Lire le texte en français ici.

 

/

 

Det er bedre hvis det regner idag enn på en dag det er pent vær

 

Insektene stikker mer før en storm – minst 5000 stikk om dagen og I klimaet skaper mennesket, bekrefter dr. Mills at lydene, fargene, bevegelsene, været og særlig de vedvarende vindene påvirker den menneskelige oppførsel, musikken gjør mykt, det grønne beroliger, reisene inngir bekymring, fønvinden depresjon og Levanten er undertrykkende. «Det var nettopp i løpet av et vindkast fra øst, gjentok doktoren til Voltaire, at Karl I av England ble halshugget og at Jakob II ble avsatt. » Lufta, i sin bane, kommer til syne på én måte, ofte en annen

 

det er den som produserer tordenen, lysglimtene, lynet og orkanene ; når den er stengt inne i en tykk sky, og den på grunn av sin subtile letthet fordrives, oppstår en revne som forårsaker støy og en utvidelse som lyser opp natten. I flukt fra et voldsomt tordenvær snur en av Trownbridges innbyggere seg for å se hva som produserer de myke lydene under hælene sine: det regner grønne frosker, stumme og glatte mens bakken i Providence dekkes av levende fisk. Lynet hersker over alt, lynet hersker over universet, lynet er en pilot som styrer alle ting etter eget forgodtbefinnende og luftstrømmene strømmer overalt

 

og tåka en distraksjon, en bløt hindring, med demoner likegyldige til avstand og forrædere av natur som ødelegger landskap, gjenstander og fakta, en grå smog, og uten resonans som tåka er det, noen ganger så tykk at det ultrafiolette ikke trenger gjennom. Likevel, sier krigsstrategen, morgendampen og de tykke skyene har sine fortrinn, de forhindrer visse forbindelser, gjør fienden usynlig og regnet lammer bataljonenes bevegelser. Men hvis dette luftmellomrommet var tomt, ville man ha sett om det fantes en flue på himmelen, lufta er på én måte, og ofte annerledes og full av pulsslagene til de som gir seg av sted

 

hvorfor er denne røyken gul? spør Monica Vitti i den røde ørkenen, den er forgiftet. Så dersom en fugl passerer, dør den? Ja, men fuglene vet det, og de passerer ikke lenger og gjemmer seg – naturen liker å gjemme seg, eller de drar på feil tidspunkt for å finne noe å spise. Fluorescerende insekter, en vakker atomsopp, gul og svart fra røyken spydd ut av skorsteinen, røyken stiger rett opp, værhanene står stille; vinden merkes mot huden i ansiktet, bladene rasler, en værhane er satt i bevegelse – lett bris ; blader og greiner beveger seg, små paviljonger flytter seg ; vinden løfter støv og løse papirer, rører på kvist og smågreiner – laber bris, en rystelse i lufta hvor bildene er på reise

 

mindre løvtrær svaier, på vann begynner småbølgene å toppe seg – frisk bris ; store greiner svaier, det hviner i telefonledningene, det er vanskelig å bruke paraply ; store trær bøyer seg, det er tungt å gå mot vinden ; vinden brekker kvister av trærne, bilene vagger – sterk kuling ; små skader på takene, vinden kan få skorsteiner til å seile ; trærne rykkes opp med rot, bygningene lider stor skade – full storm. Den treffer på gjenstander og returnerer dem som skyer som velvillig mishandler øynene våre, viser for mye eller ikke nok, en isbjørn, en hellig hval eller en svampaktig stein, men predikerer hverken godt eller dårlig lenger, så ugjennomsiktig at man ikke kan si om det er dag eller natt i den kjølige lufta

 

en vakker dag trekker Heraklit seg oppgitt tilbake, han spiser ingenting annet enn planter og urter, også disse erfarer lyster, tristhet og glede, og mennesket selv har kommet opp av jorden, slik som spinaten. Men plantene gjør det hydroponisk, til legene stiller han da spørsmål om hvordan man forvandler regn til tørke. Og overalt og fra overalt en flom, det flyter, det flyter, og på bunnen bæres et blad, en barkebit forsvinner. Enigmaet er for stort: spørsmål, gåte, varsel? Innkapslet i møkk legger han seg ned i solen på størrelse med en manns fot og dør neste dag. Forbindingen er også en gift og lufta fylt med partikler, elastisk og elementær, ofte strømmende andre steder

 

på samme måte som støvet mer ustabilt enn bølgene, som absorberer og oppløser, spredt mellom stjernene, gamle degraderte stjerner og pulveriserte galakser, før de krysser atmosfæren for å finne hvile og tegne et merkelig landskap, et dårlig tegnet landskap i en fugls blikk, for eksempel en måke eller en sommerfugl hvis vingeslag kan forårsake astronomiske konsekvenser, for i sine minste deler er naturen en maskin, en uendelig maskin som gjør og gjør om i drømmenes uorden, lufta og materien

 

den vakreste orden, verdens orden ligner en haug av kaotisk utspredt søppel, det vakre kosmiske ensemblet, den vakreste haugen tilfeldig samlet sammen, i henhold til stedene også flere måner og flere soler, disse sistnevnte på nytt hver dag og kontinuerlig. Uten dette og til tross for de andre stjernene festet til hvelvet av sikkerhetsglass eller vulkan som beholder strålene og varmen, lysende, men mørke når de er på bakken, ville det være natt, full natt og det ville ikke være noen årstider. Ikke mer enn i denne hagen som inneholder de sjeldneste, mest banale og mest eksemplariske eksemplarene, ikke et vegetabilsk atom og ikke et gresstrå mangler, ubevegelige og tørre i en hage uten luft og uten vinter

 

regnbuen, rød og lys grønn i fargen, er også en sky og solens refleksjon på en sky: stormens tegn. Vannet som trenger inn i denne skyen får vinden til å stige i styrke og regnet til å falle og selv i enkelte grotter flyter vannet forsiktig, når det i det overfylte havet er det reneste og mest skitne, knapt drikkbart for fisken, dødelig for mennesket. Jorden hviler på vannet som et stykke tre eller noe lignende eller noe som kan flyte på vannet, jorden hviler på vannet og flyter som et skip, jorden flyter på vannet som et stykke tre eller noe annet som kan hvile i overflaten

 

//

 

Oversatt av Lars Haga Raavand.

 

//

 

Denne teksten ble til som et bestillingsverk fra  foreningen La Maison des écrivains et de la littérature, som i forbindelse med  FNs klimatoppmøte i Paris 2015 (COP21), innkalte til det de kalte Følsomhetens parlament (le Parlement sensible). I denne forbindelse ble tekster fra 31 forfattere utgitt under tittelen: Du souffle dans les mots, 31 écrivains s’engagent pour le climat (Arthaud). 

Suzanne Doppelts bøker gis ellers ut av det franske forlaget P.O.L., og en av hennes bøker finnes også oversatt til norsk, Enga er giftig (Le pré est vénéneux (2007)). Boka ble oversatt av Thomas Lundbo og kom ut i forlaget Margs Marginale-serie i 2010.

Forfatternes Klimaaksjon takker så mye for dikt!