MILLIONER AV MENNESKER I ANDESFJELLENE HAR DE SISTE ÅRENE SETT DRIKKEVANNSKILDENE SINE FORSVINNE I ET ALARMERENDE TEMPO. FJELLENES ISBREER HAR BLITT 30-50% MINDRE SIDEN 1970-TALLET. [1]

 

Foto og tekst av Adrian Øhrn Johansen

 

De rustne restene av skiheisene står her fremdeles. Stålwirene henger fortsatt oppspent i den tynne luften. Her oppe, 5500 meter over havet, på toppen av fjellet Chacaltaya, ligger Bolivias eneste, og verdens høyeste beliggende alpinanlegg. Problemet er bare at snøen er borte. En enslig liten hvit flekk minner om det som for inntil noen år siden var en kvadratkilometer stor isbre. Tilbake ligger et goldt månelandskap. Årsaken er de globale klimaendringene.

De færreste nordmenn ser på isbreer som nyttige. For de fleste av oss er breene estetisk vakre og synonyme med storslåtte naturopplevelser. For mennesker i Andesfjellene er smeltevannet fra isbreene derimot livsnødvendige kilder til vann. Hvis utviklingen fortsetter, er mange av de store isbreene borte om 20 år. Dette truer drikkevannsforsyningen til 30 millioner mennesker i Ecuador, Peru, Chile og Bolivia, i følge Verdensbanken.

– Chacaltaya var en liten isbre på relativt lav høyde. Dens skjebne er en pekepinn på hva som kan skje med andre og viktigere isbreer. I Peru, Bolivia og Ecuador smelter isen tre ganger raskere i dag enn på 70-tallet, sier Edson Ramirez, glasiolog ved San Andrés universitetet i La Paz.

 

Drives på flukt

– Bolivia har dårligst lagringskapasitet og infrastruktur for vann av alle landene i Latin-Amerika. Særlig gjelder dette på landsbygda. Der lever de fleste mennesker uten noe vanntransportsystem overhode. Nå smelter isbreene, de naturlige vannlagrene for mennesker i Andesfjellene, veldig, veldig raskt. De smelter ikke lenger bare om sommeren, men også om vinteren. Mange steder har isbreene sluttet å produsere is. Det betyr at bøndene lever av vannlagre som vil ta slutt, sier Juan Carlos Alurralde leder av Agua Sustentable, en organisasjon som arbeider for å sette klimaendringer og menneskerettigheter i sammenheng.

Ved foten av det 6450 meter høye fjellet Illimani, ligger den fattige Aymara-indianske landsbyen Khapi. Dette lille samfunnet er et av stedene i Latin-Amerika som er aller hardest påvirket av klimaendringene. Ismassen som troner på toppen av Illimani er blitt 40% mindre siden 1975. De siste årene har flere enn 40 mennesker flyttet fra den lille landsbyen. Mangel på rent vann er en av hovedårsakene til at folk flytter.

– Jeg blir trist av å se snøen forsvinne fra toppen av Illimani. Alle her er bekymret, for fremtiden er uviss. Kanskje vil det ikke lenger være mulig å bo her om noen år? spør landsbylederen Isidro Churqui, og peker opp mot fjellet.

Khapi er et jordbrukssamfunn, 3600 meter over havet. Samtlige av bøndene vi snakker med forteller de samme skrekkhistoriene. Temperaturøkningen fører med seg ukjente insekter og plantesykdommer, som angriper og ødelegger avlingene. Regntiden skal ha blitt uberegnelig og kortere. De ti siste årene er livet som jordbruker i dette sårbare området blitt mye vanskeligere.

– Det er blitt varmere. Det virker som om vi er nærmere solen. Tidligere var det ikke mygg og insekter på denne høyden, det er det nå. Om morgenen er vannet rent, men om kvelden er det møkkete og ubrukelig, og kan ikke engang benyttes til jordbruk. Dyreavl er blitt mye vanskeligere. Dyrene her er tynnere enn før, sier bonden Bernabé Chura i Khapi. I dag overvåkes klimaet i landsbyen av utplasserte målestasjoner.

