røgebergAv Sven Røgeberg

Hun sitter bakerst i høyhastighetstoget, som raser videre på lånte penger og kjøpt tid. Hun har vært med på reisen inn i regnskogen, ned på de dypeste havgrunner og opp på de høyeste fjell. Hun har sett isbreer smelte, elver bli demmet opp, våtmarker tørrlagt og dyrebestanden halvert i løpet av de siste 40 år.

For å rydde traseen for dette fartsvidunderet får intet metall ligge urørt, ingen biotop skånes.

Hun ser seg omkring. De fleste hun observerer søker adspredelse og selvbekreftelse bøyd over sine nettbrett og smarttelefoner. Med de yngste har hun problemer med å få øyekontakt selv når de reiser seg opp og går rett forbi henne. Med krum nakke bøyd over små lysende skjermer løfter de knapt blikket for å se ut over landskapet.

FORESTILTE FELLESSKAP

Kvinnen bakerst i toget har lukket øynene og står i en enorm markedsbasar som vrimler av tilbud og produkter. Hun svinser rundt i kriker og kroker hun ikke visste fantes sammen med forestilte felleskap av følgere til tonene av soundtracket fra sine egne drømmer. Valgene og beslutningene hun tar oppleves som totalt frivillige og fullstendig uforpliktende. De sosiale båndene og identitetene oppleves som kortvarig moro, som gjør det mulig å surfe fra en identitet til en annen, uten å måtte rettferdiggjøre seg.

Ved en lett berøring med høyre pekefinger aktiverer hun skjermen innfelt i ryggraden på setet foran og skriver en statusoppdatering på sin Facebookside: Sosiale medier, mobilapper og smarte ting med sensorer, som overvåker våre daglige gjøremål, gir firmaene en ny verktøykasse for å individualisere sin markedsføring. Gjennom den profilen vi viser og gjennom de elektroniske spor vi etterlater får vi vårt eget mest intime og private selv tilbake i en vareform av annonser og tilbud.

SMÅ OG ENGSTELIGE ENTREPRENØRER

Utopien om «hvert individ, sin produktpris», rykker nærmere: Big Data og tingenes internett muliggjør en prisdiskriminering av første grad og gir enhver kunde en individuell pris utregnet av algoritmer på grunnlag av elektroniske data fra surfeatferd, shoppinghistorikk og atferdsmønstre.

Og hva står i veien for en kobling av informasjon fra alle bedrifter vi har vært kunder hos, fra alle nettverk vi tilhører og fra alle registre med våre personlige data? Hele vår personlige biografi av handlinger og ytringer, av epikriser og genetiske disposisjoner, ville speile seg i prisene vi betaler for det vi etterspør. Prisen vi betaler er sannheten om oss selv, den vil ikke lenger reflektere en skjult samfunnskontrakt mellom oss som forbrukere, en kontrakt som først og fremst tjener det gjennomsnittsmennesket vi for all del ikke vil assosieres med. Ned til minste detalj blir vi små og engstelige entreprenører som konstant kretser omkring sitt eget omdømme, lik møll om lyset.

Hun sjekker tekstene og bildene hennes egne voksne døtre legger ut. Så rart, selv om de både har familie og karriere å ta seg av, ser de så mye yngre ut enn hun gjorde på deres alder. Som om de ubevisst vet at det mannlige blikket bare ofrer attraktive, ungdommelig utseende kvinner seksuelle tanker. Så godt de skjuler den nagende følelsen av utilstrekkelighet hun hører i stemmene deres.

Å BETONE PRODUKTENES HOLDBARHET

Hun logger av og lar blikket isteden hvile på landskapet som glir forbi utenfor togvinduet. Hun ser hvordan de komplekse kretsløpene i naturen reduseres til lineære vekstfunksjoner av innsatsfaktorer og utbytte. Nye produkter må ut på markedet kjapt, derfor lages ikke produkter med lang levetid. Det velges materialer og komponenter, som fabrikken vet at kommer til å gå i stykker etter kort tid, og som det også blir for dyrt å reparere. Å betone produktenes holdbarhet og slitestyrke motsier ikke bare produsentens lønnsomhetskalkyler, men også forbrukerbegjæret etter stadig nye ting for å markere status og individualitet.

Profittjaget speiler forbrukerjaget. De to forsterker hverandre gjensidig, formidlet av en hastig strøm av nye varer og tjenester. Krav om kildesortering og gjenvinning kan få politisk gjennomslag, fordi det er forenlig med fortsatt forbruksvekst. Krav om reduksjon av overdrevent forbruk og shopping oppfattes derimot som et utidsmessig angrep på ens personlighet. Bare et fåtall idealister vil frivillig pålegge seg begrensninger. Vi lever da fortsatt i en postmalthusiansk verden?

Høyhastighetstogets lukkede klimaanlegg skjermer foreløpig passasjerene for hetebølgene utenfor kupevinduene. Men meldinger om at togruten stadig oftere må legges om for å unngå oversvømmelser og stormer utløser uro. Støyen fra dresskledde miljøvernere, som traver opp og ned korridorgangene, bare tiltar i styrke. De staker ut en ny kurs, som bruker mer naturlige og mindre fossile ressurser. Etter kull og olje, skal nå sol, vind og bølger fyre opp vekstmotoren. Om hun ikke finner inntjeningsmulighetene i de grønne prospektene forlokkende? Må hun velge mellom vekst eller krise?

FØLELSEN AV SKJØRHET

Kvinnen bakerst i toget reiser seg og går mot vinduet. Hun betrakter insekter og andre organismer som forsvinner. Hun lider med dyr som pines og drepes.

Hun har sett hvordan toget fra tid til annen har senket farten, ja noen ganger stoppet helt opp, for å kaste folk av. I løpet av natten har det også hendt at personer rundt henne tilsynelatende bare har forsvunnet. I det siste har hun også blitt oppmerksom på at stadig flere rundt henne av de som tilsynelatende har det bra plages av sterk kvalme og ubehag.

Hun har lenge søkt etter et språk for å kunne snakke med dem om hvordan tingene henger sammen: Et språk som formidler følelsen av skjørhet og smerte som forbinder dem med den store livsveven.

//