene og syder i bokstavopphenget kan være et funn, men american plain talk  side opp og side ned – vi skal da tross alt rekke apokalypsen? De ordinære tekstene i dette utvalget støyer med tettpakka innrim og en pretensiøs retorikk. Dette holder visst for å motta stempelet økopoesi. Jeg blir minnet om Dana Goias oppgjør med skriveskolepoesien, tidligere omtalt her i Bokmagasinet av Karin Haugen.

En av mesterne innenfor økopoesien er Gary Snyder, som for øvrig også har gjendiktet kinesisk poesi. Hans berømte bjørnedikt strutter av språklig energi og utleverer poeten sjøl ved navns nevnelse når han inviterer seg selv på bjørnejakt: ”You wouldn´t hit a bear in the ass/ with a handful of rice”. Diktet ”Piute Creek” er quick-step-poetry på sitt herligste (jeg knipser mens jeg leser), men så synger han også om ”the body of mind”, buddhist som han er. Sannhetskravet er økopoesiens initial:

”A clear, attentive mind /  Has no meaning but that /  Which is truly seen”.

Helt fra den romerske gullalderlitteraturen fremstår mennesket med en observerende holdning til naturomgivelsene, som om naturen var noe også litteraturen kunne utbytte. Det er påfallende at få av de amerikanske diktene fra nåtidens ”imperium” USA har mennesket integrert i poesien. Enten står poeten utenfor diktet som en observatør, eller så står diktet utenfor poeten som en søyle av betydning.

Juliana Spahr er en lyriker som våger bevegelsen mellom kropp og sinn, i et språk som riktignok kan tale mye om tap, men der et ”each other” er subjekt med myke overskridelser i tekstkroppen. Spahrs naturmedfølelse utstråler høy integritet.

En annen poet som skriver forpliktende er Linda Hogan. Med sin indianske Chickasaw-tilhørighet løfter hun frem temaer som folkemord, kjemisk forgiftning, dyrenes velferd og ærbødigheten for den hellige jorda. Diktene hennes melder om et menneske som lytter til naturen med varmhjerta respekt:

”I´ve always wished / to hold the truly stolen, broken world together / but my every move is to break / by degrees, acres, even the smallest atom”.

Jeg kunne trukket frem svært berømte poeter fra dette utvalget, men velger et annet utsyn. Skjønt Emily Dickinson bør nevnes spesielt. Under ladet anonymitet gjorde hun selve diktet til en form for natur, dersom poetiske tanker kan kalles naturlige.

Diktene til A. R. Ammons fortsetter i Dickinsons spor og går rakt til kjernen av hva poesi er, ja: et naturspråk! Mens syn og synsmåter er bundet til jeget i selvbeskuende kulturer, kan stemmen gjenlyde utadvendt, og i om-givelse, som et ekko. Øyne og synsmåter er hos narsissisten dominansens maktmiddel, mens den menneskelige stemmen åpner for overskridelser som sang, lyttekunst – og den poetiske muligheten til å kjenne noe større enn seg selv:

”… for it is not so much to know the self/ as to know it as it is known/ by galaxy and ceder cone, / as if birth had never found it/ and death could never end it.”

Sheryl St. Germain har kontakt med både jord og galakse når hun langer ut mot ”Midnight Oil”. Med et ampert grafisk oppsett skaper hun illevarslende tegn for samfunn der fornektelse av klimaendringer korresponderer med en kapitalstyrt og underholdningsdrevet forakt for svakhet. Språkbildene hennes av langsomt døende og oljekvalte fugler skjærer i øyne og hjerte. Diktet kunne tilegnes et stipendfritt Statoil – St. Germain ber de ansvarlige vandre ut i det svarte vannet, svømme ut i det seige griseriet med ”long sweeping strokes”. Når direktørene er langt til havs:

”then / let them try to swim back. Then / let them try to explain.”

POESI

The Ecopoetry Anthology

Ann Fisher-Wirth, Laura-Gray Street og Robert Hass (red.)

Trinity University Press 2013, 672 sider