– Det kommer mindre vann fra isbreen, og det vannet som kommer er gult og svart. Tidligere kunne vi høste 80% vellykkede grønnsaker av en avling. Nå er bare 25% brukbart, anslår Maria Balboa Larico. Hun bor i den nærliggende byen Palca. Her har bønder for første gang tatt i bruk kjemikalier for å få frøene til å gro.

På kort sikt har temperaturstigningen noen positive konsekvenser for samfunnene i Andes. Grønnsaker gror raskere. Salaten er for eksempel klar til høsting etter to måneder, ikke tre, som tidligere. Vanntilførselen øker dessuten mange steder, som et resultat av den akselererende smelteprosessen. Eksperter mener likevel dette bør være alarmerende.

– Isbreene er svært sensitive, og derfor de beste indikatorene på hva som er i ferd med å skje med klimaet. Dette handler om mer enn smeltende isbreer. For hvis klimaet endres så raskt, betyr det at også andre økosystemer vil forsvinne? Og hvordan vil regnet påvirkes?, spør glasiolog Edson Ramirez.

– Disse landsbyene er glemte samfunn. De er oversett av myndighetene og står utenfor utviklingen i resten av samfunnet. Hvis vi ikke endrer livsstil nå, vil mange mennesker drives på flukt. Folk vil flykte fra landsbyen til byen. De vil ikke kunne leve uten vann til jordbruket. Det er en forutsetning for liv på landsbygda. Mange vil flykte til El Alto, sier Juan Carlos Alurralde i Agua Sustentable.

 

En daglig kamp for vann

Klimaendringer alene kan ikke få skylden for Bolivias vannproblemer. I byene er problemene vevd sammen med enorm fattigdom og eksplosiv befolkningsvekst. I Bolivia, som ellers i verden, flytter folk i hopetall fra landsbygda til de store byene. Bestemmelsesstedet for mange er El Alto, en fattig, forvokst forstad til hovedstaden La Paz. For mange av innbyggere i El Alto er innlagt vann en utenkelig luksus. I følge avisen La Razon lever 350.000 av totalt 1,1 millioner mennesker i byen uten innlagt vann og kloakk.

Det er morgenstille i bydelen distrikt 8. Tre barn er alene i gata. De står samlet rundt en kommunal vannkran. Krana deles av 80 familier som mangler vanntilførsel til husene sine. Barna er tidlig ute. Likevel akkurat i tide før vanntrykket forsvinner. De har med seg en liten tralle. Den fyller de til randen med bøtter, kanner og brusflasker bredfulle av vann, før de triller tralla av gårde bortover gata. I hendene bærer de så mange flasker de klarer. En liten time senere er vanntrykket i krana borte.

Vannstanden i de store reservoarene rundt byen er så lav at myndighetene rasjonerer på vannet. Hver kveld og natt skrus vannet av i mange av El Altos bydeler. I helgene er vanntrykket ofte helt fraværende. Det skaper panikk.

Gammel infrastruktur er et av hovedproblemene: Mellom 50 og 60% av alt vannet i rørene lekker bort og kommer aldri forbrukeren til gode. For mange er hverdagen allerede en kamp for vann. Og etter hvert som isbreene smelter blir situasjonen ytterligere forverret.

– 13% av vannet til de to millioner innbyggerne i La Paz og El Alto kommer fra isbreer. Vi tar høyde for at disse vannlagrene vil forsvinne. Derfor jobber vi med planer for bygging av reservoarer med kapasitet til å lagre tilsvarende mengde regnvann, sier Tomas Guisbert, ansvarlig for vannproduksjon og kvalitet i Epsas, som tilsvarer den norske vann og avløpsetaten.

Disse gigantinvesteringene kan ikke Bolivia, et av Latin-Amerikas fattigste land, klare uten hjelp fra utlandet. Myndighetene er nå i gang med å finne investorer og sponsing. Det haster.

– I fjor brukte vi mer vann enn vi kan produsere. Folk kan ikke bruke ubegrensede mengder vann. I fjor var noen vannlagre nesten tomme, sier glasiolog Edson Ramirez.

 

[1] http://www.bbc.com/news/science-environment-21163386

 

/

Artikkelen publiseres med tillatelse fra forfatteren. Den stod på trykk første gang i Dagens Næringsliv i 2010.