10608391966_f8e4ef3c55_z

Foto: Bjørn H. Stuedal, Klima- og miljødepartementet.

Det er ikke bare Statoil som elsker sitt stammespråk. Også klimasaken er gjennomsyret av ugjennomtrengelig språk, mener Klima- og miljøminister Tine Sundtoft. Mandag går startskuddet for forhandlingene i Paris.

– Alle disse uforståelige forkortelsene fra Statoils årsrapporter – jeg tenker at jeg kunne ha ramset opp akkurat like mange forkortelser fra dokumentene fra klimaforhandlingene, for eksempel, sier Tine Sundtoft.

På bordet foran oss på statsrådens kontor ligger utskrifter av de to tekstene vi har tatt med oss fra Forfatternes klimaaksjon. Den ene er skrevet av Espen Søbye, og er en gjennomgang av Statoils årsberetning for 2013, der Søbye forserer en massiv vegg av trebokstavsforkortelser og villedende, tilslørende formuleringer fra dyre konsulentselskaper, som i realiteten forteller lite om de egentlige problemene de står overfor som oljeselskap.  

– Språket man har blir generelt preget av de miljøene man beveger seg i. Dette, sier Sundtoft og peker ned mot teksten, er også typisk preget av det miljøet der.

STAMMESPRÅK

– Av forfattermiljøet, mener du? 

– Ethvert miljø har sitt eget stammespråk. Noe kan høres veldig naturlig ut innenfor ett miljø, men idet man skal begynne å kommunisere utad, til andre, blir kommunikasjonen dårlig. Ikke minst gjelder dette for hele klimadebatten, og i hele dette departementet, for her er det ekstremt mye stammespråk. Massevis av trebokstavsforkortelser. Det ble en ahaopplevelse for meg da jeg møtte klimaspråket for to år siden.

– Du mener språket står i veien for klimasaken?

– Ja, jeg opplever at en del forskere har brukt sitt forskerspråk for å nå fram med sitt budskap, og når en annen forsker da sier seg uenig, så står de der, de to forskerne, med hvert sitt forskerspråk, og krangler, uten at folk egentlig forstår hva det dreier seg om. Det gjør det vanskeligere å få folk med på at vi, som enkeltpersoner, må endre vår atferd på vei inn i lavutslippssamfunnet. Språket blir et hinder for den forståelsen.

– For Statoils del er det nærliggende å spekulere i om det et språk man heller ikke ønsker at skal forstås?

– Jeg er ikke så sikker på det altså, siden jeg opplever akkurat de samme mekanismene i klimaspråket. Og der ønsker man å nå ut. Jeg tror heller at man, i effektivitetens navn, rett og slett glemmer å være bevisst på akkurat dette.

STATOIL OG MILJØDEPARTEMENTET PÅ LAG?

– Det mest interessante spørsmålet, skriver Søbye i essayet, er når den norske staten vil selge aksjeposten sin i Statoil. Hva er ditt svar på det spørsmålet?

– Det er olje- og energidepartementet som er eierdepartementet for Statoil, så jeg skal ikke mene noe om eierskapet i Statoil.

– Er ikke det relevant å svare på også for en klima- og miljøminister? 

– Jo, men Statoil er også ett av de oljeselskapene i verden som nå skjønner at de må ta klimautfordringen på alvor. I september var jeg på et møte i New York under FNs høynivådel, hvor en del ministere og toppolitikere var samlet. Jeg fortalte om den norske regjeringens syn på at vi ønsker å sette en pris på karbon, og da Bjørn Otto Sverdrup fra Statoil skulle holde et innlegg etterpå, var han tydelig på at vi er ganske like i vår måte å se dette på. Vi har et Statoil som nå investerer i store vindmølleparker og som forstår at vi må sette en pris på karbonutslippene våre.

– Så du mener at Statoil og Miljødepartementet vil kunne spille på lag i møte med verdens klimautfordringer?

– Det handler om rammebetingelsene man setter seg. At en større del av næringslivet nå tar inn klima som en del av sine rammebetingelser, er nødvendig for at vi skal at vi få en bra klimaavtale i Paris. Næringslivet skal og må tjene penger, men det går an å tjene penger ved å ta fornuftige klimavalg, og de som skjønner dette raskest, får også et fortrinn overfor forbrukerne.

Det er vel nettopp næringslivets store drev mot vekst som har bidratt tungt til å aksellerere klimakrisen. Naomi Kleins ”Dette forandrer alt” utkom nettopp på norsk. Hun mener det ikke finnes noen løsning på klimakrisen som ikke er radikal?

– Jeg tenker nok litt annerledes rundt det enn den boka du nå refererer til. New Climate Economy-rapporten som kom i september i fjor er helt tydelig på at det går an å ha økonomisk vekst samtidig som vi reduserer klimagassutslippene. Vi få ned klimagassutslippene, men det lar seg kombinere med at næringslivet tjener penger. 

