Urettens terror

Befinner vi oss i en sivilisasjonskrig? Hva er det med islam som gjør at den brukes til å rettferdiggjøre drap på de vantro? Er det ettergivenhet og demokratiets dødslinje å krenke mindre, å tegne færre karikaturer? Er det progressivt å tegne flere?

For det første må det advares mot å la en selverklært avant garde oppnå makten til å fortolke hva som er Koranens budskap. Fanatikere kan for sine konfliktskapende formål instrumentalisere religionen. Den erklærte fienden kan i sin tur instrumentalisere dette, slik at islam og terror slås i hartkorn. 
For det andre er det grunn til å stille kritiske spørsmål til grunnlaget for at ungdommer i vestlige land utvikler et ønske om å bli jihadister som kjemper mot «Vesten». Er religiøse overbevisninger det mest sentrale? Eller er det det at en bevegelse som IS gir løfter om klare svar på eksistensielle spørsmål av typen: Hvem er jeg? Hva er min oppgave, hvor er den en plass for meg, noen som ser meg og har bruk for meg? Kort sagt, spørsmål av universell art som unge mennesker til alle tider har balet med, men som her oppleves ubesvart av det samfunnet de unge ubefestede befinner seg i – enten de står utenfor arbeidslivet uten utsikt til noen gang å komme innenfor, eller de ikke finner ut av hvem de er og hva de vil bruke livet til fordi de må forholde seg til uforenlige normer og forventninger hjemmefra og fra et storsamfunn der alt sies å kunne velges, nei måtte velges uten andre målestokker enn autentisitet eller ytre vellykkethet i form av makt og penger. 

Etter terroren i Paris og København slår et annet perspektiv meg imidlertid som enda viktigere. Mange tok til motmæle da jeg tok til orde for å balansere ytringsfrihet med ytringsansvar etter Breiviks terror 22. juli 2011. Det var før noen av debattantene ante at verden hadde IS i vente rundt neste sving. De to polene – jihad og antijihad – er erklært uoverkommelig uenige om alt som har med verdier å gjøre. Samtidig oppildner og etteraper de hverandre hva medial iscenesettelse, oss vs. dem, alt-eller-intet retorikk og drapsmetoder angår (Breivik ville videooverføre sin halshogging av Gro Harlem Brundtland).
Enten en personlig er for eller mot flere tegninger av profeten som hund, er resultatet av terroristenes voldsbenyttende mediale makt forutsigbart nok: allmenn engstelse, mistenkeliggjøring på tvers av livssynsmessige skillelinjer morderne har klart å polarisere; utvidede fullmakter til mer overvåking av borgerne, mer væpnet politi – og beslaglegging av stadig mer oppmerksomhet som kunne vært viet helt andre farer, for eksempel at vi som samfunn kjører på full forbruksgass slik at det blir ulevelig for generasjonene etter oss: terroren mot naturen som ikke utløser forbud og ramaskrik slik den mot mennesker gjør.

Det snakkes ofte om hva det er debatten ikke handler om, elefanten i rommet. Husk da at i «sivilisasjonskrigen» og multikultisamfunnets «fallitt» som IS, Eurabiafantastene, amerikanske Tea Partyister og en kjent nestleder i et norsk regjeringsparti enes om, glimrer en sosioøkonomisk og klasseorientert analyse av nyliberalismens herjinger – nasjonalt og tiltakende globalt de siste 35 årene – med sitt fravær. Kapitalismens vedvaren er det selvsagte, det usagte, ordet den løseste kanonen på dekk – Per Sandberg – aldri tar i sin munn. 
Politiser og kritiser alt, bare ikke det viktigste. Det eneste rammeverket, ja språket som økonomisk betinget utbytting, utenforskap og marginalisering stiller til rådighet for ulikhetssamfunnets tapere så vel som for den kultureliten – til forskjell fra den økonomiske eliten – som høyrepopulismen kanaliserer misnøyen mot, er det som er preget av «culture wars». 
Én prosent eier i overkant av det halvparten av verdens befolkning gjør, og selskapene som mest iherdig på markedsliberalt vis er frie til å ødelegge livsvilkårene belønnes med mest profitt så vel som makt over politiske beslutninger. Sosioøkonomisk så vel som økologisk: Ingen politisk orden har i løpet av så få års herredømme skapt større ulikheter og mer ubalanse. Så lenge den doble uretten som den nyliberale verdensuordenen har skapt består, vil frykt, frustrasjon og sinne som fremstilles innen et verdifiksert, oss-mot-dem vokabular kunne manipuleres og kanaliseres slik terrorister på begge sider nå lykkes så godt med.

/

Artikkelen stod i Klassekampen 24.2.15