– Hvordan kan det la seg gjøre? I en eller annen grad må vel bremsen trykkes på?

– Joda. Hver og en av oss vil kanskje bruke midler på en annen måte. Det er bra for miljøet at vi handler færre ting. At vi kanskje heller kjøper ting som varer lenger, og at vi heller bruker penger på opplevelser, på konserter og restaurantbesøk. Du vil da få en økonomisk vekst, men du vil ha en annen innretning på forbruket.

– Hvordan da, tenker du? 

– Jeg tror for eksempel ikke at mine barn vil se lykken i et kjempestort hus som skal vedlikeholdes og varmes opp og passes på, eller i å kjøre bil overalt. De kommer til å velge annerledes. Og det tror jeg er bra for klimaet. Jeg tror du får vel så lykkelige mennesker av det også. Vi er kommet til et punkt der enhver generasjon ikke lenger kan overlevere mer materielt til neste generasjon. Vi er nødt til å velge annerledes.

– At vi blir vel så lykkelige av en mindre materiell livsstil – akkurat dette er som å høre Rasmus Hansson snakke?

– Jo, men jeg vil at næringslivet skal tjene penger på dette. Jeg vil ikke skru samfunnet tilbake. Jeg vil at det skal være med inn i den nye tida.

LØFTER OG LØFTEBRUDD

Uka før vi treffer statsråden, har hun vært i London, på Prince Charles’ regnskogstoppmøte. I sin tale til forsamlingen den torsdagen lovet Sundtoft at Norges økonomiske bidrag til regnskogen vil øke. Dagen etter var det fredag, og da kom meldingen fra regjeringen: 380 millioner kroner strykes fra budsjettet. Det gir den andre teksten vi har med oss til Sundtoft en påtakelig aktualitet: Cathrine Grøndahls dikt ”Kan trær gå til sak?”.

– I diktet gir Grøndahl også trærne en stemme. ”Vi anklager alle stater. Vi står i allmenningens tragedie / og dere merker det ikke”. Hvordan kunne dette kuttet skje, når du dagen før hadde lovet flere midler til regnskogen?

– Selv med et kutt på 380 millioner kroner er Norge det landet i verden som bruker mest på regnskogsatsing. Og vi skal klare alle de målene vi har satt oss for å redusere avskogingen.

– Men i talen sa du at dere ville bidra mer, og dagen etter kom likevel dette kuttet.

– Den norske regnskogsatsingen er vedtatt å skulle vare til 2020, og vi har sagt at hvis andre land kommer opp med mer, så skal vi også være interessert i å øke der. Og så er det slik at 2016 er et ekstraordinært år. Alle budsjetter må inn og bidra til at vi skal klare å finansiere de ekstra kostnadene som kommer nå som vi får flere flyktninger.

Mandag går startskuddet for klimatoppmøtet i Paris, og Sundtoft er optimistisk. For første gang før et klimatoppmøte foreligger det forhåndsformulerte mål, og mye tyder på at topplederne i denne omgang vil enes om en avtale og dermed komme ett skritt nærmere togradersmålet – men Paris blir bare det første skrittet på veien, understreker Sundtoft. Dersom verden oppfyller målene de så langt har meldt inn, blir kloden likevel 2,7 grader varmere. For Norge blir det viktigste å forhandle inn en langsiktighet i avtalen, med mål om klimanøytralitet fram mot 2050.

Og helt i innspurten har det norske forhandlingsteamet bestemt seg for å slutte å snakke om ”netto nullutslipp”, og i stedet snakke om klimanøytralitet, skrev Dagsavisen i forrige uke.

– ”Et tre kan ikke gå noe sted / Naturen stenger det inne i lover som andre vokter over”, skriver Grøndahl. Vi rår over naturen, og forvalter den.

– Ja, og når jeg får spørsmål om netto nullvisjonen og klimanøytralitet, om å kutte hjemme og å kutte ute, så er det det nettopp skogen og trærne jeg aller først tenker på. Hvis vi skal greie å nå togradersmålet, så må vi ta vare på trærne, fordi trærne binder karbon og spiller en enormt viktig rolle. Den forståelsen viser at det ikke bare handler om å redusere utslippene. Det handler også om å ta vare på natur.

/

AHM 2014

Tine Sundtoft er intervjuet av Astrid Hygen Meyer / I månedene som kommer skal vi med støtte fra Fritt Ord gjennomføre intervjuserien «Menneske, klima og litteratur».  Forskere, politikere og kunstnere vil bli intervjuet om tekstene på denne nettsiden og aktuelle klimaspørsmål. Denne uken lar vi Klima- og miljøminister Tine Sundtoft reflektere over Espen Søbyes artikkel «Redd språket, selg Statoil»  og Cathrine Grøndahls dikt «Kan trær gå til sak?».

//